Google Analytics

fredag 29. mars 2013

Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg

JESUS ER HER: Bli her og våk med ham!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, skjærtorsdag 28.mars 2013

På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de innviede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Etter messen er det tilbedelse i kirken helt til midnatt.


Katolske kristne tror at det skjer en forvandling av nattverdsbrødene under eukaristien (nattverdshandlingen). Vi tror at Jesus ikke bare er symbolsk men virkelig til stede i de innviede, forvandlede nattverdsbrødene.

SKJÆRTORSDAGSPROSESJON:
Kristus bæres med største omsorg
fra alteret til Getsemane.
"Som om vi bar et barn varsomt på armen".

Kjært barn, mange navn

I Den katolske kirke pleier vi ikke kalle dette allerhelligste sakramentet for nattverd. Ordet "nattverd" betyr rett og slett  "kveldsmat".

Sakramentet har mange, mange navn, men de mest brukte navnene er eukaristi - som betyr takksigelse - og kommunion; fordi sakramentet gir fellesskap - communio - med Kristus og hans Kirke.

Virkelig forvandling

Vi tror at brødet og vinen forvandles til Kristi legeme og blod. Hvorfor tror vi det? Vi har alltid trodd det, fordi Jesus selv sa det: "Dette er mitt legeme." "Dette er mitt blod".

Det er ikke din subjektive tro på at Jesus er til stede i brødet og vinen som gjør at du tar imot ham under kommunionen. Jesus er i brødet og vinen enten du tror det eller ikke. Det er dette som menes med "transsubstansiasjon": Vesensforvandling. Forvandlingen er en objektiv virkelighet. "Kristi eukaristiske nærvær begynner i konsekrasjonsøyeblikket og varer så lenge de eukaristiske skikkelser gjør det" står det i kirkens katekisme. Det er brødet og vinen som er "de eukaristiske skikkelser".

Jesus virkelig til stede
STOR PROSESJON:
25 av seniorministrantene deltok
under gårsdagens skjærtorsdagsmesse.
Her går de foran prestene som bærer hostiene.

I Den katolske kirkes katekisme står det også:

"Den måten Kristus er til stede under de eukaristiske skikkelser på, er enestående. Den gjør at eukaristien står over de andre sakramentene, og gjør den til "det åndelige livs fullkommenhet og det mål alle sakramentene er rettet mot". I eukaristiens allerhelligste sakrament "er sant, virkelig og med hele sitt vesen (substantialiter) innesluttet vår Herres Jesu Kristi legeme og blod sammen med Hans sjel og Hans guddom og dermed hele Kristus". "Dette nærvær kalles "virkelig", ikke i eksklusiv betydning, som om andre former for nærvær ikke var "virkelige", men i uthevet betydning fordi det dreier seg om et nærvær av Kristi vesen, og fordi Kristus, Gud og menneske, ved det er til stede med hele seg."

Du kan lese mer om forvandlingen og eukaristien her i Den katolske kirkes katekisme.

I Getsemane med Jesus

Etter kveldsmessen på skjærtorsdag veksler de ulike gruppene i menigheten på å ta ansvaret for tilbedelsen, helt frem til midnatt. Vi synger, ber høyt, ber stille og mediterer - vi er til stede i Getsemane sammen med disiplene og Jesus.
Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26, 36-38)

Her er Getsemane-historien i følge evangelisten Lukas:

I Getsemane

Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»

Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden. Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!»

Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.»
(Luk 22,39-53)

TID FOR TILBEDELSE: De innviede hostiene er inne i skapet. Én av hostiene er satt inn i en monstrans slik at du kan se den (monstransen står oppå skapet).
Jesus er virkelig og gåtefullt til stede. Han venter på deg.

"Bli her og våk med meg."

Poetica: Skjærtorsdag


5. april 2012 publiserte fr. Arnfinn Haram dette diktet som han skrev skjærtorsdag natt.


Skjærtorsdag natt, etter den høgtidlege messa (og overføringa av sakramentet til repositoriet i sakristiet, og avkledinga av altara)… Oslo, 4-5 april…. 


TOMT


Du gjekk
dei kan ta deg no

tabernaklet står ope
som døra til den øvre salen

ingen der lenger

der ligg steinen i hagen
ingen der heller
berre sveitten og blodropane

nakne er altara
ribba
berre eit rom att
av kyrkja di

som natta og byen utanfor
utan deg
tomt

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P.

torsdag 28. mars 2013

Påskeintervju: Fra ferie til feiring

NÆRMERE: - Liturgien drar oss ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud, sier Ragnhild Aadland Høen.
Foto og bildetekst: Vilhelm Viksøy


Før var påske synonymt med storfamilien i påskeheimen.

Nå kan hun ikke tenke seg å forlate påskefeiringen i kirken.


Av Vilhelm Viksøy, journalist i Sambåndet. Trykket i avisen Dagen onsdag 27. mars 2013. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med Vilhelm Viksøy. 
Intervjuet er også publisert på Dagen.no

– Det er klart jeg savner påskesol og skiturer, men alternativet er verre. Jeg vil heller feire påske i kirken og savne fjellpåsken enn å være på fjellet og savne årets åndelige høydepunkt; påskefeiringen i menigheten. Det er jo derfor vi har fri fra arbeidet – ikke for å feriere, men for å feire, sier Ragnhild Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet i Bergen og fast Frispark-spaltist i Dagen.

Luthersk bakgrunn

Det er litt over fem år siden den store forandringen kom. På nyåret i 2008, den 25. januar, ble Aadland Høen tatt opp som medlem i Den katolske kirke. Tiden som lutheraner var forbi. Fra denne dagen er det ikke lenger skitur med radiogudstjeneste fra en sliten radio påskedag. Fra nå av handler påsken om å feire sammen med hele menigheten.
– Vi pleier å spøke med at det bare er katolikker og hunder som er igjen i byen i påsken, sier hun, og ler.

Hun opplevde ikke overgangen fra luthersk til katolsk tro som et opprør mot den sammenhengen hun kom fra.

– Jeg vil si at det er den samme troen jeg har, bare i en rikere og fyldigere utgave. Det gjelder både innholdsmessig og i hvordan jeg lever troen min. Jeg har fortsatt den private, intime «Jesus og jeg»-tanken, den er ikke borte. Men jeg har fått noe i tillegg. Katolske kristne setter kirken og menigheten veldig høyt fordi vi tenker så konkret om kirken. Den er virkelig Jesu legeme, forklarer hun.

Dermed er det ikke noe stort tap å bli igjen i byen når andre drar til fjells.
– Nei, for påske handler om å være sammen som Jesu legeme og feire det han har gjort for oss. Det er helt selvfølgelig og naturlig for oss, sier hun.

Mange møtepunkt

«Den stille uke» begynner palmesøndag med tekstlesing og jubelgang med palmegreiner. I katolske land går man gjerne i gatene, i Bergen går de rundt kirken.
– Folk tar med seg grønne grener og seljekvister til kirken, og alle deltar, store og små, ikke bare barna. Det blir nesten som et lokalt pasjonsspill, forteller hun.

Skjærtorsdag er det stor nattverdsfeiring etter at presten har vasket føttene til tolv utvalgte menn. Langfredag minnes Jesu korsvei ved hjelp av ulike stasjoner i kirken. Denne dagen er kirken ribbet for blomster og lys, og all kunst er dekket over med lilla stoff. Hele Jesu lidelseshistorie leses, og når tekstlesingen kommer til verset om at Jesus oppgav sin ånd, kneler hele menigheten i stillhet.
– Det er et sterkt øyeblikk.

Faksimile: Dagen 27. mars 2013
Kysse Jesus

Denne felles bruken av liturgi og vektleggingen på symbolbruk er noe av det som særpreger en katolsk gudstjeneste.

– Liturgien drar oss ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud, forklarer Aadland Høen.

En del av det som skjer kan virke rart og annerledes for en som står utenfor. Det var det også for Aadland Høen da hun første gang deltok i langfredagsliturgien og skulle være med å kysse føttene på krusifikset av Jesus. En etter en går de fram, står i kø og venter før det blir deres tur til å kysse Jesu føtter eller bare bukke med respekt. For Aadland Høen ble det en overveldende personlig opplevelse og er i dag et av de sterkeste påskeøyeblikkene.

– Det er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver gang. Det skaper i meg en lengsel etter å være der med ham og en visshet om at det var for meg han døde, sier hun inderlig. For det er ikke statuen i seg selv, som er det spesielle, men det hjelper henne til å ha fokus på Jesus.

– Det blir som når man er på reise og «kysser god natt» på bilder av ungene. Det er jo ikke bildet man dyrker, men bildet hjelper meg til å gi uttrykk for kjærligheten jeg føler.

Feirer oppstandelsen

Den helligste påskesamlingen er midnattsmessen påskeaften.
– Da tenner vi det store påskelyset og hver enkelt har en miniatyr av dette som tennes fra det store Kristus-lyset. Da feirer vi oppstandelsen; at Jesus, verdens lys, har vunnet over døden og stått opp.

Påskedag er det fest – som det er hver søndag.
– Hver eneste søndag hele året er en gjenklang av påskedag, så denne høymessen er ikke så annerledes enn andre søndager. Det er som en vanlig søndag, men med enda mer fest, høytid og jubel. Dessuten er «halleluja» tilbake i liturgien etter å ha vært borte hele fastetiden.

PÅSKE: - Det er jo derfor vi har fri fra arbeidet - ikke for å
feriere, men for å feire, sier Ragnhild Aadland Høen.

- Vi pynter jo til jul, og jeg tenker at vi skulle gjort mer av det
til påske også. Jeg har generelt lyst til å rope ut et stort ja
til mer kristen kunst i hjemmene, sier hun.
Foto og bildetekst: Vilhelm Viksøy

Dypere mening

Bruken av symboler og ritualer har gitt Aadland Høen nytt innhold til troen. For andre kan dette virke skremmende og innvendingen er ofte at det kan bli selve handlingen som kommer i fokus, ikke innholdet.

Hun kjenner innvendingene og hun har hatt dem selv også, før hun ble katolikk, men nå ser Aadland Høen heller på dette som gode hjelpemiddel og omtaler det som «Guds pedagogikk». Hun tror ikke det blir tomme ritualer.

– Det blir som å be Fader vår. Selv om jeg har bedt den mange ganger før, fylles den stadig med nytt innhold. Den blir ikke tom, sier hun.

Hun skulle derfor ønsket at mer av symbolbruken kunne vært tilstede i sin lutherske oppvekst, og oppfordrer andre til å våge mer av det symbolske.
– For meg gjør det troen fysisk og konkret, mer levende. Symbolene betyr ikke mer enn du legger i dem, så ikke vær redd for å gjøre ting konkret, utfordrer hun.

Kristne påsketradisjoner

Aadland Høen mener det er flere ting fra den katolske påskeliturgien som andre kan la seg inspirere av.
– Mye av dette lar seg gjennomføre i påskefjellet. For eksempel kan man tenne påskelys i påskenatten, lese påskeevangeliet sammen påskemorgen, vaske andres slitne føtter på skjærtorsdag og ta seg tid til å lese hele lidelseshistorien høyt på langfredag.

– Folk pleier jo å være flinke til å lese juleevangeliet høyt sammen i julen, hva med å gjøre det til en like sterk tradisjon at man leser Jesu lidelseshistorie høyt på langfredag? foreslår hun.

I katolske kirker leser man hele historien fra Joh 18,1 til 19,42 på langfredag – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven.
– Teksten er ganske lang, så det er sikkert lurt å dele lesingen litt opp. I kirken er én person fortellerstemmen, én person er stemmen til Jesus og én leser alle de andre replikkene. Da lytter du spesielt godt til Jesu ord, forteller hun.

– Pynt til påske

Hun har også andre forslag:
– Unger er veldig glad i å leve seg inn i bibelfortellingene ved å leke dem. For eksempel kan barna lage Jesu grav i en snøskavl og sette en stor stein foran. Eller de kan gå ut og hente materialer og lage en Getsemane-miniatyrhage innendørs.

Andre konkrete tips er å bruke påskepynten aktivt.
– Skjærtorsdag pynter vi med en svart hane i stua. Da får vi mulighet til å snakke om Peter og hans fall. Langfredag henter vi inn noen lange nagler som ungene kan ta på og snakke om. Mange familier lager også sin egen tornekrone.

– Vi pynter jo til jul, og jeg tenker at vi skulle gjort mer av det til påske også. Jeg har generelt lyst til å rope ut et stort ja til mer kristen kunst i hjemmene. Hvorfor? Jo, fordi kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. I dag ser mange kristne hjem like sekulariserte ut som en Bohus-katalog. Hvor har det blitt av Jesus, Guds Ord og korsene på veggen? Våg å la påsken og den kristne troen få være konkret og synlig til stede både i hjemmet og i livet – hele året, utfordrer Ragnhild Aadland Høen.

Av Vilhelm Viksøy, journalist i Sambåndet. Trykket i avisen Dagen onsdag 27. mars 2013. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med Vilhelm Viksøy. 

LES OGSÅ:


(Og ellers: Jeg har ikke glemt at jeg har lovet dere en lengre artikkel om min konversjon. Jeg tør imidlertid ikke si noe mer om når jeg klarer å fullføre den. Fire små barn + mye sykdom = ting tar tid.)

søndag 24. mars 2013

Palmesøndag: Den ensomme kongen

VEIEN TIL LIDELSEN: "Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett." (p. Haavar Simon Nilsen)

Vil du ha noen palmesøndagstanker? Da kan jeg anbefale den nydelige prekenen på hjemmesiden til Dominikanerne i Norden.


Det er vår norske dominikanerbror p. Haavar Simon Nilsen som har skrevet dagens preken.

Veien til tornekronen

Her er det første avsnittet i prekenen hans "Den ensomme kongen":
Jesus stiger opp mot Jerusalem. Befolkningen kommer ham i møte, de brer ut sine kapper og legger palmegrener over, slik hyller de ham de tror er deres nye konge. Men kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett. Her møter vi frelsens mysterium, og vi møter Kristi mysterium, sann Gud og sant menneske.

Den ensomme veien

P. Haavar Simon Nilsen forteller deretter fra filmen Nattverdsgjestene av Ingmar Bergmann, og går inn i Jesu dypeste smerte både i Getsemane og på Golgata: Ensomheten.

Her er det siste avsnittet i prekenen:
Vi følger Jesus opp til Jerusalem. Den ensomme kongen sitter på eselet. Palmegrenene på veien brenner i øynene. Han lider, kongen. Og han gråter over kvinnene i Jerusalem, disse kvinnene som ikke forstår. Om noen dager vil det være kvinnene som gråter over ham. Selv om de ennå ikke forstår. Nøkkelen til lidelsen er den tomme graven. Men vi er ikke kommet dit ennå. Vi står og ser vår Frelser gå den veien Faderen har beredt for ham. En ensom vei. Vår frelses vei.
Du kan lese hele prekenen på www.opdacia.org. Anbefales!

fredag 22. mars 2013

Kontemplasjon: Omvendelse

DØREN: "Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!"
(Bildet viser en av Nidarosdomens dører.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvorfor er det ikke nok at du bekjenner syndene dine i ditt stille sinn? Hvorfor er det nødvendig å gå til skriftemål i tillegg? Få med deg niende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" - om selvrettferdighet, omvendelsen, det åndelige livets farer og skammen over vanesynder.


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

OMVENDELSE


”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder” (Matt 11, 28)


Den kontemplative vet at den indre bønnen er intet annet enn å tale lenge og i ensomhet med ”den som vi vet elsker oss” – og at den daglige bønnen er del av den daglige omvendelse bort fra oss selv og mot Herren og at dette ikke skal gå upåaktet hen, slik vi leser det Tobits sang: ”Dersom dere vender om til ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, og gjør det som er sant og rett i hans øyne, da skal han vende seg til dere”. Gud skal vende seg til oss! Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!

Skrift månedlig

Men holder det da ikke at jeg gjør dette i mitt stille sinn, daglig, eller flere ganger for dagen? Hvorfor dette fokus på skriftemålet? Hvorfor skriver Sekularkarmelittene [1] (legkarmelittene) i Skandinavia i sine statutter at det anbefales å skrifte månedlig? Jesus er jo med meg! Han døde jo for meg, han vet om alle mine synder og vet også om mine gode intensjoner. Jeg er jo hans følgesvenn, jeg har jo vendt meg bort fra synden, og gjør så godt jeg kan, kanskje litt bedre enn folk flest som jeg ser rundt meg???

Det åndelige livets farer

Og her kommer vi til kjernen i det hele! Det åndelige livets farer, vår subjektive hjelpeløshet, våre psykes irrganger, vårt behov for noen som hjelper oss på rett vei. I en konverteringsfase, men også i kristenlivet helt generelt, kan vi bli så fokusert på den loviske delen av vår tro, på det formelle, at vi helt kan komme på avveie. Dette var tema for foredraget presten holdt for Legkarmelittene i Bergen denne uken: Omvendelse til kjærlighet! Han sa: ”Omvendelse består ikke bare i endring av moralske holdninger….. Omvendelse er å gå tilbake til Guds kjærlighet”! [2]

Alltid i behov for omvendelse

I møte med Guds kjærlighet forblir vi blinde. I møte med hans lengtende hjerte, brennende ønske om å få elske oss og elske gjennom oss, er vi alltid syndere, alltid i stor nød og med stort behov for omvendelse. Guds kjærlighet går alltid dypere, vår rettferdighet overfor Gud, forblir alltid som støv. Det er her vi trenger hjelp utenfra for å kunne være det sanne kristenmennsket som vår pave Frans peker på [3]: Et menneske som ikke stagnerer i egne begrensninger, men som stadig lar seg utsette for små dytt til å vandre videre mot hellighet. Et menneske, som søker bakenfor fasader og overflater, som lar den gode lege avdekke og helbrede godt bortgjemte sår... og som slik kan bli gode byggesteiner i det store fellesskapet han har skapt oss til å være del av: Kirken. Et menneske som, har møtt, som møter, som lever med personen Jesus Kristus, stadig dypere, og som derfor stadig sterkere kan bekjenne Ham for menneskene.

Skammen over vanesynder

Skriftemålet er mulighet for å oppnå alt dette. Når vi gjentatte ganger skjemmes over å skrifte våre vanesynder, kan vi kanskje bli drevet til å spørre noen ubehagelige spørsmål om oss selv. Har jeg disse vanene fordi det er andre dypereliggende årsaker som jeg må be Herren kaste lys over og helbrede? Er jeg hovmodig? Er jeg lat? Er jeg grådig? Dømmer jeg andre? Flykter jeg? Hvorfor?

Kanskje disse spørsmålene fører til andre erkjennelser: Mønstre jeg har lagt meg til for å dekke over egne svakheter, blødende sår, resultat av andres synd mot meg, min synd mot andre. Kanskje vil jeg ikke tilgi, kanskje har mitt hjerte stivnet i en hjelpeløs krampe av såret sinne, vantro, kanskje ligger det store knuter og konflikter i mitt indre som bare roper etter forløsning, men som er så smertefulle at jeg ikke vil se?

Det egosentrerte blikket

Kanskje er jeg så fanget i meg selv, i mine små vanesynder, distraksjoner, overdrevne fornøyelser, irritasjoner, at jeg aldri helt kan løfte hodet og se på HAM. For er det ikke derfor vanesyndene blir så farlige? Når vi avfinner oss med dem, når vi tenker at det er mitt vesle håpløse prosjekt, når jeg ikke lenger har den troen som gjør at jeg tenker: dette kan DU, Herre, gjøre noe med! Dette kan DU stryke fra mine øyne, for dette er kanskje ikke en ubehagelig flis, men bjelken som hindrer meg å se DEG personen Jesus Kristus, og derved også alle mine medmennesker! Kanskje er det nettopp bagatellene, vanesyndene som holder meg fast i det egosentrerte grepet og hindrer meg fra dette klare, glade, Kristussentrerte blikk?

Personlig møte med Jesus Kristus

Kristentro uten Korset – uten Kristus Korsfestet og Oppstanden – er ingen kristen tro. Vi kan leve perfekt og holde alle forskrifter, slik Paulus gjorde da han forfulgte de kristne med stor nidkjærhet. Men i møtet med Jesus Kristus – et PERSONLIG MØTE, ikke teori, eller teologi! – har vi muligheten til å få kjærligheten inn i våre liv! Virkelig kjærlighet, den kjærligheten som ”utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” (1 Kor13.7) Den som næres gjennom offer, slik Teresa av Lisieux sa det.

Fariseerisk selvrettferdighet

Kanskje ett av våre offer som kristne er å senke oss ned fra den fariseeriske selvrettferdigheten som vi hører om i lignelsen om fariseeren og tolleren i Luk 18:9-14? Kanskje mitt kors som kristen denne siste uken før faste er å erkjenne min hjelpeløshet, erkjenne min avhengighet av sakramentene, sakramentene gitt til oss av Kristi stedfortreder? Kanskje mitt kors denne stille uken blir å virkelig legge ut på dypet (Luk 5,4) og bli som det vesle barnet båret av Guds nåde alene.

Det endelige dyttet

Tør jeg ta det ene skrittet som denne store omvendelsen krever? Finne veien til skriftestolen? Kanskje sogneprest Dom Alois Brodersens ord til sin menighet kan gi oss det endelige dyttet?
”Men gleden ved å høre ordene: ”Så forlater jeg deg alle dine synder…” er ubeskrivelig stor. Vi vet det, alle som har prøvd det. Jeg har prøvd det og anbefaler det for alle troende. Gå til skrifte i denne fastetiden! Grip sjansen! La dere forsone med Gud!”[4]

FOTNOTER

[1] http://www.sekularkarmelit.dk/sekularordenen/sekularordenen.php

[2] Foredrag holdt av p. Tien på sekularkarmelittenes møte i Bergen 20 mars 2013

[3] http://www.katolsk.no/nyheter/2013/03/pave-frans-forste-preken-til-kardinalene

[4] http://bergen.katolsk.no/men_blad/Men_blad_2013.03.pdf , s 3

torsdag 21. mars 2013

Katolske tidebønner i stor pinsemenighet

MUNK PÅ T-BANEN: Dominikanerbroren p. Haavar Simon Nilsen på vei fra St. Dominikus kloster til Filadelfia.
Skjermbilde fra Dagens video på Vimeo

Norges største pinsevennmenighet - Filadelfia i Oslo - har begynt å be Kirkens tidebønner, og inviterer jevnlig dominikanermunken p. Haavar Simon Nilsen til å lede bønnen.


Og ikke nok med det: Det unike økumeniske samarbeidet kan du lese om i den særdeles lavkirkelige avisen Dagen!

- Å be tidebønn er jo å be Guds ord, og det har vi som felleskirkelig - Guds ord - så da tenker vi at det kan vi gjøre sammen, sier bønneleder Anne-Lie Andersson i Filadelfia.

Her kan du lese hele tidebønnsaken på dagen.no 

Avisens journalist har også laget en fin videoreportasje der hun følger bror Haavar Simon fra vesper-tidebønnen i St. Dominikus kloster og ned til kompletorium-tidebønnen i Filadelfia.

Se reportasjen på Vimeo her - det er en virkelig fin, liten videoreportasje, vel verdt å få med seg!

søndag 17. mars 2013

De tre pavene som står for tro, håp og kjærlighet

PAVENE OG DE TEOLOGISKE DYDENE: Pave Frans med Caritas (latin for kjærlighet/nestekjærlighet). Pave Benedikt XVI og Fides (latin for tro). Pave Johannes Paul II og Spes (latin for håp).

Det er ikke jeg som har laget denne bildekomposisjonen av de tre pavene, men jeg synes jeg den traff godt. Her skal jeg utdype hvorfor.


Møt pavene og dydene - i kronologisk rekkefølge.

PAVE JOHANNES PAUL II OG HÅPET


Da pave Johannes Paul II stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, sa han de legendariske ordene: "Vær ikke redde - åpne dørene for Kristus!" - ord som senere skulle bli et ledemotiv for hans pontifikat. 


HÅPETS PAVE: Pave Johannes Paul II.
Hele tre ganger sa han det under sin første tale fra balkongen: "Vær ikke redde!" Senere skulle han komme til å gjenta det gjennom hele pontifikatet, igjen og igjen: "Aldri gi opp håpet." "Vær ikke redde." Hva er det eneste som kan knekke håpet? Redselen. Hva får du når redselen er borte? Håp.

Håp til de unge

Pave JPII brakte på en spesiell måte håp og fremtidshåp til Kirken - spesielt til de unge, som han særskilt støttet ved å starte opp Verdensungdomsdagene. 

 Han gav også håp til de kristne i det kommunistiske Øst-Europa, ikke minst til de kristne i hans hjemland Polen som ble fri i løpet av den tiden han var pave - med pavens aktive hjelp. For å sitere Aftenpostens Sven Egil Omdahl: "Etter Johannes Paul II og hans bidrag til kommunismens kollaps er det ikke så mange som siterer Stalins sarkastiske spørsmål om hvor mange divisjoner Paven har." Pave Johannes Paul II praktiserte den fryktløsheten og det håpet som han forkynte.

Her er noen illustrerende håpssitater av pave Johannes Paul II:

HANS FØRSTE ORD: "Be Not Afraid! Open up, no; swing wide the gates to Christ. Open up to his saving power [...] Be not afraid!"

ALDRI GI OPP: “I plead with you - never, ever give up on hope,
never doubt, never tire, and never become discouraged. Be not afraid.” (Pave Johannes Paul II i "In My Own Words")
IKKE FORTVIL: “Do not abandon yourselves to despair. We are the Easter people and hallelujah is our song.”

VÆR IKKE REDD: “Do not be afraid. Do not be satisfied with mediocrity. Put out into the deep and let down your nets for a catch.”

VÆR IKKE REDD: “This is no time to be ashamed of the Gospel. It is the time to preach it from the rooftops. Do not be afraid to break out of comfortable and routine modes of living in order to take up the challenge of making Christ known in the modern metropolis.”
HÅPSGIVENDE SITAT: “It is Jesus that you seek when you dream of happiness; He is waiting for you when nothing else you find satisfies you; He is the beauty to which you are so attracted; it is He who provoked you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is He who urges you to shed the masks of a false life; it is He who reads in your heart your most genuine choices, the choices that others try to stifle.

It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives
, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.”

PAVE BENEDIKT XVI OG TROEN


Pave Benedikt XVI var helt sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning.


TROENS FORSVARER:
Pave Benedikt XVI
Få andre har formet vår tids katolske tenkning i en så sterk grad som pave Benedikt - både da han var var pave, da han var prefekt for Troskongregasjonen og gjennom sitt arbeid som peritus (teologisk spesialist) for biskopene ved Det annet Vatikankonsil.

Tro og fornuft

Pave Benedikt XVI var - og er - en tydelig "Troens og tankens forsvarer" i en forvirret verden. Det er en grunn til at det er utgitt en bok om ham med nettopp den tittelen.

Pave Benedikt fremholdt stadig den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft. Han hadde alltid en åpenhet for nyere filosofi, og vektla frimodig trosforsvar; apologetikk.

Kirkelærer

Tracey Rowland skriver: "Given the successive waves of intellectual combat he has endured in the service of the Church he loves, a future pope may well declare Benedict XVI a Doctor of the Church." Hennes analyse av pave Benedikts pontifikat er en av de mest dyptloddende jeg har lest til nå, du finner den her i Catholic World Report - anbefales!

Her er noen illustrerende sitater av pave Benedikt XVI:


SANNHETENS FORSVARER: “In the course of my intellectual life I experienced very acutely the problem of whether it isn't actually presumptuous to say that we can know the truth - in the face of all our limitations. I also asked myself to what extent it might not be better to suppress this category. In pursuing this question, however, I was able to observe and also to grasp that relinquishing truth doesn't solve anything but, on the contrary, leads to the tyranny of caprice. In that case, the only thing that can remain is really what we decide on and can replace at will. Man is degraded if he can't know truth, if everything, in the final analysis, is just the product of an individual or collective decision.

In this way it became clear to me how important it is that we don't lose the concept of truth, in spite of the menaces and perils that it doubtless carries with it. It has to remain as a central category. As a demand on us that doesn't give us rights but requires, on the contrary, our humility and our obedience and can lead us to the common path.”
― Pave Benedict XVI
DEN VOKSNE TROEN: “The aim of all Christian education, moreover, is to train the believer in an adult faith that can make him a "new creation", capable of bearing witness in his surroundings to the Christian hope that inspires him.”
― Pave Benedict XVI  The Sacrament Of Charity: Sacramentum Caritatis
LEVENDE TRO: “Faith that is lived from deep within amid a secularized world is the most powerful ecumenical force that brings us together, guiding us towards unity in the one Lord. And we pray to him, asking that we may learn to live the faith anew, and that in this way we may then become one”
― Pave Benedict XVI
LITT APOLOGETIKK: “We are not some casual and meaningless product of evolution. Each of us is the result of a thought of God. Each of us is willed. Each of us is loved. Each of us is necessary.”
― Pave Benedict XVI
VED VÅR TRO: “Dear friends, may no adversity paralyze you. Be afraid neither of the world, nor of the future, nor of your weakness. The Lord has allowed you to live in this moment of history so that, by your faith, his name will continue to resound throughout the world.” 
― Pave Benedict XVI
KONSEPTET SANNHETEN: “It is obvious that the concept of truth has become suspect. Of course it is correct that is has been much abused. Intolerance and cruelty have occurred in the name of truth. To that extent people are afraid when someone says, "This is the truth", or even "I have the truth". We never have it, at best is has us. No one will dispute that one must be careful and cautious in claiming the truth. But simply to dismiss it as unattainable is really destructive."
― Pave Benedict XVI,  Light of the World: The Pope, the Church, and the Sign of the Times - A Conversation with Peter Seewald

(PS: Tips til lesere som ikke har den gode, lettleste boken "Troens og tankens forsvarer": Du får den for bare 129 kr nå.)


PAVE FRANS OG KJÆRLIGHETEN


Pave Frans er allerede kjent for en tro som er virksom i kjærlighet. Da han stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, var det kjærligheten som var hans gjentatte budskap.


"FØRER FORSETET I KJÆRLIGHET":
Pave Frans
Pave Frans er Kirkens 266. pave. Han er likevel den første paven i historien som har tatt navnet Frans - etter St. Frans av Assisi, de fattiges forkjemper, den ydmyke helgenen og store kirkereformatoren.

Frans' kjærlighet

Frans av Assisi er kjent for sin kjærlighet til Skaperverket og for sin reservasjonsløse nestekjærlighet, spesielt kjærligheten til de fattige. Under pave Frans' presseaudiens i går var det nettopp kjærligheten til de fattige og kjærligheten til skaperverket som paven betonet da han skulle forklare hvorfor han valgte å ta navn etter St. Frans av Assisi.

Det er liten grunn til å tvile på at pave Frans vil forsøke å leve som Frans av Assisi, i og med at han har gjort det til nå. Som erkebiskop i Buenos Aires gav han avkall på palass og privatsjåfør, og knelte ned foran aidssyke og kysset deres føtter (mens Frans av Assisi altså i sin tid gav avkall på all rikdom og pleiet de spedalske).
 
ALLES TJENER: Pave Frans viser oss at Gud er kjærlighet.

Oppriktighet

Når du leser om livet hans som biskop og erkebiskop, ser du at dette ikke er en holdning han pynter seg med akkurat nå fordi det gjør seg bra på tv. Han er en oppriktig etterfølger av Frans av Assisis enkle livsstil. Og nå vil han altså tjene Kirken i Roma som "fører forsetet i kjærlighet".

 

Sitat fra pave Frans' første ord til Kirken:

"La oss nå begynne denne veien, bispedømmet Romas biskop og folk - Kirken i Roma som "fører forsetet i kjærlighet". En vei preget av broderskap, kjærlighet og tillit oss i mellom. La oss be for hele verden for en stor søskenkjærlighet."
Du kan lese alt han sa her.

lørdag 16. mars 2013

Et fint innblikk i pave Frans' personlighet

Skjermbilde fra YouTube-filmen

Ha ha! Alle som innbiller seg at paven og kardinalene er en gjeng med strenge, alvorlige menn burde ta en kikk på denne videoen. Se den og bli i godt humør! Herlig!




Den lille videoen er publisert på YouTube av CatholicNewsService.

torsdag 14. mars 2013

Pave Frans den ydmyke

LETT Å BLI GLAD I: Med sin varme, stillferdige, glade utstråling blir Pave Frans I lett å like.

 

Lurer på hva du har i vente fra den nye paven? Frans av Assisi fikk denne oppgaven fra Herren: "Gå, gjenreis min Kirke". Nå har vi fått pave Frans. Det skulle ikke forundre meg om han har fått det samme oppdraget.


Hør bare: Kardinal Jorge Mario Bergoglio gikk under kallenavnet "de fattiges kardinal" i Argentina. Da han ble erkebiskop avstod han fra å bo i erkebiskopens palass, men bodde i stedet i en enkel leilighet der han lagde sin egen mat. Han ville ikke ha noen limosinsjåfør, men tok i stedet bussen for å komme seg dit han skulle.

Da han kom ut på balkongen i går kveld hadde han ikke på seg et forgylt kors, men et ydmykt og enkelt bispekors. Han ba om folkets forbønn og bøyde hodet ydmykt i stillhet.

Den første Frans

HELGENER FOR VÅR TID:
St. Frans av Assisi
og Sta. Klara av Assisi
Pave Frans I er den første paven som har tatt navn etter St. Frans av Assisi - de fattiges forkjemper, den ydmyke helgenen og store kirkereformatoren. Det betyr at selv om Pave Frans I er fullblodskatolsk (eller "konservativ", om du vil) i alle teologiske spørsmål, så er han radikal i sitt samfunnsengasjement. Han har gått i klinsj med Argentinas president for å bekjempe både korrupsjon, undertrykkelse av de fattige og innføring av likekjønnet ekteskap. For noen uker siden gikk han ut og advarte mot "de djevelske følgene" av pengenes makt.

Under takkemessen i St. Olav kirke i går kveld sa biskop Bernt Eidsvig:
– Dette navnet lover godt. Frans av Assisi reformerte kirken i en tid med tydelig tegn på forfall.

Den første fra Latin-Amerika

Pave Frans I er den første fra jesuittordenen som blir pave, og han er den første paven fra Latin-Amerika, ja fra Amerika i det hele tatt. Mange medier hevder at han er "den første paven som ikke er fra Europa", men det er feil. Det riktige er at pave Frans er den første ikke-europeiske paven siden pave Gregor III fra Syria var pave i år 731-741. (Ellers kan det selvsagt også skytes inn at den første paven, Peter, var fra Israel.)

Paven som ydmyk tjener

ALLE TRE PÅ ETT BILDE:
F.v. Pave Benedikt, pave Frans og
pave Johannes Paul II.
Biskopen i Roma går under mange navn og titler. Paven er den vanligste. Et annet er "Kristi tjeneres tjener". Når vi nå (nok en gang) har fått en ydmyk og lojal pave, kan det passe å minne om dette sitatet av pave Benedikt XVI:
"Paven er ingen eneveldig hersker hvis tanker og ønsker er lov. Tvert imot: Paveembetet garanterer for lydighet mot Kristus og hans Ord. Han må ikke forkynne sine egne ideer, men heller stadig knytte seg selv og Kirken nærmere Guds Ord, mot ethvert forsøk på å tilpasse eller utvanne det, og mot enhver for form opportunisme.”

Pave Frans' første ord

Katolsk.no har allerede publisert Pave Frans' første ord fra pavebalkongen. I talen kaller han oss til evangelisering og til søskenkjærlighet mellom alle folk på jorden:
Brødre og søstre, god kveld!

Dere vet at konklavets oppgave er å gi en biskop til Roma. Det kan virke som om mine brødre kardinalene har hentet ham nesten ved verdens ende. Men her er vi. Jeg takker dere for mottagelsen - bispedømmet Romas mottagelse av sin biskop.

Aller først vil jeg be en bønn for vår emeriterte biskop (jubel) Benedikt XVI. La oss alle sammen be om at Herren vil velsigne ham og Jomfru Maria våke over ham.

(Forsamlingen ber Fader Vår, Hill deg, Maria og Ære være Faderen sammen med paven.)

TREKLØVERET: De tre siste pavene
representerer hver på sin måte en av
kardinaldydene
. Pave Frans I: Kjærlighet.
Pave Benedikt XVI: Tro.
Pave Johannes Paul II: Håp.
La oss nå begynne denne veien, bispedømmet Romas biskop og folk - Kirken i Roma som "fører forsetet i kjærlighet". En vei preget av broderskap, kjærlighet og tillit oss i mellom. La oss be for hele verden for en stor søskenkjærlighet. Jeg håper at denne veien som vi begynner i dag - og hvor min kardinal vikar for Roma som er her, bistår meg - skal bære frukt for evangeliseringen av denne vakre byen.

Og nå vil jeg gi velsignelsen. Men først ber jeg dere om en tjeneste. Før biskopen velsigner folket, ber jeg om at dere ber til Herren - slik at folkets bønn kan velsigne meg ved å be om velsignelse for sin biskop (applaus). La oss be denne deres bønn over meg i stillhet. (Alle ber i stillhet med bøyd hode.)

Deretter ga pave Frans I sin apostoliske velsignelse til de fremmøtte og til "alle menn og kvinner av god vilje."
______________________
Den nyvalgte pavens første ord fra balkongen blir alltid husket. Det var her Johannes Paul II for første gang sa de legendariske ordene: "Vær ikke redde - åpne dørene for Kristus!", som senere skulle bli et ledemotiv for hans pontifikat, og Benedikt XVI karakteriserte seg selv som "en enkel tjener i Herrens vingård."

Be for pave Frans I

Vil du bli med på å be for pave Frans? Be på din egen måte, eller bli med på en bønn fra katolsk.no:
BØNN FOR PAVE FRANS I
Herre, vår Gud, du har utvalgt din tjener, vår pave Frans, til Peters etterfølger som hyrde for din hjord. Gi ham kraft til å vokte de får som er ham betrodd. Samle hele Kirken om ham i et kjærlighetens synlige fellesskap, så verden kan tro på Jesus Kristus, alles hyrde og vokter. Han som lever og råder i evighet. Amen.

LES OGSÅ:

Se pave Frans tale fra balkongen her hos Rome Report.

onsdag 13. mars 2013

Over en halv million har adoptert en kardinal

REKORDMANGE FORBEDERE: Over en halv million personer har adoptert en kardinal gjennom nettsiden www.adoptacardinal.org.

Pavevalget er i gang, og fortsatt bare strømmer det på med nye forbedere for kardinalene. Bli med du også!


KARDINALENE: Konklavet er i gang. Her er et CTV-skjermbilde
fra messen som kardinalene feiret i Peterskirken før de trakk
seg tilbake for å lytte til Gud uten forstyrrelser fra verden.

Over en halv million personer har så langt blitt med på den populære forbønnsordningen. Du trenger ikke være medlem i Den katolske kirke for å bli med, det holder lenge at du er opptatt av at Kirken skal få den rette lederen.

Slik går du frem: 

  • Gå til www.adoptacardinal.org
  • Skriv inn navnet og e-postadressen din
  • Be litt
  • Klikk på den grønne knappen
  • Voilá, du har adoptert en kardinal. Nå må du ta godt vare på ham og be for ham hver dag fra i dag og til tre dager etter pavevalget.
Her kan du lese mer om tanken bak adopsjonsordningen.

Barnas kardinaler

Barna mine ville også adoptere hver sin kardinal, så det måtte de selvsagt få lov til. Gud hører jo ekstra godt på barns bønner. I troens verden er det barna som er forbildet for oss voksne, ikke omvendt. (Ref. Jesus: "Uten at dere blir som et lite barn skal dere ikke komme inn i Guds rike" etc.)

I to uker nå har barna bedt for kardinal André fra Paris, kardinal Antonios fra Alexandria, kardinal Norberto fra Mexico og kardinal Francesco fra Italia. Johannes på ett år er strengt tatt for liten til å be selv (for erkebiskop Francesco), men storesøsknene syntes det var urettferdig hvis ikke lillebroren fikk noen, og ber solidarisk for kardinal Francesco på vegne av sin bittelillebror.


BARNAS KARDINALER: Barna ville også adoptere hver sin kardinal, så det måtte de selvsagt få lov til. Her i huset bes det dermed med stor entusiasme for kardinalene hver kveld.

tirsdag 12. mars 2013

Kronikk: Det aller beste samlivet

PÅ TRYKK: "Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer."
Faksimile: Fædrelandsvennen 12. mars 2013

Vil du ha et lykkeligst mulig samliv? Vil du ha en lavest mulig risiko for samlivsbrudd? Da bør du velge ekteskapet, viser forskningen. 


Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg
og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. 
Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 
Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013.
Uthevinger i fet skrift er kun gjort her på bloggen.

I skyggen av debatten omkring homofilt samliv har det skjedd en stille revolusjon av det heterofile «normal-samlivet»: 9 av 10 unge flytter sammen før de gifter seg, og over halvparten av dem som får sitt første barn, er samboere.

Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer.

«Sliding instead of deciding»

Sommeren 2009 rapporterte VG at par som bor sammen før de gifter seg, får mindre lykkelige ekteskap og har større risiko for skilsmisse enn de som ikke bor sammen før bryllupet. Den norske samlivseksperten professor Frode Thuen kommenterte at den amerikanske forskningsrapporten var både interessant og viktig: «Oppfatningen har jo lenge vært at det er lurt å prøve ut samlivet før man forplikter seg. Disse studiene viser at det kanskje er tvert om.» Og videre, om samboerparene: «Disse parene opplever nok ofte at det ene tar det andre, og så er de plutselig gift og fanget i noe som de egentlig ikke trodde på.»

Samboernes krangling

En studie fra Hemil-senteret/Universitetet i Bergen (2012) som har fulgt 76 000 norske førstegangsfødende i to år, viser at samboerne kranglet oftere og på styggere måter enn gifte. De var også mindre tilfredse når de ble foreldre for første gang. Psykolog og stipendiat Øystein Mortensen presiserer at utdanningsnivå og inntekt ikke kan forklare forskjellene. Han peker i stedet på betydningen av forpliktelse og «den rituelle handlingen som en vielse er».

Anne Reneflot finner i sin doktoravhandling (Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo 2010) at samboere i gjennomsnitt oppgir lavere samlivskvalitet enn gifte. Kenneth Aarskaug Wiik og Turid Noack gjør samme funn (SSB 2011).

Alle skjønner at idrettsstjerner bare kan lykkes dersom de satser alt de er og har på å nå sine mål. Men på samlivsfronten er det blitt gjengs å satse på det som Trine Gjermundbo (tidligere leder ved Samlivssenteret ved Modum Bad) kaller GSG-metoden: Går det, Så Går det. Det går ofte ikke.

Umulig å teste ut

En utbredt oppfatning i dag er at man BØR bo sammen før man gifter seg, for å teste ut om man passer sammen. Problemet er bare at de fleste tingene som virkelig utfordrer et samliv, er umulige å teste ut på forhånd. Å bo sammen en stund som unge og nyforelskede gir et lite realistisk bilde av hvordan et livslangt samliv vil bli. Da er det lurere å gjøre et grundig forarbeid FØR man skaffer seg felles adresse, og deretter satse 100 prosent på hverandre.

En god, gammel suksessoppskrift på samliv er: Full hengivelse til hverandre. Eksklusiv seksuell forening. Sterkt vennskap. Tilgivelse. Forpliktende løfter om trofasthet, kjærlighet og respekt. Kort sagt: Ekteskapet. Når så de krevende småbarnsårene eller 40-årskrisa kommer, så blir ikke byggverket skylt bort. Det holder.

Ett fett for barna?

Over til barna. Flere undersøkelser viser at foreldrenes valg av samlivsform ikke er likegyldig for barna, særlig fordi barn av samboere har over tre ganger så høy risiko for å oppleve at foreldrene går fra hverandre i forhold til barn av gifte foreldre. (Barne- og familiedepartementet 2005)

I 2006, etter å ha studert nesten alle landets tiendeklassinger, oppdaget en overrasket pedagogikkprofessor Jon Langlo ved Universitetet i Oslo at barn av ektepar gjør det bedre på skolen enn det barn av samboere gjør. Langlo uttalte: «Et giftermål synes å gi mer trygghet og stabilitet, og barn av gifte foreldre kan ha en sterkere forventning om at familien skal bestå enn hos samboerpar. Dette påvirker sosiale relasjoner, skoleprestasjoner og den generelle overgangen til voksen alder.»

Flere forskere har særlig vært opptatt av båndene mellom far og barn. Den før nevnte Anne Reneflot sier om sin doktoravhandling at: «Funnene antyder dessuten at samboerskap er en mindre egnet familieform enn ekteskapet når det kommer til fedres investeringer i sine barn.» Og i 2007 påviste to sosiologiprofessorer ved NTNU i Trondheim, An-Magritte Jensen og Kari Moxnes, at barn av samboende foreldre er mer utsatt for fattigdom og fravær av far enn barn av gifte foreldre. Dette utløses ved samlivsbrudd, særlig i familier med lav sosioøkonomisk status.

Både økonomisk og juridisk sett er ekteskap en suverent bedre ordning enn samboerskap.

Synd?

I dagens Norge er det mer krevende enn tidligere å henge alarmbjellen «synd» på samboerskap og sex før ekteskapet. Vi som skriver dette gjør det likevel. Ikke for å stemple noen, men for å vekke noen. Fordi: Dårlige samliv og hyppige brudd gjør noe med oss. Det skaper sorg, utrygghet og psykiske problemer for hundretusenvis av mennesker i landet vårt. Det er slik synd alltid har fungert: Den får gode ting til å gå i stykker, «i sund». (Jfr Folkehelseinstituttets Rapport 2012:2 Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge)

Vi kjenner selvsagt mange utmerkede mennesker med mye ulik samlivsmessig bagasje, men sjelden har vel den klassiske kristne samlivsetikken hatt større relevans enn nå. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vår frimodige anbefaling er derfor denne: At de som er sikre på at de ønsker å leve sammen, bør gifte seg, og at de som ikke er sikre, ikke bør starte et samliv sammen. Rett og slett.

Fordi du fortjener det beste

Det samlivsetiske utvalget som 11. februar leverte sin rapport til Den norske kirkes biskoper, konkluderte ikke i spørsmålet om samboerskap. Det beklager vi. Folkekirken bør møte alle mennesker med godhet, innlevelse og nåde, og SAMTIDIG være tydelig, klok og innsiktsfull i sin veiledning omkring sex og samliv. For når det gjelder kjærligheten er det faktisk «vitenskapelig bevist», det som du allerede vet: At bare det beste er godt nok for deg. Elsker du noen? Da er ekteskapet akkurat det du trenger.

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg, og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 

Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013. Den publiseres også på Skaperkraft.no og Verdidebatt.no.

fredag 8. mars 2013

Hvor frie er dagens norske kvinner?

INTERVJU: Dagen har et stort, spennende intervju med Lill May Vestly i dag (side 16-18). I tillegg har de en enquete med fire kristne kvinner om feminisme (s. 19) samt ytterligere fem sider om kristen feminisme (s. 20-24).
Faksimile: Dagen 8. mars 2013, side 19

Det er kvinnedagen i dag, 8. mars. I den anledning stilte avisen Dagen meg to spørsmål. Her er mine svar.


Journalist Eivind Algrøy i Dagen stilte disse to spørsmålene: Er du en feminist? Hva takker du feminismen for?

Er du en feminist?

Egentlig, men jeg liker ikke å kalle meg det lenger, fordi begrepet er kuppet av antifeminine, barne- og mannsfiendtlige krefter. 

Jeg heier imidlertid på kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet og er opptatt av å motarbeide kjønnsdiskriminering. I følge statistikk fra FN utgjør kvinner 70 prosent av verdens fattige. To tredeler av verdens analfabeter er kvinner. Med andre ord: Her har alle mennesker av god vilje mye å gjøre fortsatt.

Kvinnefrigjøringen i Norge er heller ikke i mål. Forrige kvinnegenerasjon hadde valgfrihet, men min generasjon har ikke det. Vi er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene. Mannen min og jeg har lang utdanning, fire små barn og to fulle jobber men har likevel bare råd til to soverom til vår familie på seks.  

Bare de økonomisk privilegerte har reell valgfrihet i dag. Vi andre er ikke fri, i stedet er vi tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt den 8. mars.

Hva takker du feminismen for? 

Jeg takker feminismen for lik lønn for likt arbeid, for stemmeretten, for at vi har fått samme arverettigheter som menn og lik tilgang til utdanning og yrkesliv. I det hele tatt: Jeg takker for at kvinner har fått de samme rettighetene i samfunnet som det menn har.

I vår tid er jeg spesielt takknemlig for feministenes kamp mot pornografi, prostitusjon, sexpress og seksualiseringen av jente- og kvinnekroppen i det offentlige rom. 

[Slutt på intervjuet]

Etterord

I dag er ettåringen min febersyk, og på denne kvinnedagen må jeg si det føles underlig - ja, absurd - å tilhøre den første generasjonen kvinner som blir glade når barna er syke - for da får vi jo endelig være sammen med barna våre. (I tillegg blir vi selvsagt superstresset på grunn av alt det vi skulle gjort på jobben som vi ikke får gjort, men likevel. Likevel er vi takknemlige for den ekstra dagen med det lille barnet.)

Les også:

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen. Et innlegg om å havne i skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre:
"Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?" [...] "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er. Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber. Det var ikke sånn det skulle bli. Var det?"

onsdag 6. mars 2013

Ettertanke: Det vanskeligste jeg vet

GÅTEFULLT: Dikteren Stein Mehren har skrevet dette vakre kjærlighetsdiktet:

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Foto: Blue Yonder/Flickr Creative Commons

 

Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. 


«Elsk hverandre» (Joh 15,17).  
 «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med. Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.
«Fader vor, kom oss i møde.
Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde.
I vort hjem mørket os knuger.
Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»
«Mine børn, elsk hverandre.
Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre!
Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»
Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.»

Jeg tegner meg med korsets tegn og går. Forventningsfull.

BØNN
Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst:
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh 15,9-17)

LES OGSÅ EN ANNEN ETTERTANKE I SAMME FAMILIE:

KÄRLEKEN: I kunstneren Carl Larssons hjem:
«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»
.
«Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt».
Hører du gjenklangen av Johannes?

  • Ettertanke: Ty Kärleken är Allt: "Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok»." Les fortsettelsen her.

mandag 4. mars 2013

Brevet fra Seljes ordfører til Fontgombaults abbed

ET GLIMT FRA FONTGOMBAULT: Benediktinermunkene i Fontgombault lever fortsatt etter St. Benedikts motto: "Ora et labora", "Be og arbeid".

Lokalbefolkningen i Selje ønsker at det på nytt skal etableres et kloster på "Selja - den heilage øya ". I februar sendte ordføreren i Selje et nydelig invitasjonsbrev til benediktinerklosteret Fontgombault i Frankrike. Les hele brevet her.


Den 8. februar 2013 sendte Seljes ordfører Ottar Nygård et invitasjonsbrev til abbeden Dom Jean Pateau i Abbaye de Notre-Dame de Fontgombault. Brevet ble sendt i to utgaver: Både på fransk og norsk.

Uthevinger i kursiv er ordførerens, uthevinger i fet skrift er mine. Og HER er brevet:

Grunnlegging av kloster på øya Selja i Selje kommune

SUNNIVASKRINET: 7. september 1070 ble Sunnivaskrinet
overført fra Selja til Bergen. Den 7.9.2011 ble hendelsen
gjenopplevd med stor festivitas i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Gjennom biskop Bernt Eidsvig Can. Reg. i Oslo Katolske Bispedømme er vi gjort kjent med at klosteret Dykkar i Fontgombault er positivt innstilt til å vurdera grunnlegging av eit kloster på øya Selja i Selje kommune på vestkysten av Noreg. Vi har teke mot denne opplysninga med stor glede.

I Selje er vi stolte over våre lange kyrkjelege tradisjonar, som har utgangspunkt i øya Selja som den eldste, kristne heilagstaden i Noreg.
I året 996 vart martyrstaden for Sankta Sunniva og fylgjet hennar (Seljumennene) oppdaga; irske flyktningar som eit uttrykk for at kristendommen kom til oss frå landa i vest. Ved helgenstaden på Selja vart også det fyrste bispesetet for Vest-Noreg oppretta rundt 1070. Nokre tiår seinare, rundt 1090, etablerte benediktinarordenen dykkar på Selja eit av dei to fyrste klostera i landet. Slik utvikla Selja seg, i hundreåret etter etableringa av helgenstaden, til eit religiøst og kyrkjeorganisatorisk senter i det tidleg kristne Noreg.

NYTT KLOSTER: På østsiden av øya er det mulig å bygge
det nye benediktinerklosteret.
Sankta Sunniva vart Vest-Noreg og byen Bergen sin vernehelgen, med translasjon av helgenskrinet hennar frå Selja til Bergen i 1170. Relikviane av fylgjet til Sunniva vart derimot verande ved martyrstaden på Selja og danna grunnlaget for den vidare kulten også der. I overleverte liturgiske tekstar blir Sunniva kalla patrona bergensiorum og patrona Norvegiae. Kulten rundt Den heilage Sunniva og Seljumennene spreidde seg etter kvart til heile Noreg, til Norden og til Nord-Tyskland. Men det var på Selja det starta. På denne bakgrunnen har den kjende norske katolske forfattaren og nobelprisvinnaren Sigrid Undset kalla helleren over martyrstaden til Sankta Sunniva og Seljumennene for «Norges eldste kirketak». I alle hundreåra framover må benediktinarane ha vore heilt sentrale for utviklinga og drifta av denne martyrstaden på Selja som religiøst pilegrimsmål, ein pilegrimstradisjon som brått vart broten i 1537 ved reformasjonen og innføringa av den lutherske læra i Noreg.

Gjennom arbeidet tidlegare generasjonars ordensbrør av dykk gjorde i gode 400 år, er benediktinarane alt uløyseleg knytte til den heilage øya Selja. Minnet om deira ora et labora møter oss framleis i form av ruinane etter klosteranlegget deira. Desse ruinane er mellom dei aller best bevarte kulturminna vi har frå klosterliv i norsk mellomalder, i eit unikt, urørt og vilt kulturlandskap heilt ute ved havet. I dei siste åra har den norske stat gjennom Riksantikvaren løyvd betydelege summar til konservering og skjøtsel av anlegget.

Det ville vera ei glede og ære for oss om klosteret Dykkar i Fontgombault kunne sende munkar til Selja, slik at denne sentrale staden i norsk kyrkjeliv på nytt kunne bli omslutta av benediktinaranes daglege bøner og arbeid. Benediktinarordenen er ikkje reetablert nokon stad i Noreg etter reformasjonen, slik dei andre store ordenane er det. Selja peikar seg naturleg ut som staden for det fyrste benediktinarklosteret i Noreg etter reformasjonen. Vi er overtydd om at Dykkar kloster med si vekt på dei gamle klostertradisjonane, vil harmonera godt både med både fortid og notid på Selja.

FONTGOMBAULT: Munkene på vei til messefeiring i
benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike.

Selje kommune opplever at stadig fleire pilegrimar oppsøkjer den heilage øya. 


Pilegrimsvandringar er organisert både frå katolsk hald og i regi av den lutherske norske kyrkja. Som ein del av den norske kyrkja si satsing på ungdom, er det i 2013 planlagt vandringar til Selje spesielt tilrettelagt for 17-åringar. I somarsesongen organiserer kommunen dagleg gaida turar til Selja.

Det er mellom 5 og 10 fastbuande på øya. Innsida av øya ligg om lag 5 minuttars båttur unna Selje sentrum.

Selje kommune er initiativtakar for å få etablert eit Kloster- og pilegrimssenter i Selje. Senteret skal både ta imot det aukande talet pilegrimer og arbeida for å fremja forsking og informasjon om middelalderens kloster i Noreg. Oslo Katolske Bispedømme er representert i interimstyret for Kloster- og pilegrimssenteret. Det var nyleg arrangert historisk seminar med tema kring klosteret og benediktinarane og kurs i gregoriansk song i regi av Klosterakademiet i Selje. Klosterakademiet er eit av tiltaka i det planlagde senteret. Akademiet skal vere ein tverrfagleg møteplass både for lek og lærd. Vi er overtydde om at munkane vil kunne berike både til den generelle pilegrimsaktiviteten, dokumentasjonsarbeidet og klosterakademiet med sin innsikt og kunnskap.

Selje er ein liten kommune med 2850 innbyggjarar, og har dessverre ikkje høve til å gå inn med økonomisk stønad, men vil elles vera medspelar og hjelpa med tilrettelegging på alle vis.
Dette gjeld transport til øya, hjelp til byggjesøknad o.a. Sidan store delar av øya er freda og det elles er private grunneigarar, kan det vera ei utfordring å finna ein høveleg tomt. Kommunen vil gjera sitt ytste for å hjelpa til i den prosessen og tilrettelegga for bygging.

Den lutherske presten i Selje, til liks med lokalkyrkjelyden, vil helsa eit benediktinarkloster på Selja med stor glede og takksemd.

Om vi i Selje kommune skulle bli vertskommune for det fyrste norske benediktinarklosteret i nyare tid, vil vi sjå det som ei stor ære og samstundes som ei naturleg vidareføring av den utviklinga vi har vore vitne til dei siste åra, der ruinane rister av seg støvet og vinn tilbake til sin gamle status som levande heilagstad. 


MED NORGES VAKRESTE KOMMUNEVÅPEN:
Han kaller dem tilbake. Hun kaller dem tilbake.

Med vyrdsam helsing

Ottar Nygård
Ordførar



SITAT FRA BREVET: "Gjennom arbeidet tidlegare generasjonars ordensbrør av dykk gjorde i gode 400 år, er benediktinarane alt uløyseleg knytte til den heilage øya Selja. Minnet om deira ora et labora møter oss framleis i form av ruinane etter klosteranlegget deira. Desse ruinane er mellom dei aller best bevarte kulturminna vi har frå klosterliv i norsk mellomalder, i eit unikt, urørt og vilt kulturlandskap heilt ute ved havet." (Ordfører Ottar Nygård)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen