Google Analytics

17 februar 2017

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.


Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:


The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;
no want shall I know.
I feed in green pastures;
safe-folded I rest.

He leadeth my soul 
where the still waters flow,
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed, 
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 
Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 
No harm can befall with my Comforter near. 
No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 
With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 
With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 
Oh, what shall I ask of thy providence more? 
The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!


Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.


En av stavkirkens sidedører.

Detalj.


Og glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

15 februar 2017

Hvorfor blir folk katolikker?

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside." (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)



Få med deg en interessant artikkel av George Weigel her: "Why do adults become Catholics?"


Her er noen smakebiter:

"There are as many reasons for “converting” as there are converts."

"If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” 

That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony.

Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."

"You don't have to be an intellectual to appreciate this "symphony of truth," however. For Catholicism is, first of all, an encounter with a person, Jesus Christ, who is "the way, the truth, and the life" (John 14.6). And to meet that person is to meet the truth that makes all the other truths of our lives make sense."

"Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

Les hele artikkelen her: "Why do adults become Catholics?"

14 februar 2017

Kronikk om abort | Det pragmatiske menneskesynet

Faksimile: Vårt Land 13.02.2017


I går hadde Espen Ottosen og jeg en kronikk om abort på trykk i Vårt Land. Den kan du lese her.


Den lave aktiviteten min her på bloggen de siste dagene skyldes at jeg har diskutert abort i denne posten på den offentlige delen av Facebook-siden min.

Det hele begynte da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land og oppfordret KrF til å "hoppe ned fra gjerdet og kjempe for sårbare kvinners rett til abort".

Jeg bestemte meg for å kutte støtten min til Kirkens Nødhjelp (KN) umiddelbart da jeg leste om KNs nye abortstandpunkt. Her kan du lese intervjuet som avisen Dagen gjorde med meg i den anledning: - Jeg slutter å gi til Kirkens Nødhjelp.



Etter at Berit Aalborg skrev kommentaren "Abortkampens etikk" i Vårt Land skrev Espen Ottosen og jeg en kronikk sammen, rettet mot både KN og Aalborg.

Espen Ottosen og jeg er begge med i fagrådet i tankesmien Skaperkraft. Her er kronikken "Aalborgs pragmatiske menneskeverd" som vi hadde på trykk i Vårt Land i går.


Aalborgs pragmatiske menneskeverd


Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.


Av Espen Ottosen, fagrådsleder i tankesmien Skaperkraft
og Ragnhild Aadland Høen, medlem i fagrådet i Skaperkraft

I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?

Utgangspunktet for denne debatten er at Kirkens Nødhjelp (KN) har tatt til orde for at KrF bør «sikre sårbare kvinners rett til abort». I Vårt Land 8. februar skriver generalsekretær Anne-Marie Helland at «all erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort». Vi er ikke kjent med at dette er entydig dokumentert.

Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig ­modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som ­Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to ­individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.

En menneskerettighet?

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv

Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. ­Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.

Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi ­erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.

Det generelle argumentet

KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abort­argumentet som vi ikke aksepterer.

Helt ulike vinkler

Berit ­Aalborg prøver i Vårt Land (10. februar) å argumentere for at det går an å gå inn i abortdebatten fra to helt ulike vinkler, plikt­etikken og konsekvensetikken. Når Aalborg skriver om plikt­etikk, males et dystert bilde. Da sammenlignes man med Børre Knudsen og Donald Trump. Aalborg synes å forutsette at plikt­etikken ikke anerkjenner krevende dilemmaer eller kan være opptatt av færre aborter.

På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.

Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.

Gode grunner

All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvens­etikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.

Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvens­etikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.

Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død.

Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de ­andre gangene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

09 februar 2017

Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fugelli

Sammen for menneskeverdet. Denne uken hadde jeg æren og gleden av å spise en nydelig middag med Per Fugelli, hans familie og venner samt styret og ansatte i Menneskeverd.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

Mandag fikk Per Fugelli Menneskeverds Livsvernpris 2017 for sin evne til å snakke naturlig og ærlig om døden, samtidig som han inspirerer til livsglede. På den måten er han med på å gi næring til selve livet. 


Tusen takk, Per Fugelli, for at du gjør alt du kan for at vårt samfunn skal bygges på den grunnleggende respekten for menneskeverdet!

Menneskeverd uten grenser og brøk

Her to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen:
"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med.
Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."
"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene.
Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."
Erik Poppe holder på å lage dokumentarfilm om Per Fugelli. Den må du få med deg! Filmteamet var med under hele utdelingen og etterpå. De følger ham ca over alt nå. Filmen blir først ferdiglaget etter hans død.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) fikk det ærefulle oppdraget å overrekke prisen til Per Fugelli. Til høyre Liv Kjersti Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Se prisutdelingen her

Utdelingen av Livsvernprisen ble sendt direkte. Her kan du se Livestreamen minutt for minutt:



Programmet begynner med at Helene Bøksle synger "Ved havet". Nydelig. Pass spesielt på å få med deg fremføringen hennes av "Gabriellas song" (ved 48:07) like etter Per Fugellis tale (29:04). Hun var så rørt av talen hans at hun slet med å synge i begynnelsen (jeg snakket med henne etterpå, hun fortalte at det var veldig lenge siden hun har vært så rørt under en fremføring), men hør hvordan hun henter seg inn etter hvert. Wow! (Og jada, det er jeg som sitter der på venstre side av midtgangen og filmer litt med mobilen, men dette livestreamopptaket er så mye bedre).

Etter Helenes sang/Gabriellas song kommer en lengre hilsen fra Marie Aakre om hospice og omsorgen for de døende (53:34). Den er også å anbefale. For å ikke å glemme Bent Høies personlige tale før prisoverrekkelsen (ved 17:36)!

Knut Arild Hareide ble dessverre forhindret fra å komme, men fylkesleder i Oslo KrF, Ann Kathrine Skjørshammer, steppet inn og holdt en flott hilsen der hun snakket om aktiv livshjelp versus aktiv dødshjelp (1:19:02). Vel verdt å få med seg hvis du har tid!


Under prisutdelingen fikk alle i salen utdelt Per Fugellis "7 lyspunkter før døden". Etter middagen føyde han til "Lyspunkt nr 8: spise vidunderlig middag på Bristol". Helt enig. Det var en dypt meningsfull dag, full av glede. Eller som Fugelli selv oppsummerte det: "En lykkepille av en dag!"

Les mer:

Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen i Dagbladet
TV-intervju med Per Fugelli i God morgen Norge (TV 2) i anledning Livsvernprisen
Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen på nrk.no 

03 februar 2017

Ønsket om å bli kvitt "de andre"

Auschwitz, 1945.
Foto: Wikimedia Commons

Se nøye på han som står der fremst og ser ned, gutt nummer to fra høyre. Han ser ut akkurat som min Olav; øynene, nesen, munnen til og med øret som stikker litt ut. Prikk likt.


Og jeg klarer ikke å ta blikket fra ham. Jeg vet jo at det ikke er min Olav. Det bare ser sånn ut. Men jeg skjønner veldig inderlig at det er en annen sin sønn. Han tilhører en mor som elsket ham like høyt som jeg elsker min egen sønn. 

Denne gutten overlevde og ble fotografert av de sovjetiske soldatene som frigjorde ham. Disse barna står der som representanter for alle de barna som ikke overlevde. Alle de som ble myrdet. Gasset ihjel. Sultet ihjel. En million jøder ble drept bare i Auschwitz, mange av dem barn og babyer.

Å holde barnet sitt

Under her skriver jeg mer om sorteringssamfunnet og om mitt eget forhold til Holocaust, men først vil jeg dele et sterkt dikt av Hilde Myklebust som hun skrev på Holocaust-dagen i forrige uke. Det beskriver akkurat det jeg opplever når jeg ser bildet av min Olav som krigsfange.

HALDE DEG

Barnet mitt
som eg har bore i meg
Kvilande sparkande sovande
mot det innste i meg
all den tid vi delte hjarteslag
To hjarte hadde eg i kroppen
Mitt eige og ditt


På utsida er du framleis fast i meg
Strekkjer brystvorta til det yttste sjølv i svevnen
når eg freistar å kome meg fri
No går du spring du inn barnehageporten
så lenge du veit eg følgjer deg hakk i den vesle hælen din
som er så akkurat passeleg til å krumme handflata kring
som ei jording
eller ei kopling
slik dei tunge magnetane mellom togvogner
driv saman i ei veldig naturkraft

Du koplar snart skinner sjølv no
og durar av garde med lokomotiva
over golv og under stolar
Men framleis græt du når eg skal forlate deg
Klamrar deg til kroppen min
Det går over så snart eg er ute av døra
seier dei og vil ta over
Dei små hendene kring nakken min
misser taket og glir frametter halsen
Fektar i lufta etter meir mor
meir lukt meir hud og varm mjølk
og hjarteslag
dei du kjenner frå innsida

På vegen heim fortel røysta på radioen
at det er Holocaust-dagen
Eg køyrer langs fjorden
Det er i slutten av januar
og inga anna tid på året
kjempar morgonen hardare mot natta
Dei renn saman i eit overjordisk lys
som ikkje høyrer heime nokon stad
flakkande drivande
Det er Holocaust-dagen
og eg kjenner framleis armane kring nakken

Denne dagen for over sytti år sidan
gjekk dei inn i leirane og såg
Vondskapen sine overlevande
Vondskapen sine daude
Vondskapen sin grenselause vondskap

Eg har slite meg laus frå barnet mitt
Hjartet er ømt og tungt
og tankane kan knapt tole
det eg høyrer
At nokon slit laust barnet ditt
Bryt armar til sides og skil ifrå
Soldathender kring ein liten dirrande kropp
Og skrika til ei mor
som brest
som går i oppløysing

Ingen membranar
til å halde saman
korkje forstand eller liv
i ein slik vondskap

Det var natt
og det vart morgon denne dagen
Ein morgon i slutten på januar
køyrer eg langs fjorden
og er berre mor

Er det natt vil morgonen kome
Er det morgon vil dagen kome
Og kvelden vil kome
og natta igjen
Og vit vesle ven
At snart vil mamma kome
og hente deg
og halde deg
og halde deg


Hilde Myklebust - på Holocaust-dagen 2017
(Publisert her med tillatelse)


Sterke inntrykk på ungdomsskolen

Da jeg gikk på ungdomsskolen lånte jeg alle bøkene på skolebiblioteket med beretninger fra 2. verdenskrig. "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli. "Og tok de enn vårt liv" av Per Hansson. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson. "Natt og tåke" av Kristian Ottosen. Alle bøkene til Max Manus. "Ni liv - historien om Jan Baalsrud" av David Howarth. Boken du forventer å finne på denne listen, "Anne Franks dagbok", og flere bøker jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Det var et godt skolebibliotek som satte varige spor. (Jeg leste mange andre typer bøker også, altså, av den lettere typen du forventer av en 14-15-åring. Jeg leste generelt mye.) 

Fortsatt kan jeg ikke gå i kald og mørk tåke uten å bli minnet på NN-fangene og Holocaust. Jeg tenker ikke på det som et traume jeg ikke blir kvitt. Jeg tenker på det som sann menneskelighet. For vi har ikke lov til å glemme.

Siden jeg var 14 år har jeg visst hva mennesker er i stand til. Og jeg har visst at det eneste som står mellom oss og den tilstanden, er menneskeverdet. Bevisstheten om menneskeverdet. At du ikke har lov til å nedgradere verdien av et annet menneske. At "de andre" (som kommer i så mange underkategorier) også er mennesker og aldri må defineres som noe annet, ellers går verden til helvete. 

BBC News' dronevideo fra Auschwitz.
https://www.youtube.com/watch?v=449ZOWbUkf0

- Du er annerledes, du må dø

Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Kronikken hans er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår i Norge i dag, bare på et tidligere stadium. 

Alle mennesker i Norge har nemlig ikke lik rett til å leve. Vi har allerede et sorteringssamfunn i Norge i dag. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk eller annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24. 

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare det, men Statens helsevesen presser på og oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født.

Det tenker jeg på. Og hver gang jeg ser røyken stige fra sykehusets forbrenningsovn tenker jeg på røyken fra krematoriene i Auschwitz. Fordi hjernen min vet at jeg de facto ser på det samme: En røyk som inneholder forbrente rester av små, uønskede menneskekropper. Fremtiden vil dømme oss nordmenn anno 2017 like hardt som vi nå dømmer folkemordet på jødene.

Frem til den dagen er det vårt ansvar å kjempe for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av størrelse og funksjonsevne.


HÅPSTEGN: "March for Life", den årlige marsjen i Washington, samler flere hundre tusen mennesker hvert år.
Foto: Catholic_teen_posts

Helt konkret

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss.

Alle som én: Meld dere inn i organisasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!



Les også:

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz - fra den aller første andaktsuken jeg hadde i Vårt Land, i 2012. "På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz."

01 februar 2017

Ettertanke | Klumpen min

Skjermdump fra Journeys with the Messiah

Den verdenskjente motefotografen Michael Belk ble lei av å være opptatt av seg selv og sine egne prosjekter. Resultat: Et helt år der han brukte talentene sine til å lage "Journeys with the Messiah”, kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.


På forunderlig vis greier Belk å gjøre Jesu budskap relevant for vår tid. Her er Jesus avbildet i alt fra fengsel til fest. Den utslitte businessmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone.

I ett av motivene er Jesus avbildet som pottemaker. (Les bibelteksten om leiren i pottemakerens hånd i Jeremia 18.) På plakaten står en setning som slo inn i meg, og som jeg har gjentatt for meg selv mange ganger nå: ”Let the Master Artist reshape your life into all it can be.” Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av ”leiren” vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov.  Som Belk sier det:
”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.”
Jesus har en plan: Å gi oss liv, å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal ”få del i guddommelig natur” (2. Pet 1,4). ”Guds barn skal åpenbares i herlighet” (Rom 8,19). ”Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.” (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.


Tidligere publisert i Vårt Land 26. juni 2010 og her på bloggen 20. juli 2012.


Journeys with the Messiah har en egen hjemmeside der du kan se alle bildene gratis og kjøpe dem hvis du vil. (Tips: Jeg bestilte sammen med to venninner. Da ble ikke frakten så dyr per kunstplakat.) Plakaten med Jesus og barna (t.v.) henger innrammet på kateketkontoret i St. Paul menighet i Bergen .
Foto: Skjermdump fra journeyswiththemessiah.org/the-images

30 januar 2017

Skikkelig fest med dansende munker


Det er få ting som slår dansende munker og nonner. Evangelisering i Argentina er definitivt til å bli i godt humør av. Husk å slå på lyden!





De siste dagene har jeg hatt det sånn at hver gang jeg kjenner at Den norske kirkes krise/kirkemøte drar meg ned, går jeg hit til fransiskanerne og henter glede og styrke i den faste grunnen jeg står på: Kristus og hans legeme, Kirken. 

Jeg synes gateevangelisering her i Norge ofte blir en trist, klein og flau affære som kommuniserer dårlig. Når det imidlertid er argentinere som er oppriktige frie og glade og danser salsa på et kirketorg, da er jeg med:
"Venga, venga, venga a la fiesta de Jesús. Estamos de fiesta con Jesús, al cielo queremos ir ♪♫" (På norsk: "Kom, kom, kom til festen for Jesus. Vi fester med Jesus, vi vil til Himmelen.")

Forkynn Evangeliet med glede!

Disse fransiskanerne følger definitivt Pave Frans' oppfordring: Forkynn Evangeliet med glede! Heia fransiskanerne!

Selv om musikken er på spansk (som er hovedspråket i Argentina), er appellen på italiensk, sannsynligvis fordi de er i et italienskspråklig nabolag. (Pave Frans er også italienskspråklig argentiner.) Jeg kan ikke mye italiensk, men at han snakker om la joya del Signore Gesù Cristo gleden i Herren Jesus Kristus - i appellen, det skjønner jeg. Også gjenkjenner jeg glede når jeg ser den, så klart.

NB: Den dansen som gjør meg aller mest full av boblende glede er nr. to, som starter etter appellen, ved 4 min og 26 sekunder. Hopp dit hvis du ikke har tid til å se alt :)

26 januar 2017

Ni år som katolikk | Ustoppelig strøm av nåde


I går var det nøyaktig ni år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap sammen med Paulus, på festdagen for hans omvendelse.


Og det vet alle som har vært i et forhold i så mange år, at nå kan ingen beskylde meg for å være en blind, nyforelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det vidunderlige og fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen) 


Fire år før Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke skrev hun i et brev til Nini Roll Anker i 1920:
"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

Som Undset oppdaget: Den Kirken finnes! Deo gratias! Gud være lovet!


Et av de mest innleggene på bloggen min er posten "Derfor ble jeg katolikk" om min vei inn i Den katolske kirke. Les det gjerne (igjen) i dag!

Les også:

25 januar 2017

Kirkens positive rolle i naturvitenskapens historie

Faksimile: forskning.no

Innlegget Kirken har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie på forskning.no bør du absolutt få med deg.


Dette er obligatorisk lesning for alle som ikke allerede vet at det er sånn. Og til dere andre: Dette er en lur lenke å lagre til senere diskusjoner.
"Fortellingen om en dyp konflikt mellom kirken og naturvitenskapen finner lite støtte i historievitenskap. Det kan faktisk argumenteres for det stikk motsatte: at kirken og kristendommen har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie.
I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende. Problemet er bare at den ikke stemmer" skriver tre forskere på forskning.no.

20 januar 2017

Om å (ikke) se ned på protestanter

FELLES HISTORIE I ROMA: Den hellige døren fra år 1070 i basilikaen "St. Paulus utenfor murene", "San Paolo fuori le mura" der du kan besøke apostelen Paulus' grav.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Jeg er veldig glad for at dere kommenterer her på bloggen! En av de kommentarene som kom i går var så viktig at den måtte få et skikkelig svar. Her er det.


Elsa reagerte på innlegget "Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud" som du kan lese her. Her er kommentaren hennes:
nydeleg innlegg!
samstundes som du får meg til å føle meg så ekskludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

Kjære Elsa, kjære søster i Kristus!

Takk for en god og viktig kommentar! Good news: jeg ser på alle kristne som søsken, som søstre og brødre i Kristus. Virkelig. Det har jeg alltid gjort! Lengselen etter enhet mellom kristne var en av de viktigste grunnene til at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Det er tusenvis av gode kristne og våkne prester i Den norske kirke (DNK) og andre protestantiske trossamfunn her til lands. Selvsagt mener jeg det! Jeg har gode, store og håpefulle tanker om dere. Jeg tenker at det er håp for kristentroen her i landet fordi vi har så mange trofaste kristne her - i både protestantisk og katolsk utgave. Alt dette kunne jeg sikkert sagt enda oftere. Takk for påminnelsen, jeg skal bli flinkere til det. 

Jeg ser av tilbakemeldingene jeg får at mange setter pris på at jeg er så tydelig katolsk, andre synes det er slitsomt. (Og noen synes sikkert begge deler, at det er både fint og slitsomt.) Jeg veier hele tiden for og imot hvor jeg skal legge meg i hver enkelt sak. Noen ganger er det viktigst at jeg ordlegger meg diplomatisk og samlende. I Vårt Land-andaktene og når jeg holder foredrag hos protestanter legger jeg vinn på det. Andre ganger er det viktigere at jeg er tydelig katolsk. Her på bloggen og på min egen Facebook-side føler jeg meg mer fri til å være meg selv; en frimodig, katolsk kristen. 

Jeg mener selvsagt at det er mange flere ting - og mye viktigere ting - vi som kristne er enige om enn det vi er uenige om. Virkeligheten er likevel slik at det dessverre er en del teologiske saker og ting der du mener at vi katolske kristne har misforstått, og nøyaktig like mange ting der jeg mener at protestanter ikke har forstått ting riktig.

Slitsom uenighet

Det er slitsomt og leit å være uenig. Men det at jeg mener du som protestant tar feil (i noen ting) og at du mener at jeg tar feil (i de samme tingene) betyr heldigvis ikke at jeg ser ned på deg, og heller ikke at du ser ned på meg.

I saken om vennskap som du reagerte på, følte jeg selv at jeg landet på den forsiktige siden. Jeg bare fortalte om gleden ved å tilhøre det store, universelle katolske fellesskapet. Det dype og gledesfylte slektskapet. Jeg sa ingenting om hverken protestanter eller om min fortid som protestant. Jeg bare skrev at "Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden." Enkelt og greit. For sånn er det, og det ville være rart å skulle utelate det av økumeniske hensyn.

