Google Analytics

søndag 25. februar 2018

Ettertanke | Din egen klagesang

Klag til Jesus. Han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.

På korset ropte han med høy stemme
:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)

Foto: Doug1021/Flickr Creative Commons 

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.


Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.



BØNN
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Hentet fra Salme 130 i Bibelen)

Første gang publisert her på bloggen 11. september 2012

Les også:

onsdag 21. februar 2018

Ettertanke | De døde er ikke døde

KRISTEN SYMBOLIKK: En halv alterring med dyp symbolikk. Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre halvdelen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden. 


Den andre halvdelen av alterringen befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss. I sentrum av ringen står Jesus, virkelig til stede i brødet og vinen.

Vi tilhører Jesus alle sammen – enten vi kneler for ham på den ene eller den andre siden av alterringen. Ingenting kan skille oss fra Jesus, ikke en gang døden. ”For jeg er viss på at verken død eller liv […] skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”, skriver Paulus (Rom 8,38f).

De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55).

Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss. Vi er aldri alene. Vi er forenet i Jesus, enten vi lever her eller der, på den ene eller den andre siden av døden.

Jesus «sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34), og det er katolsk tro at de som allerede har nådd fram er helt forenet med ham. Der ber de for oss slik de gjorde her på jorden. De ber sammen med Jesus – fylt av Guds fred.

Vi tror på de dødes oppstandelse. Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Gud skje lov!


LA OSS BE

Takk, Jesus, for at døden ikke har noen makt over oss, fordi du har vunnet over den. Takk for at vi som tilhører deg allerede har gått over fra døden til livet og alltid skal få leve sammen med deg. I all evighet, TAKK.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. september 2012

mandag 19. februar 2018

Ettertanke | Best til å tro

BARNETRO: «Du och jag, Jesus.» «Du och jag.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Singsås kirke, 24.7.2012

«Barnas tro er ikke god nok, den er best,» sa biskop Ole D. Hagesæther en gang jeg intervjuet ham om barnetro.


Disiplene til Jesus ville gjerne være best. Derfor spurte de: «Hvem er den største i himmelriket?» Da la Jesus armen om et lite barn og sa til dem: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3-4)

Betyr det at du må være naiv og godtroende for å være kristen?
Nei. Å være naiv eller barnslig har aldri vært et bibelsk ideal, tvert imot (1. Kor 13,11).

Poenget er ikke at vi skal bli «uskyldsrene» heller. Ideen om «det uskyldige barnet» er et produkt av Rousseau og opplysningstidens romantiske idealer. Det er ikke en bibelsk tanke. Barna er ikke spesielt gode eller spesielt onde. De er mennesker. Vi har godt i oss, og vi har ondt i oss, og derfor trenger vi Jesus så inderlig.

Hva er det da som er så spesielt med det lille barnet? At det er hjelpeløst. Det er avhengig. Det trenger foreldrene sine. På samme måte trenger vi Gud vår gode Far, og det går veldig galt med oss hvis vi innbiller oss at vi klarer oss uten ham. I stedet for å bli selvstendige blir vi selviske. Vi klarer oss ikke uten Gud. Ikke i all evighet.

Heldigvis er ikke tro en intellektuell prestasjon. Det handler ikke om «å få det til». Å tro handler om å ta imot Guds nåde og leve i den. Tro handler om tilhørighet til Jesus.

Det lille barnet kan ikke klare seg uten tilhørighet. Ikke du heller.
Så gjør som Astrid Lindgrens Emil i dag, og si: «Du och jag, Jesus.» Hvis du lukker øynene og lytter godt, kan du høre den trygge stemmen som svarer. «Du och jag.»

LA OSS BE

«Du, vår Frelser, som elsket oss først, lær oss å elske deg. 
Du som søkte oss først, gi at vi søker deg. 
Du som fant oss da vi var fortapt, vær du selv veien, 
du som er vårt eneste håp og vår evige glede.» 
(E. B. Pusey, 1800-1882)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 14. september 2012

torsdag 15. februar 2018

Askeonsdag på pannen og i hjertet

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 14. februar 2018


Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag. Det er et av høydepunktene gjennom året, faktisk.


I år kunne jeg imidlertid ikke gå fordi minstejenta og jeg har greid å få influensa denne uka. Sukk. Det kaller jeg et offer, det - å ikke kunne gå i kirken. Det føles faktisk verre enn å ikke få til å gå i kirken julaften. I går hadde jeg definitivt det som kalles lengselskommunion. Pater Olav Müller foklarer: 
"Vi behøver ikke tilhøre det kirkelige fellesskap mindre ved å bo i diasporaen (hvor katolikker lever spredt og i mindretall). Vi bør nemlig være klar over at når vi sjelden har muligheter til å motta sakramentene og delta i messen, så kjenner Kirkens Herre andre måter å formidle sin nåde, sitt liv og sitt lys på - hvis bare lengselen og ønsket er tilstede. Fraværende i legemet, kan vi allikevel i ånden ta del i messen, hvor og når den feires. Vi kan gjøre oss åndelig ett med alle som tar del i messen i nærmeste katolske kirke. Sammen med dem kan vi forene vårt livs, vårt hjertes, vår ensomhets offer med Jesu eukaristiske offer og motta ham i en åndelig «lengselskommunion»."

Slik får du askekorset

Askeonsdag er den første dagen i den hellige fastetiden, og på denne dagen får alle som vil et askekors på pannen i kirken - både de som er i kommunion med Den katolske kirke og de som ikke er det. Alle som vil. På de katolske skolene i Norge får elevene askekors av skolepresten i skoletiden.

Asken kommer fra brenningen av fjorårets velsignede palmegreiner, som alle har tatt vare på i hjemmene sine siden palmesøndag i fjor. Før fasten leverer man dem inn i kirken slik at de kan brennes og bli til asken som presten bruker i kirken askeonsdag. Asken blandes deretter med innviet vann - altså hellig vievann.

Når asken tegnes på pannen, sier presten ett av to alternativer:
«Vend om, og tro evangeliet!»
eller «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Men hva gjør man når man er stuck hjemme? Vel, da finner man aske og lager et kors selv. Sånn:

Under askeonsdagsmessen pleier vi å synge "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte". Det er det vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
at ei lyst ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være. 


(Thomas Kingo, 1689)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag kveld 2018 

Fasten er sjelens åndelige vår

Siden jeg fortsatt ikke er helt frisk og ikke i form til stor kreativ aktivitet i dag, skal jeg klippe inn noen ting jeg har delt tidligere her på bloggen. (Du finner lenker til bloggpostene jeg har klippet fra helt nederst i saken.)

Fastetiden er tiden for åndelig fornyelse. På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. "Fasten er sjelens åndelige vår," sier kirkefaderen Johannes Gullmunn (Johannes Chrysostomos). Akkurat sånn er det. Det er derfor det oppleves så viktig å få være med på pangstarten av fasten sammen, slik vi er i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus og fornye vårt åndelige liv.

"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." (Pope Francis)

"Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." (Pave Frans)


Anbefalt askeonsdagspreken

P. Haavar Simon Nilsen, munkeprest i St. Dominikus kloster i Oslo, holdt en kjempefin preken i går som dominikanerne heldigvis har delt på sin hjemmeside: "Det tause kjærleiksspråket". Den askeonsdagsprekenen anbefaler jeg på det varmeste at du får med deg! Den er ikke lang, og lett å lese.

Et sitat fra prekenen: "Fastetid er det skjulte kjærleiksspråkets tid, som stadig meir skal opne våre hjarte for den gåva Gud vil gje oss, nemleg seg sjølv."

Forberedelse til påske

Fastetiden er en eneste lang forberedelsestid til påske - til du skal stå der på Golgata og se Jesus gi seg selv helt til deg på korset. En andakt jeg vil varmt anbefale deg å lese nå i fastetiden, er "Jesus, Your Love Just isn't enough" av Emily Wilson.

Et sitat derfra:
"Maybe you find yourself believing that you need more than His inestimable love - that if you just had "X” then you’d finally have arrived or feel the fulfillment you deeply long for. In these moments, I want to invite you into this imagining…
      Stand before him on Calvary, and try saying it out loud,
      Jesus, your love just isn’t enough.
      See if you can even get the first two words out as He hangs there, broken and bleeding for you.

      Maybe this is the place where we need to go - to stand before Him, to gaze at Him, and to remember...this is everything. There was nothing more He could have done to prove the incalculable depths of His love. There was nothing more He could have given for you than His life."

Attende Domine et miserere

I fastetiden er det vanlig å synge den sterke og vakre gregorianske hymnen "Attende Domine et miserere". I kirken synger vi den på latin, mens vi følger den norske oversettelsen i salmeboken. Her kan du lytte til og delta i bønnen "Attende Domine":




Den latinske teksten står i videobildet. Her er den offisielle norske oversettelsen:

Attende Domine 

Omkved:
Hør oss, Herre, og vis miskunn,
for vi har syndet mot deg.


1. Til deg, du høyeste konge og alles Frelser,
løfter vi med tårer våre øyne.
O Kristus, hør våre ydmyke bønner.


2. Du som er Faderens høyre hånd, hjørnestenen,
frelsens vei og himlens port,
avtvett [vask bort] våre synders skampletter.


3. Vi bønnfaller din majestet, o Gud.
La ditt hellige øre bønnhøre våre sukk,
og tilgi i din mildhet våre misgjerninger.


4. Til deg bekjenner vi de synder vi har begått:
Med angerfullt hjerte nevner vi våre skjulte feil.
Du vår Frelser, tilgi dem i din godhet.


5. Uskyldig ble du tatt til fange, uten motstand lot du deg føre bort,
og ved falske vitner ble du dømt i de gudløses sted.
O Kristus, bevar dem du har gjenløst.


Melodi og tekst fra 1600-tallet, Frankrike  

Nr. 429 i Lov Herren, katolsk salmebok

Kjærlighetsdagen

I år falt askeonsdag på Valentinsdagen - kjærlighetsdagen. Du kan vel si det sånn at for Gud er askeonsdag valentinsdagen:



Askeonsdagsbønn

Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Det er en dag for å starte på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker.

I dag ber jeg med askeonsdagens kirkebønn:
«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»

«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

"Lent summons us, and enables us, to come back to the Lord wholeheartedly and in every aspect of our life." (Pope Francis)
"Fasten kaller på oss, og gjør det mulig for oss å komme tilbake til Herren helhjertet og i alle aspekter av vårt liv." (Pave Frans)


Les også:

tirsdag 13. februar 2018

Forbildet Geir Magnus Nyborg (1951-2018)

Geir Magnus Nyborg fotografert i 2009.

Nei! Så ufattelig trist å høre at Geir Magnus Nyborg er død!


Jeg var så heldig å få samarbeide med mediemannen, seriegründeren, misjonæren, teologen, KrF-mannen og medieviteren Geir Magnus Nyborg da jeg var redaktør i medieorganisasjonen Barnevakten, som den gang var et underbruk under organisasjonen Familie & Medier der Geir Magnus var generalsekretær. (Siden den gang har Barnevakten blitt selvstendig, og moderorganisasjonen har endret navn til Tro & Medier.)

Redaktør Tarjei Gilje i Dagen har skrevet et sterkt minneord - "Et stort tap" som oppsummerer Geir Magnus' livsverk svært godt, og som jeg anbefaler alle å lese. Slik kjente vi ham, vi som var så heldige å få samarbeide med ham i Familie & Medier.

Jeg anbefaler også å lese saken «Geir Magnus var en utrolig inspirator» på dagen.no. Den inneholder mange gode minneord.

Jeg satte stor pris på inspirerende, varme, kloke, smarte, dyktige, engasjerte Geir Magnus, helt siden han var min sjef i Barnevakten. Som tidligere Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund skriver det: "Geir Magnus var like sympatisk og vennligsinnet som han var faglig dyktig."

Geir Magnus var en ener, og ikke bare var han visjonær, han hadde drive og fikk ting til å skjeFor et tap, ikke bare for familien, men for Norge! Gud signe minnet.

Må englene løpe deg i møte, Geir Magnus.

Nunc Dimittis | Simeons lovsang

Her profeterer Anna og Simeon om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.

Den vakre bønnen Nunc Dimittis, Simeons bønn, synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.


Teksten er hentet direkte fra Bibelen, fra Matteusevangeliet. Her kan du lese hele bibelhistorien og meditére over den. Stopp opp. Bli med lille Jesus, Maria og Josef i tempelet. Lytt til Simeon. Lytt til Anna, Fanuels datter. Se Maria og Josef som står der og undrer seg over det som blir sagt om sønnen deres.

Nydelige Nunc Dimittis

Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

(Tekst på norsk fra Bibelselskapet, 2011-oversettelsen)

Hvordan synger man Nunc Dimittis?

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Arvo Pärt har vært verdens mest populære nålevende komponist de siste 7 årene. Han er fra Estland, og konverterte fra luthersk til ortodoks tro i 1972. Musikken hans er inspirert av den katolske, gregorianske sangen.

Her kan du høre cisterciensermunkene i Stift Heiligenkreuz synge Nunc Dimittis til en vakker gregoriansk melodi:



Åpner ikke videovinduet seg?
Her er lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=GrDTzQtfvwk

Kirkens bønn

Når jeg går tom for ord selv, spesielt når jeg er sliten, er det godt å lene seg på Kirkens bønn - å bare få ta del i og gå inn i en bønn som finnes der allerede, uavhengig av meg selv. Kople seg på Kirkens evige bønn og tilbedelse av Gud. Ta imot nåden. «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.»  (Joh 1,16)

«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
(Simeon)
Amen!

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet

Nesten som hjerter i et notesystem.
Foto: Takeshi Kawai/ Flickr Creative Commons

Det er noe med dagens bibeltekst som får meg til å tenke på de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Femåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den. Den har samme grunnstemning som Salme 96.


Og dette er hva Bibelens salme, Mahlers symfoni og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som har vært feil kommer til å bli rett, og himmelen og jorden vil bli fylt av fryd og fred.

«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.

Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for.

Eventyrene har en gjenklang av evangeliet. I likhet med sluttsatsen i Mahlers symfoni forteller eventyrene – og evangeliet – at godhet finnes, både underveis og til slutt.

Det betyr ikke at alt går bra. Definitivt ikke. Det betyr at alt går bra til slutt. Etter at tiden er over. Når evigheten begynner. Derfor kan den store danske eventyrforfatteren skrive at hvert menneskes liv et eventyr, skrevet av Guds finger. Og derfor kan jeg lytte til Gud, han som er kjærlighet, og til Mahlers kjærlighetssats, og finne den samme tonen. Den samme A-en.

Mahlers sluttsats starter med en fløyte som spiller en forsiktig A. A er kammertonen; grunntonen som alle orkestre stemmer instrumentene etter. Livets kammertone finner du i den stemmen som kommer til deg gjennom tid og rom. Den har hvisket til deg helt siden du ble til: «Jeg er her. Du er elsket.»

Lytt etter A-en fra kjærlighetssatsen. 

Lytt etter tonen fra Himmelen. 
Evangeliets grunntone. 
Den klare tonen av håp.
Finn A-en og stem livet etter den.
Og hvis du trenger hjelp til å finne den: Lytt til «Hva kjærligheten forteller meg».
Deretter er du klar for å synge. 

«Så vakkert jeg kan vil jeg synge for deg, du velsignede kjærlighet 
For alle de mektige stunder av liv som du omfavner meg med 
for alle drømmer som driver av sted 
og for alle lysets sekunder» 
(Ole Paus)

«Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag!» (Sal 96,2)

Første gang publisert 25. april 2017 da Sal 96,1-13 var dagens bibeltekst



HENFØRT: Johannes (5) elsker å lytte til sluttsatsen av Mahlers tredje symfoni: "Hva kjærligheten forteller meg", som Mahler kalte den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Lytt til Berlinerfilharmonikerne spille de siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni her på Spotify (Deutsche Grammophon 2002)


fredag 2. februar 2018

Primstaven | Kyndelsmesse, NÅ er julen over


LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)

I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.


Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.

I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.

Juletre helt til i dag

Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse (treet holder seg fint når det står kaldt).

Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.

Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.

Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!


(Artikkelen fortsetter under bildet.)


JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)

Vakker og elsket fest

Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.

Les hele bibelhistorien om denne dagen, Kyndelsmesse, her i Bibelen, og meditér over bibelteksten. Bli med lille Jesus, Maria og Josef i tempelet. Lytt til Simeon. Lytt til Anna, Fanuels datter. Se Maria og Josef som står der og undrer seg over det som blir sagt om sønnen deres.

I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon
om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.


Nydelige Nunc Dimittis

Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.

Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

(Tekst på norsk fra Bibelselskapet, 2011-oversettelsen)

Hvordan synger man Nunc Dimittis?

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Arvo Pärt har vært verdens mest populære nålevende komponist de siste 7 årene. Han er fra Estland, og konverterte fra luthersk til ortodoks tro i 1972. Musikken hans er inspirert av den katolske, gregorianske sangen.

Her kan du høre cisterciensermunkene i Stift Heiligenkreuz synge Nunc Dimittis til en vakker gregoriansk melodi:



Åpner ikke videovinduet seg?
Her er lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=GrDTzQtfvwk

Kyndelsmesse - også en Mariadag

Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.

Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?  

På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas). 

På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».

Dyrebare lys

Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.

"De innviede lysene skulle brenne ved hodegjerdet når noen lå på likstrå, eller de kunne brukes ved spesielle fest- og merkedager." skriver Kristin Solli Schøyen i den fantastisk gode boken "En kurv til min dager".

Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons 


Ordenslivets dag

I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.

De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.

Vi ber om kall i Kirken

Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]

Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.

Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.

Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +

Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018.