Google Analytics

lørdag 22. oktober 2016

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse ble feiret i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem manuset til Dom Alois Brodersens preken. Endelig har jeg funnet tid til å skrive det ut. Enjoy!


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.
Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.
______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi må gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.
DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.



Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

4 kommentarer:

  1. Ragnhild så sant og riktig. Hva med å få trykke denne i bladet vårt ?

    SvarSlett
    Svar
    1. God idé, Anne Sissel! Det tror jeg helt sikkert Dom Alois vil stille seg positiv til. Jeg skal innom St. Paul i dag, og skal spørre ham hvis jeg ser ham :)

      Slett
    2. Hei igjen, Anne Sissel! Da har jeg fått snakket med Dom Alois. Han sa det var helt greit :) Dere kan bare kopiere teksten herfra og trykke den i Pilegrimen - med henvisning til at prekenen er skrevet av Dom Alois Arnstein Brodersen, sokneprest i den katolske St. Paul menighet i Bergen.

      Slett
    3. Takk skal du ha. Vi la den på nettsiden i Jakobs brønn. Skal skrive litt mer der.

      Slett