Jeg kunne sagt enda mer også, om hvordan jeg, når jeg går inn en hvilken som helst katolsk kirkedør hvor som helst i verden, får lyst til å si "Hei alle sammen, jeg er hjemme!" :) (Ah, jeg har aldri gjort det, så klart. Men det er den følelsen og den gleden jeg har. I Den katolske kirke er det ikke sånn at jeg "føler meg mer hjemme". Jeg er hjemme.)

Etter å ha levd i 31 år som aktiv kristen i Den norske kirke der min helt vanlige, kristne tro ble mer og mer sett på som «konservativ» og rar, er det deilig å tilhøre en helt vanlig kristen kirke der alle simpelthen frimodig tror, forkynner og holder fast ved den alminnelige kristne troen; alt det som Kirken har trodd og forkynt i 2000 år. Det vil si at ja, jeg møter på mange flere mennesker som er som meg, folk som oppleves som «beslektede sjeler», her enn i DNK - selv om det finnes drøssevis av dem der også, naturligvis! De fleste av mine nærmeste venner har forblitt lutheranere, og jeg ser definitivt ikke på dem som uopplyste.

Jeg ser ikke ned på protestanter. Jeg er lei meg for at det oppleves sånn. Det er virkelig ikke meningen å fremstå slik. Men ja, jeg ser at jeg har en tendens til å benytte anledningen til å vitne frimodig om hva Den katolske kirke er og betyr for meg, og om hva troen er og betyr for meg. Jeg er klar over at det kan oppleves slitsomt at jeg er så (irriterende) fornøyd, men «jeg kan egentlig ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.» Jeg kan bare prøve å ordlegge meg som best jeg kan - og så heller begrense meg når jeg ser at det er det som tjener Jesus/Kirken/Evangeliet best.

Det katolske kirkesynet

Det vil alltid være provoserende for en protestant at Den katolske kirke har det synet på seg selv som den har. Fryktelig provoserende. Den katolske kirke sier om seg selv at den forvalter Kirkens enhet, Kirkens fylde og troens fylde. Det er kraftige saker. 

Den katolske kirke sier også at manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd, og den kaller oss til enhet - i seg. Det som Kirken ønsker er med andre ord å inkludere - fullt ut, alle - mens en kristen som står utenfor kan oppleve budskapet som svært ekskluderende, slik du også gir uttrykk for. Fordi Den katolske kirke har den selvforståelsen den har, må den hele tiden aktivt søke å avspeile Kristi ydmykhet og vennlighet for at ikke den skal fremstå triumfialistisk og nedlatende. Den må også aktivt sette ord på hvordan den verdsetter alt godt som protestantiske kristne har å tilføre det store kristne fellesskapet.

Jesus ba oss om å være ett "for at verden skal tro". Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. 

Så lenge vi kristne søsken er delt opp på den måten vi dessverre er blitt etter den ulykksalige splittelsen som har vokst i 500 år, er det vårt felles ansvar å arbeide for kristen enhet så mye vi kan ut fra de rammebetingelsene som foreligger. Den katolske kirke og Peters etterfølger har et særskilt tungt ansvar for å sørge for så mye enhet som mulig blant kristne. Der feilet kirken grovt på 1500-tallet, og det lider vi alle under i dag. Ikke bare vi kristne, men også alle de som ikke er kristne. Spesielt dem, faktisk.

Troens fylde

Jeg ser på Den norske kirke med kjærlighet og sympati. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt man kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort. 

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Dette er min tro, dette er Den katolske kirkes lære: at vi skal være ett i den éne Kirken, og at det er Den katolske kirke som forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Jeg kan ikke late som at det ikke er sånn, dessverre. 

Jeg prøver å ikke si disse tingene i utrengsmål, men det er altså slik vi tenker: at det er i Den katolske kirke at du finner fylden av troen, mens protestantiske trossamfunn har bevart troen i ulik styrkegrad - noen nesten alt, mens andre protestanter begynner farlig å nærme seg ingenting. Ja, det er provoserende påstander og jeg skjønner naturligvis at det oppleves som fryktelig nedlatende. Men hva hvis det er sant? Hva hvis Den katolske kirke er det den sier at den er? Hva hvis det er faktisk er meningen at du skulle være fullt og helt med i Den katolske kirke? Hva hvis du hadde hatt det bedre her? Hva hvis verden hatt det bedre hvis du var her?

