Google Analytics

lørdag 31. oktober 2015

Ettertanke: Halloween – en vei til Gud

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet. Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. 
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons


I dag er dagen da skjelettene, spøkelsene og døden når sitt klimaks i norske lekebutikker. Amerikansk djevelkommers er jeg ikke tilhenger av. Men selve døden er ikke unorsk, og det er ikke tilfeldig at døden dukker opp akkurat i dag, på Allehelgensaften, All Hallow’s Eve. Forkortet: Halloween.

 
Som dominikanersøster Anne Bente Hadland påpeker: «Døden er et uomgjengelig faktum, også for nordmenn, om noen skulle være i tvil.»

De døde har hatt en marginal plass i norsk kultur siden reformasjonen.
På 1950-tallet stengte statskirken til og med kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Den gang ble lystenningen på gravene oppfattet som noe unorsk og uprotestantisk. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. Det har alltid vært en god vaksine mot hovmod. Allerede de gamle romerne visste det. Når seierherren ankom Roma i triumftog var det en bak ham som jevnlig hvisket ham i øret: «Memento mori». «Husk, du skal dø». Med andre ord: Ikke tro at du er Gud, selv om du føler deg sånn akkurat nå. Husk at du er et menneske. Husk at du er støv og skal vende tilbake til støv. Gravlysene i novembermørket er vårt memento mori. De minner oss om at noen er borte, men også om at heller ikke vi selv skal være her for alltid.

Allehelgensdag er dagen da vi minnes alle de hellige
– alle de som har nådd frem og lever med Gud. Og alle helgener vitner om denne ene tingen: At alt er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt. «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1,16-17)

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet.
Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. Ikke vær så redd for Halloween. Brukt på den rette måten kan denne dagen lede deg, sammen med alle Guds hellige, til ditt evige mål: Til Gud. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert i avisen Vårt Land allehelgensaften, 31.10.2015, da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst

onsdag 14. oktober 2015

Første vinterdag: Snu primstaven i dag

VINTERNATT: I dag har jeg snudd primstaven. 14. oktober er første dag på primstavens vinterside. Symbolet er en vott. Ikke fordi det er vinter, men fordi det er minnedagen til Kirkens 16. pave, den hellige pave Callistus (død i år 222).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I dag er det minnedagen for den hellige pave Callistus som har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige, aktive og livsbejaende paver i den tidlige kirken.


Før Callistus ble pave, var han forstander for den kristne menighetens gravsted ved Via Appia. Disse katakombene kalles ennå San Callisto, og der er 16 paver og ca 200 000 martyrer gravlagt.

Callistus hadde en bakgrunn som slave og straffange før han ble valgt til pave, og han skulle bli en pave som kjempet for likeverd mellom kirkens medlemmer. Til tross for at romersk lov forbød det, tillot pave Callistus ekteskap mellom slaver og frie mennesker.

Helgener og syndere

I kontrast til de gammeldagse rigoristene (som motpaven Hippolyt) forkynte Callistus at Kirken skal være et hjem både for syndere og helgener (slik lignelsen om ugresset blant hveten antyder). Derfor skal kirken tilby forsoning til dem som hadde falt i alvorlig synd etter dåpen, dersom de virkelig angret, og etter en passende bot.

Callistus var romer fra fattigkvarteret Trastevere der han både ble født og døde. Han ble bisatt i Trastevere ved Via Aurelia, og interessant nok ikke i S. Callisto-katakomben som er oppkalt etter ham. Pave Callistus døde som den sekstende pave, i år 222.

Tradisjonelle liturgiske
pavehansker.

Primstaven

Symbolet for denne dagen på primstaven er en vott, nærmere bestemt en pavehanske. Primstavmerket kan også være et tre uten løv eller en stav (en pavestav).

For en lengre biografi, les denne interessante presentasjonen på ucatholic.com 

fredag 9. oktober 2015

Hva gjør hellige steder med oss?

SELJA: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
"Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på den nasjonale pilegrimskonferansen der jeg holdt innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Hva gjør hellige steder med oss?" Det var oppdragsteksten jeg fikk da Den norske kirkes pilegrimskonferanse på Selja ba meg om å komme og holde innlegg der. Her er resultatet:


Finnes det hellige steder? Hvis du hadde spurt meg i forrige århundre hadde jeg nok sagt nei, som den helligstedsuerfarne protestant jeg var. Men i 2004 dro jeg til Selja, og der fant jeg ut at eh, jo, det gjør det så sannelig.

Når folk spør meg hva et hellig sted er, svarer jeg «Du må nesten dra til Selja og oppleve det selv». Du skjønner ikke hva et hellig sted er før du har opplevd det. På samme måte som det er umulig for meg å forklare hva hellig tid er hvis du aldri har erfart det. Det går ikke an å forklare et menneske dimensjoner det ikke har opplevd.

Selja. Øya der eventyr vokser opp av bakken.

Men la oss begynne med det helt elementære omkring hellighet. Det er bare én som er hel­lig, og det er Gud, han som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Guds hellighet.

Guds rike vokser her på jorden. Jor­den blir hel­li­get av in­kar­na­sjo­nen. Men som den katolske diakonen Henrik von Achen sier det: Denne helligheten er ikke spredt jevnt ut­over. Det er mer som et nett med knu­ter. Knu­te­ne er de ste­de­ne der hel­lig­he­ten er spe­si­elt tett. Hel­lig­he­ten kan være knyt­tet til per­soner, ste­der og tids­epo­ker. Du kjenner det igjen i hel­li­ge tider som påske, pinse og jul.
Kirke­året viser at noen tider er mer hel­lig enn andre. Slik er det også med ste­der. Ni­dar­os, Selja, Røldal, Golgata, Gen­ne­sa­ret­sjø­en er slike knute­punk­ter. De pre­ges av den hel­lig­heten som de har vært knyt­tet til, og som det ikke er gitt noe men­nes­ke å ta bort. Ta for ek­sem­pel ste­det der Jesus met­tet fem tusen. Et slikt sted er som en fjell­topp som strek­ker seg over sky­la­get. Så høyt at vi ser stjer­ne­ne. 


Pilegrimsstien. Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes.

Alle som har vært her, på Selja – «den heilage øya» – vet at dette fortsatt er et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Til og med ikke-troende fornemmer dette stedets hellighet. Det ultimate beviset på at det faktisk finnes hellige steder, får vi hver gang folk kommer som turister og reiser som pilegrimer – altså hver dag. Da vet du at det ikke bare er Genius Loci, men Den Hellige Ånd som har vært i aksjon.

Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes. Det er der du føler beven, kneler og i likhet med Jakob konkluderer: «Her er Guds hus, her er Himmelens port.» Det er det sted hvor Guds folk blir ett i himmel og på jord.

Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Som riksantikvar Jørn Holme sa det da han var på Selja: «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap.» Eller som jeg sier det: Her har Gud satt spor etter seg.

Pilegrimsstien. Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud.

Torkjell Djupedal skriver at «Ingen kommer til Selja uten å undre seg. Og ingen reiser herfra uberørt.» Og jeg vil legge til: Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud. Det er dette et hellig sted gjør med oss. Pilegrimsvandring er en vandring gjennom tid og rom til det hellige stedet der tiden og rommet opphører – der vi kommer tett, tett på evigheten. På Gud.

Sankta Sunniva, seljumennene, benediktinerklosteret, dette ste­det leder oss inn i den store historien, Guds frel­ses­his­to­ri­e, en his­to­rie som strek­ker seg gjen­nom mange tusen år.

Øya Selja har en helt spesiell plass i Norges historie, og vil for alltid forbli et hellig sted: «Stedet der Kirken i Norge ble født» - ikke fordi Hellig Olav satte foten sin her (selv om det var en svært viktig historisk hendelse som utgjorde starten på slutten for hedendommen her i Norge) – ikke derfor, men fordi noen tiår før det fikk Norge sine første martyrer her, og Kirken ble født i Norge slik den alltid blir født i et nytt land: gjennom martyrenes blod.
Som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens frø/såkorn.» Ut fra frøene, det hellige såkornet her på Selja, det første hellige stedet i landet, skulle Kirken i Norge spire fram. Dette er hvetekornets lov, som Jesus lærte oss. Hulen her oppe er Norges eldste kirketak.

Sunnivahulen. Martyrstedet der Kirken i Norge ble født. Selv når det er vått og grått ute er det lunt og godt her inne.
Selja er ulø­se­lig knyt­tet til his­to­ri­en. Derfor har dette ste­det en ån­de­lig be­tyd­ning for oss i dag. Et­hvert sted som har hatt en slik sentral rolle i kirke­his­to­ri­en har en ån­de­lig be­tyd­ning. Det mis­ter aldri sin be­tyd­ning av den enkle grunn at man ikke kan endre på his­to­ri­en. På samme måte som det er med Gen­ne­sa­retsjøen og Gol­ga­ta. Disse ste­de­ne kan aldri miste sin be­tyd­ning uan­sett hva som skjer.

Nye hel­li­ge ste­der vil med sikkerhet dukke opp også i fremtiden. Det er jo ikke slik at Jesus har av­slut­tet sin gjer­ning på jor­den. Men Selja vil ha sin åndelige be­tyd­ning for Kirken i Norge for all fremtid. Og dette er viktig: Derfor har dette stedet fortsatt kraft og posisjon til å forandre Norge.

En slik sterk og urokkelig tro som Sankta Sunniva og Seljumennene hadde, kan alle vi som er her i dag også få i gave av Gud. Og det er det største underet som kan skje. Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og å søke Gud på dette hellige sted, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.

Må mange som har mistet veien finne veien hit. Hit, til dette hellige sted, der undere fortsatt skjer. 


Følg de gamle stiene. De vil lede deg hit.

Min bønn for pilegrimene er Thomas Aquinas’ bønn i Ragnhild Foss’ kraftfulle gjendiktning:

Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!


Så: «Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og som pilegrim, med hele din kropp.


Sancta Sunniva, ora pro nobis. Be for oss.

 


«Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt. Og i alt.


Etter innlegget

Etter fem innlegg var det ti minutter igjen til panelsamtale. I den panelsamtalen sa jeg dette: 

Moderne pilegrimsvandrere ligner på Emmaus-vandrerne. De møter Jesus på veien, selv om de ikke skjønner hvem det er de møter. Når var det Emmaus-vandrerne kjente igjen Jesus? Da han brøt brødet. Under nattverden/eukaristien/kommunionen. En pilegrimsvandring er ikke komplett før du er blitt forenet med Kristus i nattverden. Det er høydepunktet for pilegrimsferden. Det pilegrimer søker, er å blitt ett med Jesus, enten de vet det eller ikke. Derfor er det helt utenkelig med en pilegrimsferd som ikke ender med nattverd. Uten nattverd vil du alltid forlate pilegrimsstedet og føle at noe er uforløst. Du var liksom nesten der, du grep det nesten, du var nær, men likevel er det noe som mangler. Omtrent som et bryllup uten bryllupsnatt.

Thomas Aquinas' bønn knytter dette med nattverden og pilegrimsveien sammen så bra:

Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!

Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!


 

Og i tillegg

Her er to avsnitt jeg hadde tenkt å si under panelsamtalen, men som det ikke ble plass til:                       

Gjennom over fire århundrer forsterket Benediktinerklos­te­ret her dette stedets hellighet, ved sine bønner, sin hellige liturgi, sin forkynnelse, sine messer, ved at de hjalp pilegrimene å ta imot vår Herre Jesus Kristus slik at han kunne vinne skikkelse i dem. Det vil si: Slik at de ble helliggjort.

Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. En pilgrimsvandring til de hellige stedene er en vandring gjennom tid og rom. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.


Sommer. Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.

Seljumannamesse 2015. Så full av fryd og fred blir du på Selja.

Selja er et sted der Salme 23 i Bibelen gir mening:
"Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv."

500 år senere: I klosterhagen på sørsiden av Selja blomstrer fortsatt munkenes skjønne roser.

Klostervindu mot havet. "Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på pilegrimskonferansen der jeg ble invitert til å holde innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?".



LES MER HER PÅ BLOGGEN: