Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

På denne dagen i 2014, allehelgensdag 1. november, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 23 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.

Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".

LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Nesten Jesus

I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.

- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?

- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?

- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

Jesusmeditasjon

Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

Frelseshistorie

Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.

TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.

Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

Jesusmeditasjon

Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Kontemplasjon

- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

Eksil

Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.

KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.

Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

Stillhet

- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.

Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

Sex

- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)

Les også:

• Edin, Ignatius og Jesusmeditasjonen

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Bokomtale: Ignatius av Loyolas selvbiografi "Pilegrimens beretning" 

• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen

• Derfor ble jeg katolikk

• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?
• Allehelgensdag: Dei heilage og det heilage

Katolske Jon Fosse vant Nobelprisen i litteratur

Hipp hipp hurra for Jon Fosse! Det er 95 år siden sist verdens viktigste litteraturpris gikk til en nordmann; den katolske forfatteren Sigrid Undset i 1928. De andre to norske forfatterne som har vunnet prisen, er Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 og Knut Hamsun i 1920.

Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

I dag var en stor dag for Norge, for nynorsken og for Den katolske kirke: Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur. Den forrige nordmannen som mottok prisen, var Sigrid Undset i 1928. Nå er hele to av de fire norske Nobelprisvinnerne i litteratur katolikker. Det kaller jeg en fantastisk overrepresentasjon. Hipp hurra for Jon Fosse! Gratulerer!

– Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse for hans nyskapende dramatikk og prosa som gir en stemme til det uutsigelige, melder Svenska Akademien.

Jon Fosse har skrevet rundt 70 verk, både romaner, fortellinger, dikt, essay og skuespill. Utgivelsene hans er oversatt til over 50 språk.

– Jeg velger å se denne pristildelingen som en tildeling til litteraturen som først og fremst vil være litteratur, uten å ta andre hensyn, sier Jon Fosse i dag. Amen! Det er en god beskrivelse av Jon Fosses kompromissløse tilnærming til sin forfattervirksomhet.

Biskop Bernt Eidsvig sier det slik: – Jeg gratulerer ham hjerteligst på vegne av alle litteraturbevisste, lesende nordmenn! Det er den beste nyhet vi kunne få nå. Jeg gleder meg særlig over at Fosse er katolikk og at han avlegger et vitnesbyrd for sin tro. Jeg oppfatter ikke at han ser på seg selv som en apologet, men han virker kanskje slik indirekte, likevel. Jeg gleder meg på vegne av hele nasjonen, spesielt Det katolske Norge.

Konverterte for ti år siden

Jon Fosse konverterte til Den katolske kirke sommeren 2013. Det er ikke like godt kjent som at Sigrid Undset var katolikk. Det fineste tv-programmet jeg har sett med Jon Fosse så langt, er Hans Olav Brenner sitt timelange dokumentarprogram på NRK: "Det som ikkje kan seiast".  Et nydelig, varmt portrett. Jeg vil absolutt anbefale å se hele programmet, men her er en lenke som går direkte til det sekundet der han snakker om den katolske messen. 

Og her er lenke til sekundet der forfatteren svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Deretter klippes det rett over til at Fosse forteller om da pater Arne Fjeld i St. Dominikus kloster lærte ham om katolsk tro og tenkning. Katolske kristne tror at Jesus er virkelig (ikke bare symbolsk) til stede i det forvandlede nattverdsbrødet i tabernakelet i katolske kirker. Det røde evighetslyset vitner om dette. Det sier: "Jesus er her".

Jon Fosse peker mot tabernakelet og sier det slik: - "Det er noe der." Ei betre forklaring kunne eg ikkje ha fått.

Veldig fint! Jeg anbefaler hele programmet!

Har du sett tv-programmet "Det som ikkje kan seiast" med Jon Fosse? Jeg anbefaler den dokumentaren på det sterkeste. Et nydelig, varmt portrett. Her er lenke til sekundet der Jon Fosse svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Se det gjerne nå i helga!

Det uutsigelige

For Aftenposten-lesere kan jeg anbefale dette varme og fine portrettet, der Jon Fosse og journalisten blant annet snakker om det usagte/uutsigelige og om øyeblikk av mystikk. Der står det blant mye annet godt dette: 

«Når han skriver kan han være så dypt inne i det, at han nesten ikke opplever det, øyeblikk av mystikk der han nærmest forsvinner.

– I øyeblikk skjønner man noe dypt, som en ikke kan si hva er. En mer dramatisk person ville kanskje sagt at Den heilage ande var på besøk, sier Fosse.»

 Denne lenken gir deg som ikke er abonnent tilgang til å lese portrettintervjuet i 24 timer, altså kun den 6. oktober 2023.

Intervjuet i Syn og Segn i 2013

Jon Fosse ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap rundt jonsoktider 2013. Han mottok fermingens sakrament i Sankt Dominikus klosterkirke på Majorstuen i Oslo.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, i motsetnad til den protestantiske, som aldri har gjort meg noko godt, sa Fosse til Syn og Segn i 2013.

– Litt bevisst har eg bytt ut spriten med spiriten. Før fann eg fellesskapen meir med svirebrør på skjenkjestova enn i kyrkja eller messa. Det kjennest personleg godt å vera ein pitte liten del av ein stor samanheng, saman med mange levande og døde. Nedst på rangstigen, på bakerste benk, har eg det best i det katolske hierarkiet, fortsatte han.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, sa Jon Fosse til Syn og Segn etter konversjonen i 2013.
Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

Opplever skriving og tro som mysterier

I NRK-saken "Opplever skriving og tro som mysterier" i 2016, uttalte Jon Fosse seg om konversjonen på nytt.

«- Det som har blitt tydeligere etter at jeg konverterte, er det en kan kalle for en tro, forteller Jon Fosse i et åpenhjertig intervju med NRK.

Han peker på tvil som en helt naturlig del av denne troen.

– Hvis du konverterer til den katolske kirken, regner du deg selvsagt som kristen, noe som vil si at Kristus får en sentral plass i den måten du forstår liv og verden på. Det betyr likevel ikke at du vet noe, men at du velger å tro på det, utdyper Fosse.»

«Selv sammenligner han troens mysterium med det å skrive.

– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, sier Fosse.

Han opplever at kristendommen, med alle sine paradoks og absurditeter, minner om kunsten.»

Les hele NRK-intervjuet fra 2016 her: https://www.nrk.no/kultur/opplever-skriving-og-tro-som-mysterier-1.12771307

"Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?" repliserer Jon Fosse, konfrontert med at det skulle være "litt umoderne" å snakke om Gud og mennesket slik Fosse gjør.
Foto. Skjermdump fra nrk.no

Du kan ikke forklare et dikt

I forbindelse med at Jon Fosse flyttet inn i statens ærebolig Grotten, laget Siss Vik et halvtimes portrettprogram med ham som du fortsatt kan se på nrk.no. Programmet er laget et halvår før Fosse konverterte. I programmet blir det tydelig hvordan diktene hans sier nettopp det uutsigelige, og at du derfor ikke kan forklare dem ihjel, fordi nettopp diktet sier det best. Et dikt sier noe mer/noe annet enn du kan få fram med forklaringer. Det er nettopp derfor du sier det med et dikt.

Fosse sier blant annet: - "A poem should not mean, but be." Det skal ikke mene noe, men være det det er. For meg er det helt innlysende.

Når han snakker om døden og sjelen og Gud, responderer programlederen: "Det høres jo veldig flott ut, også tenker jeg det er litt umoderne å tenke sånn?" Og Fosse svarer med glimt i øyet: "Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?"

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig

Og for å øke nysgjerrigheten ytterligere: Catherine Taylor, litteraturkritiker i The Guardian, omtaler Jon Fosse slik:

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig, for ikke å si religiøs. Fosse har hevdet at «egentlig lengter vi etter Gud, fordi mennesket er en kontinuerlig bønn» og enten det er sant eller ikke, er bøkene til Fosse ikke mindre enn mirakuløse.

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland sier det slik i dag:

Fosse får Nobelprisen mens han er på høyden av sin skaperkraft. Han har alltid hatt en åndelig åre, og særlig tydelig ble den etter at han konverterte til katolisismen i 2013. Språklig hadde han helt fra debuten i 1983 et absolutt gehør – og en underfull stil. Hans senere arbeid med den kristne, mystiske tradisjonen har i tillegg gitt forfatterskapet noen utpregede klassiske kvaliteter.

 

– Mystikken har nå fått en Nobelpris

Forfatter og litteraturkritiker Ulla Svalheim sier til Vårt Land at hun mener at «mystikken nå har fått en Nobelpris». Hun viser til Fosses siste storverk, Septologien.

– Bøkene speiler utviklingen hos Jon Fosse selv, fra å være en gnostiker til å konvertere til Den katolske kirke. Det mystiske er veldig sentralt hos Fosse nå, sier hun.

– Å lese Fosse er å komme inn i en bølgende språklig tone der du kan hvile i språket. Han klarer å nærme seg det ordløse, og det å leve inn mot mysteriet. Det treffer ikke bare det religiøse mennesket, men er noe mange kan ha en opplevelse av – at det ligger et dyp der i menneskets eksistens, sier Svalheim til Vårt Land.

I den samme saken i Vårt Land sier litteraturkritiker Rolv Nøtvik Jakobsen at Jon Fosse er "en mystiker inspirert av den mystiske tradisjonen i europeisk litteratur. Samtidig er han utrolig god til å gripe hverdagen i det lokale og det vestlandske og i det språket folk prater på." Jakobsen mener at Fosses litteratur åpner for religiøs undring og kristen tro.

– Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse

Hvis du fortsatt er sulten på mer, kan du avslutte med kulturredaktøren i Dagsavisens artikkel: "Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse" (nettsaken er uten betalingsmur akkurat nå, iallfall). "Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv i moderne tid" mener han, og gir deg en kortfattet innføring i Jon Fosses produktive, 40-årige forfatterskap.

Helt, helt til slutt: Her er en liten gratulasjon også til Jon Fosses korrekturleser, Håkon Ambrosius Remøy i Samlaget, som er katolikk og aktiv i lokallaget for unge voksne katolikker i Oslo. Hipp hurra for deg også i dag!

Les også her på bloggen:

Poetica | Romanska bågar av Thomas Tranströmer - som vant Nobels litteraturpris i 2011

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.

Ikke kvel rastløsheten av Ragnhild Helena Aadland Høen på Vimeo.

Ikke kvel rastløsheten

Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst

ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria i Roma. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

I selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)

I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

Les også:

• Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."
  
  
• Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."
  
• Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."
  
• Ettertanke | Det tørste hjertet - "Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.
  
  ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430)"

Ettertanke | In dulci jubilo

"Fem dansende engler" av Giovanni di Paolo (1403-1482).
Foto: Wikimedia Commons

Jeg elsker C. S. Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående kristne tenkere, forfattere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av himmelen. 

Dette trekket ved forfatterskapet hans blir spesielt tydelig i Narnia-bøkene. Himmelen dukker imidlertid opp mange andre steder også, som for eksempel i boken «The Problem of Pain» der dette sitatet er hentet fra: «Your place in Heaven will seem to be made for you and you alone, because you were made for it – made for it stitch by stitch as a glove is made for a hand.» Oversatt til norsk: «Din plass i Himmelen kommer til å oppleves som om den er skapt for deg og deg alene, fordi du er skapt for den – skapt for den sting for sting, slik en hanske er skapt for en hånd.»

Eller som Lewis uttrykker det i Narnia-boken «Den siste striden»: «Jeg hører til her. Dette er det landet jeg har lett etter hele mitt liv, selv om jeg ikke visste det før nå.» Å, som jeg lengter etter å komme dit!

Mitt yndlingshimmelsitat av C.S. Lewis er imidlertid dette: «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

Hele adventstiden er full av denne uroen, rastløsheten og lengselen. Vi lengter etter at himmelen skal kysse jorden: At Gud skal komme ned til oss – og at han skal løfte oss opp til seg.

Slik er det også julesangen Jeg synger julekvad slutter – ved å løfte oss opp i himmelriket: «Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik». Den originale sangteksten er nedskrevet i 1328 av den tyske dominikanermunken og mystikeren Heinrich Seuse (1295-1366).

Originalen er skrevet på en blanding av latin og tysk. I Norge synger vi alt på norsk, men i England har de beholdt blandingen: 

«In dulci jubilo, Let us our homage show! 

Our heart's joy reclineth In praesepio; 

And like a bright star shineth 

Matris in gremio. Alpha es et O!» 

Oversatt til norsk: 

«I søt/øm/tilbedende jubel, la oss vise vår hyllest! 

Vårt hjertes glede hviler i krybben; 

og skinner som en lys stjerne 

på fanget til moren. Du er Alfa og Omega!»

I selvbiografien Tjenerens liv forteller den salige Heinrich Seuse om hvordan denne sangen ble til. En engel kom til ham og sa at Gud hadde sendt ham for å gi Heinrich himmelsk glede midt i lidelsen hans. Heinrich fikk klar beskjed om å legge fra seg alle sorgene og danse med englene. «Så dro de tjeneren [Heinrich, min anm.] med i dansen, og den unge [engelen, min anm.] begynte å synge en frydefull sang om Jesusbarnet».

Tenk å få danse med engler! I snart 700 år har kirken sunget In dulci jubilo til en melodi som helt klart har en danserytme. Bare prøv. Kanskje finner du den himmelske engledansen?

«Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder en ny og liflig sang,
og frem for tronen treder, til Guds basuners klang!
Eia, var vi der! Eia, var vi der!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29.11.2022 da Åp 21,1-5 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Forkynn Kristus med stor kraft

Forkynn Kristus med stor kraft, for Kristus «er den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3)!
Foto: Unsplash

Jeg takker Gud for at han skapte Kristusmystikeren Edin Løvås (1920-2014), og for at jeg var så heldig å få møte ham. Aldri før hadde jeg hørt noen som snakket om Jesus slik Edin gjorde.

Sammen med Edin Løvås forsvant den bleike, tynne og sentimentale Jesus-figuren helt. Fram steg Guds sønn; Menneskesønnen. Foran øynene på oss vandret Jesus på stiene i Galilea og Judea, han seilte på Galilea-sjøen og klatret i de syriske fjellene. En ekte Jesus – med muskler. For som Edin forklarte det: Du kan ikke leve som tømrer i to tiår og deretter vandre i tre år uten å få muskler av det. Opp foran øynene våre steg en Jesus som på alle måter var lik oss, sine søsken (Hebr 2,17): En levende Jesus som danset, jublet, gråt og lo.

Framfor alt forkynte Edin den oppstandne Herren Jesus Kristus som lever i dag, og som er alle menneskers venn og bror. Han fortalte om den levende og usynlige Herren Jesus som nå – etter himmelfarten – er over alt og hos alle, og som går ved siden av oss, omgir oss på alle sider og bor i hjertene våre.

Som ung og nyomvendt bestemte Edin seg: «Jeg vil bruke livet mitt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne». Siden gjorde han det. Av den hellige Ignatius av Loyola lærte Edin grunntrekkene i Jesusmeditasjon og kontemplasjon: Les en evangelieberetning om Jesus og se den for deg. Aktiviser fantasien og forestillingsevnen din. Lytt deg inn i replikkene. Bruk alle sansene. Hør stemmen til Jesus, se hva han gjør, fornem atmosfæren omkring ham. La de bibelske bildene og symbolene strømme inn i sjelen din. «La bildet av Jesus og hele utstrålingen av hans personlighet fylle ditt sinn.»

«Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.» (Utdrag fra biografien «Snekkersønnen» av Knut Grønvik.)

Jesusmeditasjonen er veien inn i den mystiske erfaringen av at jeg er i Kristus og Kristus er i meg. I boken Kristusbudskapet i 2000+ skriver Edin: «En disippel er et menneske som ikke bare har Kristusbudskapet i hodet, men som er så gjennomtrengt av det, at hele personligheten roper: «Jesus, Jesus, Jesus».» Vi forstod hva han mente; vi stod jo og så på nettopp et sånt menneske. Edin var også tydelig på at det må vokse fram en hellighetsvekkelse i Norge. Vi må innvie og hellige oss selv og alt vi eier til Herren, skriver han.

Hele boken starter med undertittelen «Forkynn Kristus med stor kraft!» – for Kristus «er den usynlige Guds bilde!» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3).

Edin Løvås forteller levende om et syn der han så setningen «Vår tid behøver Kristusdisipler» dale ned fra himmelen. Jeg er overbevist om at veien til at Norge skal bli Guds igjen går gjennom at vår tid behøver Kristusdisipler. Det er nettopp derfor du er her akkurat nå. 

«Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.» (Pave Benedikt XVI) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.02.2022 da Hebr 2,11-18 var dagens bibeltekst.

For 22 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. På dette bildet tar Edin oss med inn i en Jesusmeditasjon fra scenen der Thomas møter igjen Jesus etter oppstandelsen:
- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud". 
Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.
Les hele portrettintervjuet her.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

1. november 2014, på selveste allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

Les også:

• Ettertanke | Norge skal bli Guds igjen
• Ettertanke | Uansett hva som skjer

Stort intervju med Carl Høgset: - Canto, ergo sum

- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sier Carl Høgset.
Foto: Kjell Viig

Kordirigenten, sangeren og sangpedagogen Carl Høgset (1941-2021) døde brått og uventet onsdag 2. juni 2021, 79 år gammel. I dag bisettes han fra Uranienborg kirke. I 2019 var jeg så heldig å få portrettintervjue den engasjerte korlegenden i fire timer. De timene har jeg oppsummert i det intervjuet du kan lese under her.

Intervjuet ble skrevet for Norges Korforbund, der leserne kjenner godt til Carl Høgset. For sin mangeårige innsats for kor-Norge ble han hedret som ridder av 1. klasse av St. Olavsordenen. Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge. Derfor laget han alle kan synge-kor, og han engasjerte seg for at norske barn skal få synge mer i skolen. Til daglig underviste han i sang ved musikklinjen på Foss videregående skole.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i. 

Beslektet sjel

Senere ringte Carl meg for å takke så mye for intervjuet. Han skaffet meg gratisbillett til Grex Vocalis' avslutningskonsert i Operaen, og året etter ringte han meg på nytt. Han ville sende meg den ferdige DVD-en fra konserten. Jeg gjorde ham oppmerksom på at jeg ikke lenger jobbet i Korforbundet, for jeg tenkte det nok var derfor han ville at jeg skulle ha DVD-en. Men det var det ikke. Han var bare takknemlig for intervjuet, og ønsket at jeg skulle få opptaket uavhengig av hvor jeg jobbet. Ikke visste jeg at det skulle bli siste gang jeg snakket med Carl - på denne siden av døden.

De fire timene jeg tilbrakte i hans vakre hjem i Sørkedalsveien, den 19. august 2019, er en skatt jeg bærer med meg. Aldri før har noe intervjuobjekt lest dikt for meg, delt så mye fra sitt liv med meg (mer enn det jeg har skrevet i portrettintervjuet her) og tatt seg tid til å bare sitte ned og lytte til musikk sammen med meg. Ikke har jeg fått ni cd-er og sangopplæring av noe intervjuobjekt før, heller. Det er virkelig noe av det fineste med å være journalist: Alle de fantastiske menneskene du møter. 

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor. Her kan du lese noen av hans ord, slik han sa dem til meg for ganske nøyaktig to år siden. Det er en ære å få dele noe av den rike arven etter Carl Høgset med dere. 

Oppdatering 25. august: Aller nederst i saken finner du nå bilder fra bisettelsen.

- Canto, ergo sum

Etter 48 år som dirigent for et av Norges fremste kor, er Carl Høgset (77) fortsatt like begeistret for verdens beste instrument: Koret. Søndag 22. september 2021 har Grex Vocalis sin avskjedskonsert i Operaen i Oslo.

Dette intervjuet stod på trykk i forkortet versjon i Korbladet nr. 2-2019, og ble publisert i full versjon på korbloggen.no.

- Vil du ha en kopp te? La-di-di-dam-dam-di-di-di-di.

Nynningen høres hele veien inn i den ærverdige stuen når Carl den store – mannen bak fenomener som Grex Vocalis, Norges ungdomskor, Oslo domkirkes guttekor og Alle kan synge-korene – går ut på kjøkkenet for å lage te.

Et intervju med Carl Høgset inneholder mye sang, krydret med solide doser opplæring i sangteknikk. Carl Høgset er nemlig sterk motstander av at folk skal presse stemmen sin med magen gjennom den godt kjente «støtten fra magen». Høgset er old school, og synger på den gamle bel canto-måten fra 1600-tallet.

- Mellomgulvsmuskelen, diafragma, er en innpustmuskel, ikke en utpustmuskel. Se på spedbarna: De fyller opp lungene sine, og mellomgulvet følger bare etter når de tømmer lungene. Når du bruker stemmen på denne naturlige måten, synger du på luftstrømmen. Ikke bruk for mye trykk. Man skal bare puste med magen. La magen gå inn av seg selv, og bare la tonen få lov til å komme. Da blir det mye vakrere. Hør forskjellen, sier Høgset, og demonstrerer begge teknikkene.

Bel Canto betyr «vakker sang», og det høres faktisk vakrere ut når Høgset synger med den tradisjonelle sangteknikken. Mykere. Men like kraftfullt.

- De fleste korledere går lei før det er gått 48 år. Hvordan har du orket å holde på så lenge?

- Det har vært tider da jeg har tenkt «Nå er det nok». Men så har jeg tenkt at «Hvis jeg slutter nå, kommer jeg aldri til å få et slikt instrument igjen». Løsningen min har vært å tenke at jeg må bli bedre selv. Jeg må forlange mer av meg selv og bli en dyktigere instruktør og en dyktigere pedagog. Koret er et levende, fantastisk instrument.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Som eneste kor i Norge, har Grex Vocalis vunnet hele tre spellemannspriser: ● 1977 for Grex Vocalis: Norwegian Folksongs & European Madrigals (Arne Bendiksen) ● 1983 for Renessanse for kor (Kirkelig Kulturverksted) ● 2006 for Draumkvedet. Arne Nordheim (Simax). Grex Vocalis har gitt ut 10 innspillinger og medvirket på 15 andre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Høyere nivå nå

I dag har Norge et rikt korliv med en mengde dyktige dirigenter og amatørkor. Slik var det ikke da Grex Vocalis så dagens lys i 1971. Den gang var det ingen musikkinstitusjoner som tilbød bachelor- og mastergrad i kordireksjon, og ingen hadde hørt Poulencs kormusikk i Norge.

- Ditt repertoarvalg og dine tolkninger brakte noe helt nytt inn i det norske musikklivet. Hva vil du si om hvordan Kor-Norge har utviklet seg i løpet av disse 48 årene Grex Vocalis har levd?

- Det har utviklet seg veldig fint! Nivået har steget bemerkelsesverdig disse årene, og det er klart at de nye utdanningsmulighetene har hatt mye å si, sier Høgset.

Selv har han to års fordypningsstudium i sang og direksjon, etter først å ha studert fransk og tysk og tatt hovedfag i musikk. Et av tipsene han fikk av direksjonslæreren, var å øve på å dirigere under vann.

- Da får du masse motstand i armene, og får kraften til å føre frasene med den rette spenningen i armene. Gjennom studiene får du et teknisk grunnlag. Etter det må du finne din egen måte å dirigere på.

Den syngende, reisende hjord

Det var gjennom latinstudiene under forberedende på Universitetet at Høgset dumpet over ordet grex.

- Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sier Høgset og smiler.

Grex Vocalis betyr med andre ord «den syngende hjord», og hyrden heter Carl. Han har gjett koret over hele verden, fra Cuba i vest til Russland og Japan i øst, men først og fremst veldig mange ganger til Italia i sør. Det startet med en suksessfull førstereise til en sangkonkurranse i Arezzo i Italia i 1973, og siden har det bare ikke tatt slutt. Gjennom sangen og reisene har kormedlemmene fått nærkontakt med kulturarv i videste forstand.

- Italia er mitt favorittland. Det har det vært helt siden jeg var der som 18-åring. Jeg har vært i Italia tre ganger bare i år. Et kor på reise kommer nærmere hverandre. Vi spiser sammen, vi opplever ting sammen: Det lyttende publikummet, de rørende øyeblikkene under konsertene. Det blir en veldig god stemning på tur. Turene er viktige i et kors liv. Et kor trenger å dra på tur, sier Høgset. Dyptfølt.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Grex Vocalis har holdt konserter i Japan, Cuba, Russland, Italia, Tyskland, Spania, Finland, Danmark, Sverige, England, Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike, Slovenia, Polen og Hellas. Her er koret på Akropolis i Athen i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

Mest takknemlig for

- Når du ser tilbake, hva er det du da kommer til å være mest takknemlig for at du har opplevd med Grex Vocalis?

- At jeg har fått lede et så fint ensemble i så mange år. Jeg skulle gjerne holdt på til 50-årsjubileet om to år, men Parkinson-sykdommen hindrer meg i det. Jeg har forsonet meg med det. Alt har sin tid i livet.

- Hva kommer du til å savne mest når Grex nå legges ned?

- Musikken. Og samværet med sangerne. Det er et veldig nært og vennskapelig samvær. Alt vi har opplevd, det kommer jeg til å savne.

- I 2007 sa du om Grex Vocalis: «Det er mitt barn - mitt livsverk! Det skal bli stående etter meg.» Jeg må spørre om det som alle lurer på: Hvorfor vil du legge ned koret? Hvorfor vil du ikke det skal videreføre arven etter deg?

- Navnet «Grex Vocalis» kan ikke videreføre arven etter meg. Enhver ny dirigent har rett til å undervise sitt kor i sin oppfatning av syngemåte og klang. Det vil derfor ikke gå lang tid før klangen, repertoaret og stemningen i koret er en annen. Koret blir et annet kor. Derfor vil jeg ikke at navnet «Grex Vocalis» skal videreføres. Det som blir stående etter meg og som lever videre er alle opptak av Grex Vocalis på vinyl, CD og i NRKs arkiv. Disse skal være eksempler på korets klang og tolkninger under min ledelse. Slik sang Grex Vocalis.

- Mine korister kommer til å fortsette å synge. Noen av dem slutter seg sammen i et nytt kor, og noen får plass i andre kor.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Grex Vocalis deltar under Festspillene i Bergen i 1985.
Foto: Trygve Schønfelder

Rik på overtoner

Grex Vocalis har sunget et bredt spekter av sjangre, men er fremfor alt kjent for tidligmusikken: Middelalder-, barokk- og renessansemusikk. «Legenden Grex Vocalis» ble støpt nettopp i en rendyrking av tidligmusikktradisjonen, noe som fortsatt kan høres i korets homogenitet, renhet og klang.

- Hvordan vil du beskrive Grex Vocalis’ klang?

- Det er en klang jeg har søkt gjennom mange år: Den er glansfull, klar og briljant. Det er en klang som bærer, og som er rik på overtoner.

Musikkens transcendens

- Du har sagt noe utrolig fint om korsang: «Alle stemmene, alle sjelene forenes i klang, i ett utrykk som er noe mer enn hver enkelts uttrykk. Det er et samvirke, en sjelenes forening. Den menneskelige stemmen har denne evnen til å bevege hjertet hos folk, selv om de ikke forstår teksten. Jeg har opplevd det i mange land.» 

- For å få til det, må jeg gå helt inn i musikken, og jeg må være helt ærlig. Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

- Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

- Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet. Det hendte senest nå i mai da vi holdt konsert i Os kirke.

- Da begynner jeg å gråte

- Du skal selvsagt øve deg teknisk, slik at du blir flink. Men det er først når du er dedikert og går inn i musikken på komponistens og tekstforfatterens premisser – det er først da du kan oppleve dette. Og når du opplever dette i kor, da er det veldig sterkt. Veldig sterkt. Når jeg opplever dette når jeg dirigerer, kan jeg begynne å gråte. Jeg blir så engasjert at jeg får tårer i øynene og kroppen min skjelver.

- Dette kan ikke læres. Du må hente det fra ditt eget liv, fra din egen kropp, fra din egen erfaring. Du må gi kjærlighet, og når du gjør det, får du den tilbake.

- Kjærlighet er å gi seg selv helt over. Og det er når du i musikken gir deg selv helt over, at dette skjer.

- Det er det. Og det må vi søke. Men jeg husker at det kom uforvarende på meg den første gangen jeg opplevde det, på scenen i et teater i Arezzo, under en konkurranse. Det var et stykke av Poulenc som heter Vinea Mea Electa. Plutselig begynte kroppen min å skjelve. Jeg ble veldig rørt og tårene begynte å renne nedover kinnene. Og det varte ikke bare ett øyeblikk. Det varte i noen minutter.  Etterpå tenkte jeg: Hva skjedde nå? Og: Hvordan kan jeg få det til igjen?

- Jeg har lært meg at det er bare én måte å gjøre det på: Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke selvopptatt. Og gi alt du har. Derfor kan ikke jeg holde flere konserter etter hverandre på samme kveld. Jeg må fyre av alle rakettene, alt jeg har, på én konsert. Etter det må jeg gå hjem og legge meg.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Grex Vocalis på Oscarshall i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Vi er på oppdrag fra høyere makter

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver at grexere er «mennesker som har evnen til å enhetliggjøre seg selv»? Er det det vi er inne på her nå? At man gir seg selv så helt over at man går opp i en høyere enhet?

- Ja, det tror jeg. Han vet det også. Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.

Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.

- Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:

«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»

(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).

- Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

"Adoramus te Christe". Italia, 2019. Stadig er det noen nye trapper å synge i.
Foto: Beate Styri

Menneskenes hjerter

- Sigrid Undset sier: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Er du enig med Undset? Denne tidlige musikken som du har lært oss å bli glad i – er det derfor den taler til oss i dag?

- Ja. Og noe av det aller fineste er den store messen av Palestrina, Missa Papae Marcelli. Satsen er seksstemmig, der det ligger et firstemmig mannskor i bunnen, med to tenorstemmer som går rundt hverandre, en barytonstemme og en basstemme. Da får du mannskorets veldig sterke overtoner i bunnen. Oppå det har du en altstemme og en sopranstemme. Du får en så overtonerik klang.

- På avslutningskonserten i Operaen skal vi synge en motett av Palestrina: «Super Flumina Babylonis». Teksten er fra Salme 137 i Bibelen. «Ved Babylons floder satt vi og gråt da vi kom Sion ihu.» Jeg elsker kirkemusikk. Palestrina er enestående. Har du tid til å høre?

Selvsagt har jeg tid. Renessansemusikken fyller hele den store, gamle stuen på Smestad. Århundrene forsvinner, og vi med dem. Vi er på én og samme tid på Smestad med Grex Vocalis, i Babylon med israelsfolket og i 1500-tallets Italia med den store Palestrina. Blandingen er magisk. Dette er musikk som lever, 500 år etter at den ble til.

«Tradisjon er ikke å tilbe asken,
men å vedlikeholde ilden.»

Gustav Mahler

- Komponisten Gustav Mahler skal ha sagt at tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden. Kjenner du deg igjen i det?

- Det er veldig godt sagt. Oslo-Filharmoniens dirigent Mariss Jansons skrev en gang i Aftenposten at «det er dirigenten som må tenne ilden». Det bet jeg meg merke i. Det er jeg som har flammen. Jeg må åpne døren til hjertet mitt, slik at alle kan se flammen som brenner der inne. Det er vår oppgave å vedlikeholde ilden.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Carl Høgset dirigerer Grex Vocalis under en konkurranse i Arezzo i Italia i 2010. Høgset er æresmedlem av Norges Korforbund og Foreningen norske kordirigenter (FONOKO). Han er også utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Sommeren 2018 mottok han den internasjonale hedersprisen «Una Vita Per La Direzione Corale» («Et liv som korleder») fra l’Associazione Seghizzi, Gorizia, for sin store innsats for korfeltet gjennom et helt liv.
Foto: Polifonico.org

- Korsang gjør livet helere

Et kor forener så mange sider ved det å være menneske. Da Grex Vocalis fylte 40 år, skrev tidligere styreleder Dag Jansson om hvordan tilværelsens ytterpunkter forenes i korsangen: «Det nåtidige og det historiske, det hjemlige og det globale, det individuelle og det kollektive – ytelsen og nytelsen.»

- Det jeg tenker at han sier, er at korsang gjør livet helere. Går det an å si det sånn?

- Ja, det synes jeg. Det er jo slik at nettopp fordi vi gjør dette sammen, er vi ikke så avhengige av at alle sammen må synge helt perfekt hele tiden. Vi kan hele tiden få hjelp og inspirasjon av noen. Det er et samspill som du ikke har når du synger alene. Jeg opplever dette sterkt i Alle kan synge-koret. Her er det mange mennesker som har trodd at de aldri skulle få være med på noe sånt, også får de oppleve det likevel, og det er så sterkt for dem.

- Det er en fascinerende ting med deg: At du har dette elitekoret, også har du samtidig disse som ikke har sunget i kor i det hele tatt.

- Alle må få lov til å være med! Og selv om jeg slutter med Grex, fortsetter jeg med å lede Alle kan synge-koret i Oslo så lenge jeg kan. I min generasjon, da jeg gikk på skolen, hadde man et såkalt «brummekor» for dem som ikke kunne synge. Det var drepende pedagogikk. Det er alvorlig å ødelegge for barn.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier sanglæreren.

- Canto, ergo sum

I 2007 skrev Carl Høgset en kronikk i Aftenposten der han krevde at barn og unge må få synge hver dag i skolen. Utviklingen går dessverre motsatt vei: Det synges stadig mindre i skolen. Det bekymrer Høgset.

- I et intervju med Nettavisen sier du: «Var jeg kunnskapsminister, ville jeg forordne daglige musikktimer i skolen fra i morgen! Alle trenger å være musikere. Det er for våre sjeler!» Kan dette med at musikken og sangen mer og mer forsvinner ut av skolen ha en sammenheng med endringen i menneskesynet vårt? Selve menneskets sjel har jo forsvunnet ut av skolen. Vi er liksom bare atomer og materie, og «sjel» er blitt et arkaisk ord for noe som ikke finnes lenger. Hvordan kan man synge uten en sjel?

- Jeg tror at hvis du hadde sang i skolen hver dag, ville du finne igjen din sjel. Hvis vi tør å se litt bort fra alt dette som vi må lære – kan vi få lære å synge? Og danse? Og lytte til musikk? Kan vi få lov til å lære å oppleve noe sammen?

- Det finnes mye forskning som viser de positive effektene av musikkundervisningen: Barna blir flinkere i andre fag. Men det andre formålet er opplevelsen. Musikken er et mål i seg selv. Den hjelper deg til å finne tilbake til din sjel. Det er noe helt naturlig å synge. Alle barn kan det. Dette er virkelig viktig. Jeg har ikke tenkt å gi opp den kampen der. Vi gir oss ikke!

- Kronikken din het «Canto, ergo sum». «Jeg synger, altså er jeg». Det er en slags overskrift over deg det, egentlig?

- Jeg sier litt høytidelig at jeg er satt til å lære folk å synge. Det kan man spekulere over: Hva er meningen med mitt liv? Hva er det jeg skal gjøre? Det er blitt sånn, at det jeg gjør er å undervise i sang og å lede sang. Jeg tror veldig på det: At det å synge skal så mange som mulig få lov til å være med på.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Glade kordager i Montepulciano i 1984.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Dere har gjort livet større

Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?

- Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».


Her slutter intervjuet. Under følger flere bilder fra avslutningskonserten, fra Carl Høgsets hjem og av koret, og deretter bilder fra bisettelsen 24. august 2021.

Fullsatt til siste sete under avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen 22. september 2019.

Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten.

Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette var den siste gangen Carl Høgset dirigerte sin "syngende hjord".
Et følelsesladet øyeblikk for alle som har opplevd store øyeblikk takket være Grex Vocalis.
Mitt største øyeblikk var julen 2015 da jeg kom over en video der jeg hørte dem synge den overjordisk vakre O Magnum Mysterium.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Familien Høgsets spisestue. - Huset er fra Østerdalen. Det ble satt opp der på 1800-tallet, men i 1918 ble det tatt fra hverandre og flyttet hit til Smestad. Til jul tenner vi alle lys her i spisestuen og samles til julemiddag med hele storfamilien, forteller Høgset.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Carl Høgset er eldst av seks søsken. - Min mor ønsket seg alltid en datter. Til sist fikk hun det. Min søster, Eva Høgset, er også utdannet med musikk hovedfag og underviser i sang. Hun leder Tønsberg-avdelingen av Alle kan synge, forteller Carl Høgset i 2019 – 67 år etter at dette bildet ble tatt i 1952.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hjemme hos sanglæreren. - Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Billettene røk unna da avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen søndag 22. september 2019 ble lagt ut for salg i mai. 
Foto: Renate Madsen

Fra 1971 til 2019: Takk for alt, Grex Vocalis og Carl Høgset.
Foto: Renate Madsen

Synge i kor?

Fikk du lyst til å begynne å synge i kor? Her kan du finne et kor der du bor. NB: Dette er en lenke som hjelper deg til å finne de mer enn 1000 korene som er med i Norges Korforbund. Andre kor er organisert i Norsk kirkesangforbund, Ung kirkesang, Ung i kor, Norsk Sangerforbund og Norsk Sangerforum.

Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen

Under Carl Høgsets bisettelse 24. august 2021 var Uranienborg kirke så full som den overhodet kunne få blitt med pandemibegresningene. Da vi sang første salme, "Velt alle dine veie" - det er den den vakreste, mektigste, mest storslåtte og imponerende menighetssangen jeg har hørt noen gang. Sterkt! Alle gav alt og sang av sine lungers kraft, som om vi var én stemme.

Jeg satte meg på galleriet. Da de første tonene av salmesangen steg opp til oss, snudde en av kvinnene på første rad på galleriet seg mot oss lenger bak og bare måpte, med et oppriktig sjokkert uttrykk i ansiktet. Jeg tror det var slik vi alle følte det. Det var så overveldende å høre. Å, så nydelig!

Plasseringen av bildet av Carl Høgset gjorde at det nesten så ut som om det var han som dirigerte koret sitt. Til høyre sitter forrettende prest, Olav Dag Hauge, som var Carl Høgsets tremenning. Han fortalte hvilket evig inntrykk det gjorde på ham å lytte til Carls sang allerede da Carl var et barn. Han hadde en helt spesiell formidlingsgave gjennom sangen.

Grex Vocalis opptrådte for aller siste gang i dag, i Carl Høgsets bisettelse i Uranienborg kirke. Aldri før har jeg vært i en bisettelse eller begravelse med så fantatisk mye vakker musikk.

Det aller vakreste var da Grex sang "I Himmelen" i Edvard Griegs arrangement, med Njål Sparbo som solist. Spesielt da de kom til "se ham som han ER" på slutten av første vers (ved 1.25 i opptaket på Spotify).

DA tenkte jeg at NÅ, HER er det øyeblikket du beskrev som målet i enhver konsert, Carl. Nå står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg.

"Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet."

"Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet."

Carl Høgset sang tenor og kontratenor i kvartetten Quattro Stagioni. De tre gjenværende medlemmene og en "vikar" deltok også under bisettelsen, og sang "Ecce Virgo concipiet" av C. de Morales og "På jorden et sted" av André Bjerke og L. Irgens Jensen (lenkene leder til opptak på Spotify av kvartetten der Carl Høgset er med og synger).

PÅ JORDEN ET STED
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke på mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
 Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

Jeg er så glad for at bisettelsen ble utsatt helt til nå i august, slik at pandeimirestriksjonene ble lettet såpass mye at deltakerantallet ble så høyt at også jeg følte at jeg kunne tillate meg å delta - fra galleriet.

Programmet. Fullstappet av skjønnhet.
Du kan også lese programmet her på minnesiden hos Jølstad begravelsesbyrå , der du også finner en kondolanseprotokoll.

Erkeengelen Mikael.

Så mye skjønnhet.

Her synger Njål Sparboe "I heard you singing" av Eric Coates.
Nydelig melodi og nydelig tekst, spesielt det siste verset:

"Beloved, when the last call echoes clear
And I must part from all that is so dear
I shall not fear the valley that before me lies
If I may hear you singing as I close my eyes"

Jeg måtte dessverre gå etter en time, før gudstjenesten i Uranienborg kirke var over.
Carl Høgset vokste opp her på Frogner, og gikk på Uranienborg skole da han var barn.

Farvel, Carl Halvor Høgset. Adjø - à Dieu - til Gud.

(Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen)

Gå ut, du kristensjel, fra denne verden

i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,

og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,

og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg.

Må englene løpe deg i møte og føre deg til Paradis.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet.

Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden.

Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis,

så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde.

Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.

Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt,

og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen»

"Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."

"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det varige lys skinne for dem."