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke

Her er katolsk lære: Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, skjer det et paradigmeskifte, da går det ingen vei tilbake. 

Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg klarer hverken å få uttrykt det nok eller å få undertrykt det nok. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd. 


PUR GLEDE: Like etter påskedagsmessen på Petersplassen. Vanskelig å skjule den gleden. "Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre." (Sal 84,11).

Voksen kjærlighet

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". DET er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke. Denne troen ligger under og bobler opp enten jeg vil eller ikke, og de gangene jeg tar meg hardt sammen og trykker det ned skinner det nok gjennom likevel, er jeg redd.

I neste uke, på minnedagen for apostelen Paulus' omvendelse, har jeg hatt fullt fellesskap med Den katolske kirke i ni år, siden 25. januar 2008. Nå kan iallfall ingen beskylde meg for å være en blind, forelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)

Takk

Igjen: Takk for det viktige innspillet ditt, Elsa. Jeg skal ha det i bakhodet. Håper du likte de to innleggene jeg har publisert etter Venner-saken: "Herren er min hyrde i Nordmarka" og "Ettertanke | Da barna forsvant". Der har jeg ikke nevnt det katolske ved kristentroen min en eneste gang. De bare er det; gjennomkatolske, det vil si allmennkristelige. Katolsk tro er bare helt alminnelig, levende kristen tro - den troen som alle kristne har hatt over alt og til alle tider. Det er den troen og den kirken jeg frimodig løfter frem. Gang på gang.

Jeg vil ikke legge lokk på at jeg er kristen - heller ikke på at jeg er en katolsk kristen. Jeg tilhører og elsker den Kirken som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. I alle disse ni årene har jeg levd kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. 

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søkte jeg fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. Takk Gud! Deo gratias!

18 januar 2017

Ettertanke | Da barna forsvant

Da barna forsvant lå hagen tom tilbake.
Foto: Brian M. Forbes/Flickr Creative Commons

Inne på tekstfoto.no kom jeg over en perle av en film: Et stille, nydelig og tankevekkende portrett av legbror Gérard-Marie Ketterer i St. Dominikus kloster i Oslo.


«Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. «Hvor er du?», spør han, og det har han gjort hele tiden med alle mennesker,» sier den franske bror Gérard ettertenksomt på norsk.

Bibelen forteller at vi mennesker er skapt for å leve sammen med Gud vår Far, Han som har skapt oss i sitt bilde. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» står det (Fork 3,11). Vi kan ikke ta evigheten fra folk og erstatte den med en velferdsstat. Da går det helt galt, for Gud har skapt oss til seg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i Gud.

«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis. Bli stille og kjenn etter, så skjønner du hva han mener.

Dersom du lytter ekstra godt kan du faktisk høre stemmen til Han som går i den svale kveldsbrisen og leter. Han søker deg hele tiden. «Hvor er du?» sier han (1. Mos 3,9). Han roper på deg med en stemme som er full av uendelig kjærlighet og uendelig smerte: «Å kjære barn, kom hjem!»

Erik Hillestad skriver (gjengitt med tillatelse):
«Da barna forsvant
bak siste bro som brant
lå hagen så tom tilbake.
En far stod og gråt
over alt han hadde tapt.
En drøm var forbi,
men en sang var blitt skapt:
Å kjære barn, å kjære barn,
kom hjem, kom hjem!»

Sønn av Adam, datter av Eva: Hvor er du? Kveldsmaten er klar. Kom hjem.


(Post Scriptum: Ordet "nattverd" betyr rett og slett "kveldsmat". Når presten i Den norske kirkes nattverdsliturgi sier "Kom, for alt er ferdig", hører du en gjenklang fra hagen, av Gud vår Far som roper barna sine inn til kveldsmat.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 16. februar 2013, da 1 Mos 3,8-13 var dagens bibeltekst:

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3,8-13)

Se også: