Google Analytics

torsdag 12. juli 2012

Preken ved Seljumannamesse på Selja

"Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden."
(Sitat fra Dom Alois Brodersens preken i St. Albanuskirken i klosterruinene på Selja)
Foto: Ewa Bivand

- Sta. Sunniva og hennes ledsagere er ikke falskneri. De var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død, fremhevet Dom Alois Arnstein Brodersen i sin preken under den katolske Seljumannamessen på Selja 8. juli 2012. Les hele prekenen her. 


Kjære troende
Vi er samlet her i klosterruinene på Selje for å feire Seljumannamesse. Den hellige Sunniva og Seljemennene er de første helgener vi kjenner til i Norge. Kanskje var det noen før dem, vi kan forestille oss irske eller andre kristne som ble slept hit som treller og som utholdt sitt liv i troen inntil enden, eller de prestene som Håkon den Gode tok med seg fra England – vi vet ikke hvordan det gikk med dem. Kirkene ble brent – og prestene? Men det fortaper seg i det forhistoriske mørke. Men om Sunniva og Seljemennene vet vi noe, for der har noe, om enn sørgelig lite, av overleveringer og legender overlevd. Altså vet vi mer enn ingen ting, og mer enn om så mange andre helgener fra de tidlige århundreder.

Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse - alt det har vi hjemme også. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden. Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus, og heller ikke mystiske, umålbare stråler eller esoteriske krefter (som noen vil ha det til) eller spor av radioaktivitet i kildevannet (som man i hvert fall hevdet for femti-seksti år siden) som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige.

Vi kan ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirken har fra den tidligste kristne tid hatt en andakt, en kult, på dette sted, i selve Sunnivahelleren, som kanskje er Norges eldste kirkerom, i Sunnivakirken like nedenfor helleren og i klosteret her nede under fjellet. Det er ikke bare fordi man hadde funnet manneben i en hule at det oppsto en helgenkult. Det er funnet menneskeben mange steder i Norge, både før og etter Olav Tryggvason, uten at det ble noen helgenlegender ut av det.

Folk var jo ikke dumme før i tiden, og ikke var de mer lettlurte og godtroende heller (i hvert fall ikke mer enn i dag). Det må, da kong Olav kom for å undersøke historien om de ben som var funnet, ha vært mennesker i området, som ennå husket og kunne fortelle hva som hadde skjedd – om de fremmede, – de irske flyktningene – som hadde slått seg til på Selje og som der var omkommet. Kanskje var noen av disse også kristne. Både nord og sør for Selje finnes det urgamle steinkors, som vitner om kristent nærvær. Og kontakt mellom fastboende og tilreisende er heller ikke utelukket; mange nordmenn hadde lært gælisk språk å kjenne i Irland og en del irske treller var sikkert å finne her i distriktet også.

Kirken har heller ikke bevisst funnet på og satt i omløp løgnaktige historier for på den måten å omvende hedninger. Det rimer dårlig med den kristne tro. Og mange legender, som i nyere tid har vært avvist som rent oppspinn, for eksempel St. Georg og dragen (fordi det ikke finnes drager, kan St. Georg ikke ha vært til) har så allikevel vist seg å ha en kjerne av historisitet i seg. Vi mangler de historiske bevis for Sunniva og Seljemennene, men det betyr ikke at de ikke har levd her og at de var helgener.

For Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus; heller ikke avbildningen på likkledet i Torino er noe bevis på Jesu død og oppstandelse. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at han lever – og derfor heter det i Hebreerbrevet at: ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” På samme måte har vi ingen tekniske bevis for at Sunniva og Seljemennene har eksistert. Noen, som har ivret for å avskaffe helgen-kulten, har systematisk sørget for å fjerne og ødelegge alle levninger og bevis. Men det beviser ikke at de ikke har vært til.

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge, feiret De hellige på Selje og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære. Slik har den lokale kirke på Vestlandet, representert ved biskopen på Selja, stadfestet deres hellighet i en tid, hvor dette var lokalkirkens oppgave (på samme måte som Olav ble helligkåret av folket og biskopene i Trondheimen). Helligkåring er et uttrykk for Kirkens ufeilbarlige Læreembete og Kirken helligkårer ikke – og feirer ikke – ingenting. Om legendene kan virke sjablongmessige, så er ikke de som helligkårer å ligne med street-art-kunstnere; man tar ikke bare en sjablong og sprayer over litt maling – og vips – så har man en ny helgen. Nei, når Kirken helligkårer, eller tillater en helgenkult, så er det fordi det handler om helgener, virkelige mennesker som har levd et hellig liv og har fått en salig død.

Og legendene er ikke uten enhver sannhetsgehalt. Vi vet at de mange små irske riker var svært betrengt av vikinger. Vi vet at både flaskepost og et og annet sjølik fra Irskesjøen er drevet i land her i området. Og i urolige tider, er det ikke urimelig at folk i området ville være svært mistenksomme overfor fremmede som kom og slo seg ned. Og at helgeners – og andres for den saks skyld – legemer er blitt bevart uskadet etter døden er vel kjent, både fra den hellige Olav, men også fra mange begravelser under kirkegulvene i senere tider. Det kan da kanskje ikke tas som noe ugjendrivelig bevis for hellighet, men det gjør at det ikke er umulig at man har funnet Sunnivas legeme uskadet. Og man ville ikke ganske enkelt ha tatt et tilfeldig kvinnelik og balsamert det, for å ha et ”helgenlegeme”. Man var ikke bedragere bare fordi man levde før i tiden. Og hvem behersket i vikingtidens Norge balsameringskunsten?

Så må vi, som katolske kristne, tro at de hellige fra Selja med Sancta Sunniva i spissen, har levd og dødd her. Vi må ikke la oss forvirre av protestantiske skeptikere, som helst vil avskaffe alle helgener, ja, Gud og hans Sønn og Den Hellige Ånd med, fordi de ikke lar seg bevise med naturvitenskapelige metoder.

Sunniva og Seljemennene var her; de drev hit fra Irland og de fant her en salig død, ikke som et grusomt skjebnens pek – her hadde de endelig unnsluppet hedningenes raseri i sitt hjemland og hadde drevet over åpent hav, og så ber de om å få slippe å falle i hedningenes vold også her på Selja, og så faller fjellet ned over dem og slår dem i hjel. Det høres vel forferdelig ut for den som ikke tror, men for den troende er det slik som apostelen skriver – at: ”for meg er livet Kristus – og døden en vinning”. For Sunniva, som hadde lovet evig kyskhet og ikke ville ha noen annen enn Kristus som sin brudgom, var det å bli tvunget inn i ekteskap med en hedning, en skjebne verre enn døden, ja, en salig død i Kristus var langt å foretrekke.

Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære, at de var villige til å ofre alt, heller enn å måtte gå på akkord med denne verden. De forlot all jordisk og verdslig sikkerhet og gav seg helt i Guds hånd, da de satte ut på storhavet i båter uten årer og seil og stolte på at Gud ville føre dem trygt dit han ville. Og til sist, da verdens ondskap truet med å innhente dem også her, ba de Gud om å bevare dem, heller forlate dette liv i en salig død, enn risikere hedningenes raseri. De fryktet ikke hedningene fordi de kunne drepe legemet, for de visste seg sikker i Hans hånd, Han som er Herre over legeme og sjel og som har sagt at vi er verdifulle i Hans øyne – ”mer verdt enn mange spurver”.

En slik sterk og urokkelig tro måtte vi ha. Da ville også vi seire over verden, slik Sunniva og Seljumennene i martyrdøden for Kristus, seiret over denne verden og vant den uvisnelige seierskransen.

Vi ber den hellige Sunniva og de hellige fra Selja om å gå i forbønn for oss for Guds trone, at troen må styrkes i oss inntil også vi må bli tatt opp iblant de saliges skare hos Gud.

AMEN +

Publisert i samarbeid med Dom Alois Arnstein Brodersen Can. Reg., sokneprest i St. Paul menighet i Bergen

2 kommentarer:

  1. takk Ragnhild for at du bad meg om å lese denne....Mye nye tanker
    takk for sist fint å møte deg og ungane. Må gud signe deg
    mvh Anne-sissel

    SvarSlett
  2. Rimelig seint svar fra meg, men tusen takk for sist, Anne-Sissel! Veldig koselig å møte deg på Selja 7. juli. Håper vi treffes der flere ganger når det er Seljumannamesse :)
    Mvh Ragnhild

    SvarSlett