Google Analytics

23 februar 2014

Ettertanke: Troen og de besværlige gjerningene

EVANGELIETS FRIHET: "So vil ved korset eg standa,
Med undring eg ser: Eg er fri!
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid!"
(Trygve Bjerkheim)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Forholdet mellom tro og gjerninger er et sentralt tema i Jakobs brev. Det var det også under reformasjonen.


Den utløsende faktoren for den kirkelige splittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på spørsmålet «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Luther brukte ordet tro i betydningen at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel (han forutsatte altså en levende tro). Med tro siktet imidlertid det katolske Tridentinerkonsilet til troen som intellektuell overbevisning. Derfor benektet konsilet med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kan bli frelst av troen alene.

Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet).

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger – en død tro (Jak 2,26) – ikke kan frelse deg. Den hadde rett i at en levende tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

I motsetning til hva mange tror: Den katolske kirke lærer at frelsen er en Guds gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og ved troen på Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv.

I 1999 skjedde så det historiske: Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Den lyder slik, og skal få avslutte dagens ettertanke:
"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger". 
Gud skje lov!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. februar 2014 da Jak 1,22-27 var dagens bibeltekst

5 kommentarer:

  1. Ragnhild....din stemme trengs virkelig i Norge i dag! Takk for at du bruker så mye av tida di på dette, både på bloggen, fb og i "ettertankene"!

    Pax et bonum!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for oppmuntrende ord, Kristin S!

      Pax Christi!

      Slett
  2. Hei Ragnhild! Takk for en veldig fin blogg - en oase i bloggverdenen. Leste dette innlegget i Vårt Land her om dagen - kjempefint skrevet! Takk!

    Og så et spørsmål om økumenikk. I Sverige har vi Enhetens Kyrka og Östanbäcks kloster som jobber økumenisk... og som for mange blir et møtested mellom katolsk- og protestantisk tro. Har vi noe lignende i Norge?

    Med ønske om Guds fred!

    /Benedict

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei konvertitten/Benedict!

      Jeg vet ikke om noe tilsvarende i Norge. Det norske fenomenet som ligner mest blir kanskje retreatbevegelsen? Den er jo protestantisk, men henter nesten alt "sitt spesiale" fra den katolske trosarven.

      Av alt som skjer på retreatfeltet blir nok St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud i Oslo det nærmeste vi kommer et organisert møtested mellom katolikker og protestanter. Disse katolske nonnene og prestene gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både protestantiske og katolske kristne. Les mer om dem her: http://stasunniva.blogspot.no/2012/11/besk-et-kloster.html

      En av mine veiledere til Den katolske kirke var Edin Løvås, retreatbevegelsens far i Norge. Edins store inspirasjonskilde var St. Ignatius av Loyola som lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater.

      St. Ignatius av Loyola (1491-1556) er ironisk nok motreformasjonens far - han ledet altså an i Den katolske kirkes arbeid for å vinne protestantene tilbake til Den katolske kirke.

      I 1995 utgav Knut Grønvik en glimrende biografi om Edin Løvås: "Snekkersønnen" (Luther forlag). Her kan du lese om hvordan Edin har hentet inspirasjon fra både den store katolske helgenen St. Teresa av Avila (side 87), den hellige Benedikt av Nursia (side 93), men ikke minst fra den hellige Ignatius av Loyola (side 88).

      Hvordan ble så en forkynner fra Misjonsforbundet min veiviser til Den katolske kirke? Vel, Edin Løvås er en mann som lever det han forkynner, han lever i Jesus-meditasjonen og kontemplasjonen. Han blir det han ser, og hans åndelige tiltrekningskraft og Kristus-utstråling er tilsvarende sterk.

      Jeg senset at gjennom Edin fikk jeg del i ekte kristendom. "The real thing". Jeg øste av de kildene han ledet meg til, og fant at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistrer meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke.

      Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet HJEM.

      Du kan lese mer i blogginnlegget mitt "Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen" her: http://stasunniva.blogspot.no/2013/01/edin-ignatius-og-jesus-meditasjonen.html

      Slett
  3. Hei og tusen hjertelig takk! Her bestilles det bøker snart...

    /Benedict

    SvarSlett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.