Google Analytics

onsdag 7. januar 2015

Ettertanke: Når du har det vondt

LIDELSE: "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."

15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus.


Det kommer til å gå bra med meg. Neste måned er jeg tilbake i jobb - til og med i en ny, spennende jobb som kommunikasjonsrådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. (Hele familien flytter fra Bergen til Drammen.)

Men akkurat nå er jeg altså pasient, og på fredag skal jeg i gang med operasjonsrunde nummer tre.

Ildprøven

Det er ingen vits i å skrive andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet tidligere: "Holder dette? Nå?"

Ettertanken "Når du har det vondt" er et klassisk eksempel på en slik tekst. Kunne den bestå ildprøven her inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for - av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning.

Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.


Ettertanke: Når du har det vondt


På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»


Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt:
«Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.
«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)
Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.

Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.

«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16) Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. oktober 2014 da Sal 38,6-16 var dagens bibeltekst