Google Analytics

lørdag 31. august 2013

Ettertanke: Avsky det onde

SKRIFTESTOL I NAPOLI: "Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den."
Foto: Nicola/Flickr Creative Commons

Har du hørt noen prekener om å avsky det onde i det siste? 


Jeg har inntrykk av at hele konseptet med synd og ondskap er gått ut på dato mange steder. Vi vil helst kun snakke om kjærligheten og det fine. Synden og det heslige gjemmer vi bort. I den siste statskirkemenigheten jeg tilhørte gikk de til og med så langt som til å erstatte syndsbekjennelsen med en «verdibekjennelse», for å ikke støte noen.

Vi lever i en kultur
som til en stor grad har erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

Det jeg prøver på i dag er altså noe så gammeldags og bibelsk som å advare mot djevelens makt, fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis ikke du og jeg tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver ondskap – før vi vet ordet av det. Derfor trenger vi å be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det onde. Hver dag. «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode.» (Rom 12,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. august 2013 da Rom 12,9-15 var dagens bibeltekst

torsdag 29. august 2013

Ettertanke: Han døde for ekteskapet


SERVERT PÅ ET SØLVFAT: «Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.» (Matt 14,8)
I dag feirer vi minnedagen for den hellige Johannes Døperens martyrdød.


Alle kristne martyrer har dødsdagen som sin minnedag. Alle bortsett fra én: Johannes Døperen, som har fødselsdagen 24. juni som sin viktigste festdag. 


Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes, Sankt Hans.

I dag 29. august feirer vi
hans andre minnedag: «Den hellige Johannes Døperens martyrdød». Du finner merkedagen på primstaven («Johannes’ halshogging»), med et sverd som merke.

Tidligere syntes jeg det var litt makabert å feire helgeners dødsdag, men ikke nå lenger. Det er jo Johannes Døperens himmelske fødselsdag vi feirer i dag. Dagen da han ble født inn i Himmelen, dagen da han nådde det evige målet. En veldig seier!

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid han er. Evangelisten Johannes skriver om sin navnebror: «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset» (Joh 1,8), og det gjorde Johannes Døperen så til de grader.

For hva var Johannes’ første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. (Dette er for øvrig en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om. Les den gjerne i dag og dvel ved den, Luk 1,39-45.)

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, han døde for ekteskapet.
Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapets hellighet. Prisen han måtte betale var den høyeste; han gav sitt liv.

Er ikke det en inspirerende helgen for vår tid, så vet ikke jeg.


PRIMSTAVEN: Primstavmerket for
"Johannes Halshogging" er sverdet i midten.
Over: Barsok (St. Bartolomeus)
Under: Edismess (St. Egidius)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dag ber jeg dagens kirkebønn:
«Allmektige Gud, du gjorde den salige Johannes Døper til forløper for din Sønn, ved sin fødsel og sin død. Han gikk i døden for å vitne om sannhet og rettferd. Vi ber deg, hjelp oss som du hjalp Johannes, å kjempe for den tro som vi bekjenner.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 29. august 2013 da Matt 14,1-12 var dagens bibeltekst

onsdag 21. august 2013

Overgrepssaken i St. Paul - Sed libera nos a malo

HERRENS BØNN: "Sed libera nos a malo. Amen." Et blogginnlegg om vonde og vanskelige ting - og om behovet for å be som Jesus lærte oss: "...men fri oss fra det onde. Amen."


Mange lurer på hva jeg tenker etter overgrepssaken i St. Paul menighet som ble kjent denne uken.


Dette er overgrepssaken i korte trekk:
I går offentliggjorde biskop Bernt Eidsvig at en prest i St. Paul menighet i Bergen i sommer har hatt et kortvarig seksuelt forhold til en 15 år gammel jente i menigheten. "Det er ingen grunn til å tro at det har vært bruk av tvang eller vold" skriver biskopen. Presten er politianmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Han har erkjent de faktiske forhold og vil samarbeide med politiet. Den aktuelle ordensprestens prestelige fullmakter ble trukket tilbake med øyeblikkelig virkning. Etter alt å dømme kommer han ikke til å gjøre tjeneste som prest igjen. Jenten og foreldrene hennes får juridisk bistand og ellers all den oppfølging de ber om. De har også jevnlig kontakt med den presten som 15-åringen betrodde seg til da hun fortalte om overgrepene. Den anmeldte presten er utenlandsk statsborger og har fått beskjed av biskopen om å forbli utenlands inntil politiet ønsker å få ham tilbake til Norge. Biskopen har også rådet ham til å starte på en ny utdannelse.

Her er kortversjonen av mine tanker:

  • Jeg tenker at dette er uendelig leit og vondt. Vi snakker om et forferdelig svik og tillitsbrudd. Slikt som dette skal bare ikke skje. Jeg sier meg enig med biskop Bernt Eisvig som sier til Bergens Tidende i dagens avis: "Jeg har oppfattet presten som en positiv person. Det som har skjedd er bare trist. Nå skal vi gjøre alt vi kan for at denne jenten får den hjelp og støtte hun trenger." Jeg ber for jenta og for prestene våre, for hele menigheten (spesielt de unge), for biskopen og for alle katolske kristne i hele Norge. Håper dere vil be sammen med oss, det trenger vi.
  • Jeg er takknemlig for biskopens handlekraft, og for at Kirken har effektive rutiner og systemer som luker ut potensielle fremtidige trusler for menighetene.
  • Jeg føler meg trygg på at barna våre er trygge i St. Paul nå.

Om sjokket

Litt mer: Vi opplever alle dette som om en bombe har slått ned i menigheten. Jeg har nok likevel ikke fått helt det samme sjokket som mange andre fordi jeg har fått akkurat dette sjokket tidligere. I min tid i statskirken hadde en populær, gift ungdomsprest et langvarig seksuelt forhold til en tenåringsjente i koret jeg gikk i (viste det seg etterpå, under rettssaken). Etter det har ikke ting sjokkert meg på samme måte lenger, og jeg lider ikke under vrangforestillingen av at sexovergrep har noe med sølibatet å gjøre.

Om sølibatet

Ingen blir seksualforbrytere av å være seksuelt avholdende. Å hevde noe slikt er en fornærmelse mot alle dem som (selvvalgt eller ufrivillig) lever uten ektefelle/samboer. Selv etter skredet av overgrepssaker i f.eks. Tyskland har gifte tyske menn langt høyere overgrepsprosent/-risiko enn sølibatære prester (0,1% av de tyske prestene har begått sexovergrep siden 1990 - 99,9 % av dem har det ikke).

I USA hadde gjennomsnittsmannen to til fire ganger så høy overgrepsprosent/-risiko som det USAs katolske sølibatære prester hadde - og det gjaldt på 70- og 80-tallet da statistikken var som verst, i dag er tallene langt bedre.
  
Selvsagt burde det ikke finnes et eneste overgrep begått av en katolsk prest, men det er iallfall ikke slik at sølibatære prester er farligere enn vanlige, gifte menn. Faktisk tvert imot. Les gjerne artikkelen It's Not About Celibacy: Blaming the Wrong Thing for the Sexual Abuse Crisis. Sammenlignet med gifte prester/pastorer i andre kristne trossamfunn kommer de katolske prestene likt ut i USA. Ekteskapet beskytter dessverre ikke mot overgrep. Sølibatet gjør det dessverre heller ikke.

Jeg tror biskop Bernt Eidsvig har helt rett når han sier til Aftenposten: "Jeg regner med at det vil bli stilt spørsmål om kravet til katolske presters sølibat. Jeg tror ikke dette har noe med det å gjøre, når folk mister hodet, gjør de det uansett om de er gift eller lever i sølibat".

Over alt

Seksuelle overgrep skjer dessverre over alt. Det er et stort sosiologisk problem i vår tid, derfor er det viktig at vi har gode prosedyrer og antennene ute. De fleste seksuelle overgrep skjer i hjemmet, men også på ungdomsfester, i skolen, i idrettsforeninger, på fritidsaktiviteter og altså i menigheter - det vil si over alt hvor det finnes barn og ungdommer i fortrolige relasjoner. Den katolske kirke har i dag gode rutiner og systemer som gjør at barn er tryggere her enn noen andre steder jeg vet om.

Om synden

Jeg tenker at dette er en god anledning til å snakke om at vi alle (også prester) lever i en syndig verden. Synden er en realitet. Jeg tror vi nordmenn hadde hatt godt av å få opp øynene og slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt ;) Det tror jeg rett og slett er dumt - ja, galt - fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes - og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Presisering

En presisering: Jeg mener IKKE at du har bedt for lite hvis du har blitt utsatt for andres ondskap/overgrep. Du kan ALDRI lastes på noe vis for andres onde bruk av sin gudgitte frie vilje.

Det jeg prøver på er rett og slett å advare mot djevelens makt. Fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis du og jeg ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap - før vi vet ordet av det. Så be: Fri oss fra det onde. Hver dag.

Botens sakrament

Siden dette nå er blitt et generelt blogginnlegg om synd, må jeg også nevne omvendelsen, for det er nå en gang slik at man aldri kan snakke om synden uten å også snakke om løsningen: Omvendelsen - om Guds nåde og kjærlighet til synderen. Gud hater synden (enda mer intenst enn du og jeg gjør), men han elsker synderen (mye mer intenst enn du og jeg gjør).

For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, Botens sakrament, som er et av helbredelsens sakramenter. Som en prest jeg har lært mye av sa det en gang: "Vi må fortelle folk at Skriftemålet er ikke et sakrament der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom."

Siden dette åpnet som et blogginnlegg om overgrepssaken må jeg til slutt legge til: For den som har begått kriminelle handlinger går veien alltid også om rettssystemet. Jesus tok straffen for syndens evige konsekvenser (som er døden), og denne evige straffen vaskes bort ved Botens sakrament. Skylden overfor Gud blir altså tatt bort i skriftemålet - vi får starte på nytt i vårt forhold til Gud. Syndens timelige straff gjenstår imidlertid. Den må vi ta selv og bære konsekvensen av selv.

Etterord: Jeg har ikke noe ønske om å gi intervjuer om denne saken. For kommentarer fra St. Paul kirke, kontakt sogneprest Dom Alois Brodersen. 

På grunn av denne sakens sensitivitet er forhåndsmoderering av kommentarer aktivert. Delta gjerne i samtalen, men det blir med en viss tidsforsinkelse.

tirsdag 20. august 2013

Ettertanke: Han tømte Burgund for unge riddere


I Trøndelag grunnlegges Munkeby Mariakloster av cisterciensernes moderhus Cîteaux i Frankrike - som det første i verden siden 1400-tallet! Reglene krever at man må være seks munker før man kan bygge et selvstendig kloster. Finansieringen er på plass, og det samme er fem munker. Alt som mangler er én munk for at et nytt, historisk kloster skal se dagens lys. Er det deg? Bygningen du ser på bildet skal bli klosterets gjestehus. Foreløpig tjener det som midlertidig kloster for munkene.
Foto: Munkeby Mariakloster ©

I dag, 20. august, er det minnedagen til den hellige Bernhard av Clairvaux – født på familiens slott i Burgund i Frankrike rundt år 1090. Som 22-åring bestemte den begavede adelsmannen seg for å tre inn i et nedleggingstruet kloster i Cîteaux (latin: Cistercium). 


Munkeby Mariakloster har en relikvie av
St. Robert av Molesmes (1027-1110)
som var en av grunnleggerne av Citeaux.
Det er veldig spesielt å få komme
så tett på en hellig fortid.
Ben som er 1000 år gamle,
hvor ofte ser du det?

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klosteret skulle snart bli hovedsete for den nye, viktige cistercienserordenen. Bernhard overtalte så mange av vennene og slektningene sine til å tre inn i klosteret sammen med ham at området nærmest ble tømt for unge riddere.

I samlet tropp vendte de 32 yrkesmilitære adelsmennene ryggen til verden og rikdommen, og valgte i stedet et liv i uavbrutt tilbedelse og radikal fattigdom. De tok Jesus på ordet: “Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” (Luk 16,13) Bernhard og hans eks-rike venner satte ikke NOE foran kjærligheten til Jesus. De søkte Gud fremfor alt.

Allerede tre år senere grunnla Bernhard (nå 25 år) et kloster i Clairvaux som raskt ble for lite. Det fikk hele 68 datterklostre. Bernhard restaurerte ordensregelen, og regnes som cisterciensernes «andre grunnlegger». Han ble snart både pavers og fyrsters rådgiver. Mange undre skjedde gjennom Bernhard. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, og han skrev flere lærde verk som senere ga ham den sjeldne tittelen kirkelærer.

Like utenfor Trondheim følger Bernhards etterkommere cisterciensernes kall den dag i dag. De utfører “Opus Dei”, “Guds arbeid”: De lovpriser Gud og ber for verden. Bli med og be for cisterciensernonnene på Tautra og cisterciensermunkene på Munkeby i dag, at de skal bli til rik velsignelse for Kirken, for Norge og verden. Be spesielt om at unge mennesker skal våge å være like modige som St. Bernhard av Clairvaux, og svare JA når Jesus kaller dem til å leve klosterlivet, søke Gud fremfor alt, tilbe Herren og be for verden.

Gud kan gjøre store ting gjennom ALLE som gir seg helt til ham - også i 2013!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i avisen Vårt Land 20. august 2011. Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert 20. august 2012, men publiseres nå i reprise til glede for både gamle og nye lesere ;)

Radioreportasje fra Munkeby


I serien MUSEUM sendte NRK P2 i januar 2012 et fint program om Munkeby Mariakloster.


Familiebilde. Til venstre den nyankomne bror Rufus.
Foto: Tone Leksbø
Her møter du de fire brødrene (siden den gang er de blitt fem!) og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.

Hør på radiosendingen her!



Lære mer?


Vil du lese mer om cisterciensernes historie i Norge?


Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.

Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.

"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)

Les forlagets omtale av boken her.

mandag 19. august 2013

Ekte, katolsk skolestart

 SUKSESSOPPSKRIFTEN: Første klasse på St. Paul skole startet første skoledag med bønn i dag. På fredag åpnes skoleåret med stor messe for hele skolen i Johanneskirken.
Foto: St. Paul skole

Vi har fire barn, og i dag begynte nr. 2 på St. Paul skole. Du aner ikke hvor nydelig det er å se 24 førsteklassinger starte hele sitt lange utdanningsløp med å høytidelig tegne seg med korsets tegn "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" og be Fader Vår sammen.



Første skoledag startet med andre ord slik alle dager starter på St. Paul skole - i alle klasser på alle klassetrinn.

Hva er det som kjennetegner katolske skoler? Jeg siterer fra St. Paul skoles hjemmeside:
En katolsk skole har Kristus i sentrum og finner et pedagogisk program i fortellingen fra Lukas 2,52, hvor Jesus som 12-åring stod fram i tempelet: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Fortellingen peker på utvikling av fire sider av mennesket: Det fysiske, det intellektuelle, det religiøse og det sosiale menneske.
Også menneskets ånd og sjel må med for at det hele mennesket skal utvikle seg og nå sitt fulle potensial.

Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler.
 

Gikk du glipp av den rørende TV 2-reportasjen fra St. Sunniva skole tidligere i år? Den MÅ du få med deg. Du kan se den her: Slik ble innvandrerklassen Norges beste i norsk

lørdag 17. august 2013

Intervju med biskop Arborelius

BISKOPEN I STOCKHOLM: "I Sverige har vi levd med sekulariseringen i lang tid. Det er derfor noe har begynt å skje. Fascinasjonen for den "skjulte" virkeligheten har sluppet fri. Vi finner det i kunsten, i litteraturen. En åpenhet som man kanskje har vanskelig for å plassere noe sted. Man er trøtt av det hedonistiske og materialistiske livet men man går seg likevel vill og vet ikke hvor man hører hjemme." Biskop Anders Arborelius, den katolske biskopen i Stockholm
Foto: Katolsk.no
 

 

Jeg oppdaget nettopp et interessant intervju med Stockholms katolske biskop, Anders Arborelius, i den svenske Tidningen Kulturen.

 
 
Journalisten er innom mange spennende temaer, men jeg synes avslutningen av intervjuet er aller mest interessant.
 
Journalist Guido Zeccola kommer inn på hvordan "vårt samfunn har erstattet Gud med vitenskap og teknikk", og hvordan "til og med de som går i kirken på søndager tiltrekkes av det hedonistiske og postmoderne i vårt samfunn". "Vad kan en religiös människa göra mot allt detta?" spør journalisten, og biskopen svarer:
 
"Vi tror att religionen återspeglar något evigt i människans struktur och att hon, som skapades av Gud, alltid har en aspekt, en plats där hon kan finna ro i Honom. Oavsett hur mycket man är rotad i det materialistiska livet eller i vetenskapen eller vad du vill kalla det, finns det någonting som inte enbart kan tillfredställas av den jordiska verkligheten. Även de som är helt irreligiösa kan finna en sorts religion i annat, som rättfärdigheten, balansen etc. Just i ett postmodernt samhälle kan människan finna vissa värderingar för att stå emot. En öppning mot det religiösa. Däremot kan det vara svårt att finna en tro, eftersom man gärna väljer en egen individualistisk tro eller livsåskådning. Men det är alltid möjligt att denna människa lämnar sin individualism och finner en enhet och en tro.

I Sverige har vi levt med sekulariseringen under en lång tid. Det är därför som någonting har börjat hända. Fascinationen för den ”gömda” verkligheten har släppts fri. Vi finner det i konsten, i litteraturen. En öppenhet som man kanske fortfarande har svårt att placera någonstans. Man är liksom trött på det hedonistiska och materiella livet men man går fortfarande vilse och man vet inte vart man hör hemma.

Det finns en hemlängtan men det går inte att hitta hem."
 

Les hele intervjuet i Tidningen Kulturen her (gratis)

 
Jeg ble gjort oppmerksom på intervjuet gjennom Facebook-siden "Å bli den jeg egentlig er", der Ole Eriksen kommenterer: "Det er ikke så lett å finne noen vei hjem når de som skal være hyrder har pekt i alle retninger [...] Er den kirkelige og trosmessige identiteten utvannet og konturløs, så er det ikke rart at retningssansen ikke fungerer."
 
Han er inne på noe der.
 


BISKOP ARBORELIUS' VALGSPRÅK: "In Laudem Gloriae" betyr "Gud til pris og ære" (Ef 1,12)

Biskop Anders Arborelius skriver selv om hvorfor han valgte dette valgspråket:
""In Laudem Gloriae" är ett uttryck för att allt det jag är och gör skall vara till den treenige Gudens förhärligande. 
I vår tid har man ofta glömt bort att vår främsta
plikt - och vårt privilegium - är att ära och förhärliga Gud.

Människan förminskas inte av det, tvärtom, hon blir större, friare, lyckligare.


Att hjälpa människor upptäcka det är en av mina största önskningar."

onsdag 14. august 2013

Ettertanke: Hebreerbrevet i én spalte

IKKE DEN LETTESTE VEIEN: Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.
Foto: Michele Travierso/Flickr Creative Commons


Begynner du å bli lei av at det er så krevende å leve et kristent liv? Er du kanskje i ferd med å gli umerkelig bort fra troen? Les Hebreerbrevet. Det er skrevet til deg.

Hebreerbrevet er adressert til noen som stod i fare for å falle fra troen – ikke på grunn av forfølgelse, men fordi de var begynt å bli trøtte og motløse. Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.

Forfatteren vil gi dem en sterkere tro, og skriver derfor mye om Jesus, om hans presteskap og offer. ”Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!” (Hebr. 4,14)

Et annet viktig tema i brevet er hvordan vi, Guds folk, er på pilegrimsferd til det himmelske Jerusalem. På veien dit skal vi hjelpe og oppmuntre hverandre hver dag ”for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.” (3,13)

Forfatteren avslutter brevet med å utfordre dem på helt konkrete ting som truer troen: ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. [...] Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. [...] La dere ikke rive med av all slags fremmede lærdommer!” (13,4-5 og 9) Rimelig relevante utfordringer for oss nordmenn i dag, eller hva?

Dagens bibeltekst er hentet fra avslutningen av Hebreerbrevet. Den oppsummerer hele brevet og er en av de vakreste velsignelsene i hele Det nye testamentet. Ta den til deg i dag!
”Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mai 2011

torsdag 8. august 2013

Ettertanke: Kom hjem, Europa


HJEM IGJEN: Den fortapte sønn vender hjem. Etter å ha sløst bort hele arven kom han til seg selv, vendte hjem og ble møtt av en far som løp ham i møte.
Maleri av Rembrandt, ansett for å være den viktigste nederlandske maleren på 1600-tallet.

Et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» (Luk 15) – blir for tiden dramatisert over hele Europa.


Her er skriptet: En gang levde Europa i Farshuset, i Guds hjem. Etter å ha blitt velsignet med rikdom definerte hun imidlertid Far som død og stakk hjemmefra med arven. «Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» (1. Tim 6,10)

Hva kan så Kirken gjøre når Europa forlater kristentroen? «Vi kan bare lide med folket», sa pave Benedict XVI. Det er først når Europa (i likhet med den bortkomne sønnen) «kommer til seg selv» at vi kan løpe henne i møte.  

Det oppsiktsvekkende er at det er nettopp det som er i ferd med å skje nå. Midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser vi en ny søken etter kristne røtter. Et forvirret Europa er klar for å høre at «Uansett hvor langt vekk du har rotet deg; Gud elsker deg hemningsløst. Kom hjem!»

Hit har skriptet kommet i dag: Ting tyder på at et land helt nord i Europa har blitt gitt en spesiell oppgave. Fortsatt er det flere troende enn ellers i Europa her og de har økonomisk handlekraft. «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger» sa Jesus (Luk 16,9).

Visste du at i 2011-oversettelsen av Bibelen har lignelsen om «den bortkomne sønnen» blitt omdøpt til «sønnen som kom hjem»? Det er nemlig DER denne fortellingen skal slutte. Hjemme hos Gud. Så mist ikke motet! 

Gud har forandret Europa før, gjennom sin Kirke, og han kan gjøre det igjen – gjennom deg.


«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!»» (Jes 6,8)


LA OSS BE

Fader vår. La ditt rike komme. La dine barn i Europa gjenoppdage hvem de er, og la dem delta med entusiasme i forkynnelsen av evangeliet. Skje din vilje, som i himmelen så og i Europa! Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2012 da Jes 6,1-8 var dagens bibeltekst

lørdag 3. august 2013

Primstaven: Vesle Olsok - Translatio Olavi

VESLE OLSOK: I dag, 3. august, er det Vesle Olsok, og primstavmerket er en liten øks. På latin heter dagen Translatio Olavi. Andre navn er Olsok andre, Olsok siare og Olavsmesse. Mange steder i landet spiste man olsokgrøt denne festkvelden. Et godt tips til i kveld, det er jo til og med lørdag i dag ;)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

I dag, 3. august, feirer vi Translatio Olavi, også kalt Vesle Olsok. Denne dagen i 1031 ble Hellig Olav skrinlagt. Få med deg Snorre Sturlasons spennende beretning om skrinleggingen!


Snorre Sturlason skriver levende om skrinleggingen av Olav den hellige. Tolv måneder og fem dager etter hans død ble Olavs kiste gravet opp av jorda ved Klemenskirken. Til stede ved skrinleggingen var  dronning Alfiva, som tydeligvis innehadde rollen som Djevelens advokat ved helgenkåringen.

Her er hva Snorre Sturlasson skriver i sin saga (sitert fra katolsk.no):
Sommeren etter [dvs. sommeren 1031, min anm.] ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.

Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.

Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnet dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be to ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.

Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.

Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: «Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.» Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: «Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.» Da svarte Alfiva: «Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.»

Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det.
Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne.

Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.

På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. [...]

Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse store tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier.

Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.

I katolsk tid og lenge etterpå pleide man mange steder i landet å spise olsokgrøt på kvelden Vesle Olsok, så her i huset blir det rømmegrøt i kveld. Mmm!


LES OGSÅ:


NIDAROSDOMEN: Middelalderens alterfrontale står fortsatt i Nidarosdomen. Du finner det i oktagonen bak høyalteret i kirken. Skrinleggingen er avbildet oppe i høyre hjørne av frontalet. (Klikk på bildet for å se en større versjon.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Preken: Olsok uten Hellig Olav

KATOLSK OLSOKPROSESJON: Vakkert, vakkert på vei til Nidarosdomen 29. juli 2013.
Foto: Henriette Teige


Biskop Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er nå lagt ut på katolsk.no. Den er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav.


"Vi kan ikke feire Olsok uten å beskjeftige oss med Den hellige Olav", konstaterer biskop Bernt Eidsvig i sin olsokpreken som han holdt i selveste Nidarosdomen 29. juli 2013.

Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.

Anakronistisk Olavskritikk

"God medisin mot anakronistisk Olavskritikk" skriver Geir Gundersen om biskopens preken, og det har han helt rett i. Som biskopen selv sier det i sin preken: "Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden."

Biskopen fortsetter:
"Vi vet med sikkerhet at Olavs livsførsel ikke var uten plett og lyte. La dette balanseres av at han ville hva Guds ville, at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn, og at hellighet hos et menneske alltid lever side om side med tilkortkommelser."

- Ta Olavs omvendelse til forbilde

Om Olavs omvendelse sier biskopen dette:
"Neste år vil vi feire 1000 års-jubileet for Olavs omvendelse og dåp. Jeg ber dere forberede dere på det. Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse."
Biskopen presiserer at "nå er det ikke for sitt liv kongen regnes for hellig, men for sin død: for Norge som en kristen nasjon, for den svakes rett til liv og verd."

BØNNESTUND: Etter olsokmessen 2012 strømmet vi frem til alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sigrid Undset og Hellig Olav

Biskopen kommer inn på Sigrid Undsets holdning til helgenkongen:
"Sigrid Undset ser Olav den helliges døde kropp som et såkorn. Det var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Han var sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her."

Mirakuløst omslag

Biskopen kommer også inn på det mirakuløse omslaget som skjedde i Norge etter Olavs død: Hellig Olavs fiender vendte totalt om og bekjente at Olav var en helgen. Det norske folk vendte om og ble et kristent folk.
"Den norske historiker Ludvig Daae skriver at aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere. Fiender og likegyldige så storheten hos Olav, de godtok hans hellighet, de gjorde hans mål til sine."
PILEGRIMSMÅL: Hellig Olavs grav ble et pilegrimsmål fra første stund.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Guds såkorn i Norges jord

Og her er hele det siste avsnittet i prekenen:
"Gud kalte Olav til å gjøre så godt han kunne der i livet hvor han befant seg. Vårt kall er så langt identisk med hans. Olavs storhet ligger i hans vilje. I militær og politisk henseende var han ikke naiv; han var heller ikke desperat. Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord."
Takk Gud for det!

Les hele prekenen her på katolsk.no

LES OGSÅ: