Ettertanke | Nattverdmirakelet i Lanciano

Nattverdbrødet i Lanciano som ble forvandlet til en tynn, tynn skive av et menneskehjerte rundt år 750.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Både katolske og lutherske kristne tror på realpresensen, det vil si at Jesus er really present, virkelig til stede, i nattverdens vin og brød. 

Den katolske transsubstansiasjonslæren fremholder i tillegg at forvandlingen er en objektiv og varig realitet.

Hostiene, de forvandlede nattverdsbrødene, oppbevares i tabernakelet, et eget «skap» som utgjør hjertet i alle katolske kirkerom. Du kan lett lokalisere tabernakelet ved å se etter det alltid brennende, røde evighetslyset. Lyset sier: «Jesus er her. Helt uavhengig av hvor mye tvil eller tro du har: Jesus er her». Når du kommer inn i en katolsk kirke, er det vanlig å ære Jesus, Kongenes konge, ved å knele i retning tabernakelet.

Tingen er: Da Jesus sa «Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham», så mente han det ikke bare symbolsk. Han mente det helt tydelig så virkelig at mange av disiplene ble så frastøtt av det at de forlot ham (Joh 6,33).

Som 21-åring besøkte jeg for første gang katolske kirker rundt omkring i Europa. Jeg visste ingenting om tabernakelet, men jeg bet meg merke i noe rart: At i alle katolske kirker jeg var i, var det en spesiell bønnestemning. Det var så merkelig lett å be der, rommet var liksom så fullt av... Gud. Jeg ble overrasket over dette, for på det tidspunktet tenkte jeg at «katolikker generelt er avgudsdyrkere, bare de beste av dem er reelt kristne». I dag skjønner jeg at det jeg erfarte i kirkene med mine åndelige sanser, var at transsubstansiasjonslæren er sann – selv om jeg ikke hadde hørt om den. Jeg sanset Jesu objektive nærvær i hostiene.

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett blir fullstendig synlig forvandlet.

Jesus sa: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er derfor aldri et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Nattverden er det største av alle undere – alle dager. Når det skjer nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig.

Omkring år 750 opplevde en menighet i Lanciano i Italia at et stort nattverdbrød ble forvandlet til et tynt, tynt kjøttstykke. Vinen ble til blod og koagulerte i fem klumper. En WHO-kommisjon undersøkte materialet i 1976: Det er en tynn skive av et menneskehjerte, så tynn at det ville kreve kirurgiske ferdigheter som først ble utviklet på 1400-tallet. Og selv om blodtyper først ble oppdaget i 1901, har hjertet og blodet samme blodtype som likkledet i Torino: AB – den sjeldneste blodtypen, som kan gi blodplasma til alle. «Dette er mitt blod – gitt for deg.» (jf. Matt 26,28)

Hvorfor skjedde mirakelet i Lanciano? Fordi presten trodde så sterkt, kanskje? Absolutt ikke. Han var sterkt plaget av tvil. Da han tvilte som sterkest, skjedde underet: Det allerhelligste mysterium ble synlig foran øynene hans. 

Over 1200 år senere kan du fortsatt se mirakelet i byen der det skjedde. Du kan også lese mer om det i boken «Mirakler – Møder mellem Himmel og Jord» av dr. theol. Niels Christian Hvidt (Gyldendal, 2002). Der forteller pater Paolo Cerrifelli i Lanciano om hvordan Jesus på en spesiell måte møter tvilende mennesker foran det forvandlede sakramentet den dag i dag, og troen vekkes til live. «Det er det største underet i Lanciano,» sier pater Cerrifelli. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. april 2024, da Johannes 6,48-58 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Vinen ble til blod. Kan sees i Lanciano i dag.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Les også disse bloggpostene om nattverden:

• Ettertanke | Å drikke Jesus; "Eukaristien – nattverdens sakrament – er selve pulsslaget i kristenlivet. Når vi spiser Jesu kropp og drikker hans blod, tar vi imot Jesus selv, han som er fullt og helt til stede i brødet og vinen.
  
  
• Messen er himmelen på jorden: "Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det."
  
  
• Ettertanke | Kristi legeme på Festplassen: "Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv. Derfor kneler og tilber vi Ham - midt på Festplassen i Bergen."
  
  
• Ettertanke | Englenes brød: "Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag."
  
  
• Ettertanke | Det evige øyeblikket: "I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket."
  
  
• Ettertanke | Balkongbrødet fra himmelen: "Det kommer brød til deg fra Himmelen – på forunderlig vis. Ta imot."
  
  
• Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken: "Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen."
  
  
• Preken | Corpus Christi – Kristi legemsfest på Sta. Katarinahjemmet: "I den hellige nattverd tar Kirkens herre i bruk materielle ting som bærere av hans nåde og gave. «Ta og et,» sa han. Hvis elementene ikke var annet enn symboler, kunne man nøye seg med å beskue dem. «Symboler er ikke for å etes.» I eukaristien er Kristus både vert – og føde."
  

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

TRO ER TILLIT: Under sr. Faustinas bilde av Jesus henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg» - fem enkle ord som gjør en ufattelig forskjell ihvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
Foto: Word on Fire

I påskeoktaven - det vil si i uken fra påskedag til og med usøndagen etter - er det mange som ber Den guddommelige barmhjertighets rosenkrans hver dag.

Denne fromheten har vi fått fra en polsk ordenskvinne, søster Faustina, som jeg skriver mer om i ettertanken under her. Den første søndagen etter påskedag - altså i dag - heter faktisk "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina. 

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

 

Høyt over et av sidealtrene i St. Paul kirke henger det et maleri med et verdensberømt motiv. Det fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931.

Den hellige Faustina Kowalska (1905-1938) var en polsk ordenskvinne som hadde store mystiske nådegaver. På denne februardagen i 1931 så hun et bilde av Kristus. Det kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er siden blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.

Under bildet henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg.» Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.

Enten du har det bra eller vanskelig, enten du er glad, urolig, bekymret, sorgfull, fortvilet eller kraftløs: Si «Jesus, jeg stoler på deg». Det er en enkel men sterk måte å gi seg over til Jesus på, midt i alt du står i.

Bare prøv selv. «Jesus, jeg stoler på deg». Kjenner du at du puster litt friere med magen nå? At skuldrene har gått noen centimeter ned? At du har fått smake på noen dråper av Guds fred? Kjærlighet? Håp?

Profeten Jesaja sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,4)

Se, din Gud! Se, Jesus! Fra hjertet hans stråler det kjærlighet og trøst til den som vender seg til ham. Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Bønn

Jesus, du som elsker meg, 
jeg stoler på deg. 

Hjelp meg å overgi meg helt til deg, 
til din miskunn, kjærlighet og nåde. 

Barmhjertige Far, 
forbarm deg over oss og over hele verden.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 8. juni 2012

Les også:

• Ettertanke | Når problemene blir for store - Bli med Moses til Rødehavet
• Ettertanke | Når du er i stor fare - Når du har god grunn til å være redd: Les historien om Jesus som stiller stormen. Lev deg inn i den. Les den som om du ikke vet hvordan den ender.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i St. Paul kirke i Bergen

Ettertanke | Nattens vitne | Om Nikodemus og Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den mest undersøkte levningen fra fortiden.
Til venstre: Fotografi av likkledet, som er en avbildning i negativ.
Til høyre: Det bildet som fremtrer når man lager et positivt bilde av negativ-avtrykket på kledet.
Foto: Wikimedia Commons

«Det var en mann som het Nikodemus.» Slik starter historien om den fremtredende jøden og fariseeren – i nattemørket med Jesus.

Johannesevangeliet forteller tre ting om ham. Det første er at Nikodemus besøkte Jesus i hemmelighet om natten og samtalte med ham (Joh 3,1-21). Det andre er at han tilhørte sanhedrinrådet, jødenes Høyesterett. Han tok Jesus i forsvar da de andre ville dømme Jesus uten at han var blitt forhørt først (Joh 7,50-51).

Den tredje tingen, er at Nikodemus og Josef av Arimatea gravla Jesus om kvelden etter korsfestelsen (Joh 19,39). Den hellige Nikodemus hadde da med «en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund», det vil si rundt 33 kilo! De salvet Jesus og svøpte ham i et klede av lin.

Etter kirkelig tradisjon er Likkledet i Torino det kledet som Nikodemus og Josef av Arimatea svøpte Jesus i. Over 100 000 arbeidstimer med vitenskapelige tester er derfor blitt kjørt på kledet, av vitenskapsfolk av alle slags profesjoner og livssyn.

Kledet i Torino er den mest undersøkte levningen fra fortiden. Likevel kan ingen vitenskapelig teori forklare hvordan dette eldgamle, 0,4 millimeter tynne kledet av vevd lin har et fotografisk avtrykk av en korsfestet mann, som har hatt en tornekrone, er blitt pisket og slått, har falt i grusen med pannen, har et sår etter en lanse i siden, har mynter fra Pilatus’ tid over øynene, har blodtype AB (slik som i nattverdmiraklene fra ulike århundrer), har arterieblod og veneblod på akkurat de rette stedene, har en kjemisk sammensetning i blodet som stemmer med en ekstrem og brå død, har hatt dødsstivhet da han ble svøpt, og har ikke råtnet før han plutselig har forsvunnet ut av kledet, uten at blodflekkene har blitt revet løs. Kledet er ikke revet av kroppen.

Avtrykket er en blanding av et perfekt fotografisk negativ, et røntgenbilde, et tredimensjonalt bilde og et slags svimerke. Den tredimensjonale bildeinformasjonen kan bare fanges opp ved moderne, avanserte apparater. Men selv ikke med våre mest avanserte apparater og metoder kan noen klare å kopiere kledet. Framgangsmåten for avtrykket er totalt ukjent for vitenskapen.

Det ser ut som avtrykket har oppstått ved utstråling fra et sterkt lys innenfra kledet, som har strålt rett ut fra overalt i kroppen. Kledet er lysest der hvor kroppen har berørt det, som nesen, pannen og øyebrynene. Perspektivet er fullstendig skyggefritt. Alt er helt likedan opplyst, i en projeksjon av kroppen inni kledet.

45 pollentyper på kledet stammer fra Jerusalem. Og til slutt – og her kommer Nikodemus inn igjen – ved mikroskopisk analyse fant forskerne spor av myrra og aloe på kledet, både i 1983, 1986 og 2003. Alt dette ifølge boken Likkledet i Torino – Et tegn for vår tid av Jostein Andreassen (Luther forlag, 2011).

Den romerske og jødiske historikeren Flavius Josephus nevner i sine Antiquitates (XIV,37) en Nikodemus som ble omvendt til kristendommen og som inspirerte Johannes ved skrivingen av Johannesevangeliet. Ikke minst forteller hele Kirkens tradisjon at Nikodemus ble en disippel av den oppstandne Kristus, at han ble avsatt fra sitt jødiske embete og forvist, og at han døde som martyr.

Den hellige Nikodemus har alltid vært feiret som martyr i Kirken. Og fortsatt finner vi altså de fysiske sporene etter møtet hans med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Mye tyder på det. Gud være lovet for nattens vitne, Nikodemus!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mars 2024, da Johannes 3,1-8 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

En kunstnerisk tilnærming til bildet.

Boktips

Du får fortsatt kjøpt boken Likkledet i Torino – Et tegn for vår tid av Jostein Andreassen, for eksempel her hos Bok & Media

De faktaene jeg presenterer i andakten, er er konsentratrat av fakta jeg har hentet fra denne boken. Kilderegisteret bak i boken består av 430 fotnoter over 35 fulle sider. Enda er det flere ting jeg ikke fikk plass til å ta med, slik som avtrykket av blomster, informasjonen om likkledets historie, radiokarbondateringer, og sudariet i Oviedo. Jeg kan bare si som Augustin fikk høre: "Tolle lege" "Ta og les!"

Bildemotivet på fremsiden av boken, fremstiller Caravaggios kjente maleri "Den tvilende Thomas" (1601-1602), men retusjert, slik at Thomas stikker fingeren inn i likkledet i stedet for å stikke fingeren inn i siden på Jesus.

Thomas Tvileren burde heller bli kalt Thomas bekjenneren

Den tvilende Thomas, av Caravaggio.

Her er apostelen Johannes' beretning om apostelen Thomas, som gikk fra den sterkeste tvilen til den sterkeste Kristus-bekjennelsen i Bibelen.

"Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.  «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn."

Utdrag fra Johannes-evangeliet kapittel 20, vers 24-31

Ettertanke | Du måste finnas

Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet.
Utsnitt fra apsis i den store Paulus-basilikaen i Roma. I denne vakre mosaikken fra 1200-tallet er Jesus avbildet som Pantokrator, Allherskeren.
I dag feirer Den katolske kirke over hele verden minnedagen for innvielsen av de to basilikaene Pauluskirken og Peterskirken. De ble innviet den 18. november begge to, men i ulike år.
Foto: Alberto Fernandex, Wikimedia Commons

I dag har jeg lyst til å ta deg med til Roma, til den store Paulus-basilikaen San Paolo fuori le mura. 

Vi skal gå helt frem i det enorme kirkerommet, legge hodet tilbake og se høyt opp i taket, i apsis – det halvsirkelformede hvelvet over høyalteret. Der ser du en vakker, gigantisk mosaikk fra 1200-tallet der Jesus er avbildet som Pantokrator, Allherskeren, Den allmektige, El Shaddai.

Navnet Pantokrator er hentet fra Åp 1,8 på gresk, der Jesus omtales som «Alfa og Omega», «han som er og som var og som kommer, Den allmektige [Pantokrator].»

Slik ser han også ut. Han er den store kongen på den himmelske tronen, omgitt av apostlene Paulus, Peter, Andreas og Jakob. Han er den Majestetiske Herren, Majestas Domini, som har direkte øyekontakt med oss, i et jeg-du-forhold. Med høyre hånd lyser han velsignelsen over deg. I venstre hånd holder han evangelieboken.

Evangelieboken er oppslått på Matt 25,34, der kongen sier til de rettferdige på dommens dag: «Venite benedicti Patris mei, percipite regnum». «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»

Kom hit! Hele mosaikken sier dette: Kom hit. Dette er et ikon og et kirkerom som fyller deg med kjærlighet, tilbedelse og ærefrykt for Kristus Kongen, den allmektige og gode. 

Uten dommedag, uten verdens ende, finnes det ingen grenser og ingen ende for ondskapen. Hele universet hviler på dette: At Gud er god, og at han er den sterkeste. Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet. Hvis et evig liv skal være godt, må alt ondt utryddes først. Derfor trenger vi Kristus Pantokrator – den eneste som har makt til å seire over og utslette ondskapen.

Bevisene for det ondes eksistens finnes på alle kanter. En verden uten utsikter til en dommedag, er ikke en bedre verden. Den er simpelthen ikke til å leve med. Det hebraiske gudsnavnet El Shaddai betyr «Han som sier nok». Det trenger verden. Vi tror den på den Gud som setter grenser for kaoset.

«Du måste finnas» er en sang fra utvandrermusikalen Kristina från Duvemåla. Etter at Kristinas barn dør, kastes hun ut i kaoset. Du kan høre Helen Sjöbloms mektige fremføring både på YouTube og i strømmetjenestene. 

Der synger hun kraftfullt til Gud: «Jag lever mitt liv genom dig. Utan dig är jag en spillra [flekk] på ett mörkt och stormigt hav. Du måste finnas, du måste. Hur kan du då överge mig? Jag vore ingenstans. Jag vore ingenting om du inte fanns.» Og hun går i kamp med Gud – som Jakob (1. Mos 32,28).

Kristina nekter å forlate Gud. For: Uten Gud, hvem skal da ta imot henne til slutt, etter døden? «Hvis du ikke finnes, hvem tar hånd om meg da?»

Når Kristina med kraft synger «Du måste finnas, du måste!», er det som å høre Jobs trassige tro: «Jeg vet at min gjenløser lever». (Job 19,25) Selv om hun ikke kan se Gud nå, så skal hun se ham. Og i den aller siste sangen skjer det. Hun synger «Jag är trygg vad som än sker», overgir sin sjel til Gud og dør fredfullt i sin manns armer.

Det er ved å dø at vi oppstår til det evige liv. Selv det mest fryktelige kan – gjennom korsets mysterium – bli en kilde til nytt liv.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» (Jesus i Joh 5,24)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18. november 2023 da Johannes 5,24–29 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Her kan du høre sangen "Du måste finnas" på YouTube

Vennlig advarsel: Risiko for at du kommer å trenge noe å tørke tårene med. 
https://youtu.be/a2idVI73ais?si=00Wkfb3pwaFYnIbX

Og her kan du høre "Du måste finnas" på Spotify.

På St. Paulus-basilikaens hjemmeside kan du ta virtuelle rundturer i kirken. På italiensk heter apsis abside, på engelsk apse. Det er altså i rundtur nr. 4 at du kan utforske Pantokrator-mosaikken i apsis.

Les også:

• Ettertanke | Bli med Paulus til Roma - her skriver jeg mer om Paulus-basilikaen, Paulus' lenker (som befinner seg i kirken) og om Paulus' budskap.
  
  
• Besøk apostelen Peters grav - en annen av mine bloggposter. Bli med meg til Peters grav også! "I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg."
  
  
• - Dette er apostelen Paulus' grav - en reportasje i Aftenposten om hvordan utgravninger førte til at man fant Paulus' sarkofag ved å fjerne to store marmorblokker under hovedalteret i 2006.

Noe av det nærmeste du kommer en tidsmaskin: Apostelen Paulus' lenker i San Paolo fuori le Mura-basilikaen i Roma. En av de største skattene de første kristne hadde. Dette er lenkene som lenket Paulus fast til den romerske soldaten som voktet ham.

Alle foto herfra og nedover: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

"Sankt Paulus utenfor murene"-katedralen er den nest største kirken i Roma. Bare Peterskirken er større.

Kirken er en av de sju pilegrimskirkene i Roma som alle pilegrimer besøker.

Alle martyrer avbildes med det som drepte dem. Paulus ble halshugd med sverd, derfor holder han sverd i hånden her. I venstre hånd holder han en bok, fordi han var misjonsapostelen som dro ut i verden og forkynte evangeliet til folkeslagene.

På sokkelen til Paulus-statuen står det:
"Prædicatori veritatis
doctori gentium".
Det skulle bli noe sånt som:
"Sannhetens forkynner
Folkeslagenes lærer".

Basilikaen har mange vakre, gamle dører.

"Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit.
Han hersker over alle land, og er all verdens Frelser sann."

"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17)
En ekte kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden.

Den hellige døren åpnes bare i jubelår (hvert 25. år) og ved spesielle anledninger. Jeg var der i 2016 da døren var åpen fordi pave Frans hadde utropt et ekstraordinært jubelår: "Barmhjertighetens år". Neste gang den åpnes, blir i 2025 - hvis ikke noe ekstraordinært skjer før det.
Les mer her i bloggposten min "Roma | Gjennom den hellige døren".

Den bysantinske døren fra 1070. "In 1070 the Byzantine door was commissioned by Pantaleone, Consul of Amalfi in Constantinople (it was his gift for being redeemed from his sins; as a noble merchant he became wealthy from Muslim and Christian slave trafficking, a trade which was forbidden by the Church). Theodore, an artist of that time, depicted a Christological cycle, an Apostolic cycle (the martyrdom of the Apostles) and a Prophetic cycle. In our time, the door has been restored and transferred to serve as the counter façade of the Holy Door." (Kilde: vatican.va)

Kirkens tak skal gjenspeile Himmelens herlighet og få deg til å løfte blikket mot Himmelen.

Slik ser høyalteret i Paulus-kirken ut. Mektig skjønnhet. Alteret er formet som en himmelseng, fordi det er her Kristus, brudgommen, fysisk forenes med sin brud, Kirken. Alteret er bygget over Paulus' grav.

Den nydelige Kristus-mosaikken i kirkens apsis.
Rundt Jesus står apostlene Peter og Paulus, Andreas og Lukas.

Her ser du ned i krypten som er foran høyalteret. Det lysende skrinet i midten er der Paulus' lenker oppbevares.

Gjennom gitteret ser du sarkofagen der Paulus ligger begravet. Stopp opp her. Ikke la deg forstyrre av turistene. Du står på hellig grunn.

For å sitere Aftenposten: "Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder "Paulo Apostolo Mart", som er latin for "Paulus Apostel Martyr".

Arkeologene startet utgravningene i 2002. Sarkofagen ble avdekket i 2006.

Hellig øyeblikk. Knel og tilbe Jesus.
Ungdomsmesse i et sidekapell i Paulus-kirken.

Paulus-kirken har mange vakre kapiteler, slik det høver seg for en av verdens vakreste og viktigste kirker.

Et glimt fra klostergangene i San Paolo fuori le Mura.

Den salige Mor Teresa av den dunkle natten

I dag er det minnedagen for Mor Teresa, 1900-tallets kanskje mest lysende helgen. Hun døde 5. september 1997, etter å ha gjennomlevd den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. 

Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne ”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.

Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”

Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort
som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale:
”Hvis du kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn
og vil ta abort, prøv å overbevise henne om å gi barnet til meg.
Jeg vil elske det barnet, og se i det et tegn på Guds kjærlighet.”

Den dunkle natten

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.

”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.

En tro som ikke bygger på følelser

Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.”

Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”

Den smertefulle natten gav
en intens union med Gud.

Klippefast tro

Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud. Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.

Dessuten lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

Mørket i Europa

Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.

Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
 

Den åndelige fattigdommen i rike land

Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".

Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."

Hun delte vårt mørke

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.

Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.

Første gang publisert 05.09.2012. Løftet opp på nytt 05.09.2023.

Ettertanke | Dagen uten Gud

I dag, 9. august, er det minnedag for den hellige Edith Stein (1891-1942), vernehelgen for Europa. Det mest slående trekket hos karmelittnonnen Edith Stein er hennes kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Senere skulle hun skrive: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Edith Stein døde i Auschwitz 9. august 1942. Les hennes spennende livshistorie på katolsk.no.

Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne.

Hva gjør du da? Du oppsøker en dyktig kirurg som våger å sprette hjertet åpent, en sjelesørger som tar Guds Ord på alvor: ”Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.” (Jud 1,22) Mange gode svar senere kunne jeg si fra til Jesus at fra nå av var det han og jeg: "Jeg vil bruke livet mitt på å bli kjent med deg, leve med deg og elske deg."

Det var imidlertid en dag jeg datt ut. Jeg hadde hatt noen utfordrende samtaler med en ekskristen venn. Uken etter, nærmere bestemt Kristi Himmelfartsdag i år 2000, våknet jeg til en blå himmel og oppdaget at Jesus hadde forduftet. Han hadde tatt Himmelen med seg. Tilbake satt jeg i et annet univers der himmelen og skyene var flatere. De manglet dybde. Bortsett fra atomene var alt tomt. Flatt. Det var helt merkelig.

Etter en dag var det hele over, like plutselig som det hadde begynt. Om kvelden skrev jeg: 

”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud."

Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten. For som den hellige Edith Stein (1891-1942) sier det:

«Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Første gang publisert i Vårt Land 26. november 2009 og her på bloggen 9. august 2012. Løftet opp på nytt 9. august 2023.

Ettertanke | Legenden om Sankta Sunniva

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

De første kristne som kom til Norge, kom fra vest. Sankta Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. I dag, 8. juli, feirer vi seljumannamesse til minne om Sta. Sunniva og hennes følge som led martyrdøden på øya Selja like ved Stadt.

Kirkens legenda forteller at Sunniva var dronning i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i båter uten seil, årer eller ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit han ville. I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne gjorde dette. Å forlate alt for Kristi skyld kaltes det hvite martyrium.

Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.

Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.

I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.

En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.

Første gang publisert på bloggen 21. juli 2023 og i avisen Vårt Land 8. juli 2023 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Den læren dere har tatt imot

APOSTLENE OG JESUS: Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."

 

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke «Evangeliet etter Jesus»? «Jesus – His Own Story»?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt. Denne troen – kalt apostlenes lære – har Kirken overlevert trofast gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2023. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 1,3).

På latin heter overlevering traditio, og det er denne apostoliske overleveringen av troen som Den katolske kirke kaller for Tradisjonen (med stor t). Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Bibelen er Tradisjonens høyeste uttrykk. Det nye i Martin Luthers prinsipp om «Skriften alene» var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Vi leser om de første kristne at de «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære» (Apg 2,42). Det er også vårt oppdrag; å være trofaste mot den apostoliske troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke». Slik har trosbekjennelsen vært formulert siden kirkemøtet i Nikea i år 325. Det innebærer at Kirken er grunnleggende apostolisk i sin karakter.

Det blir synlig når apostelen Johannes i Ånden blir ført opp på et stort og høyt fjell der han får se «den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. […] Bymuren hadde tolv grunnsteiner, og på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler.» (Åp 21;10,14) 

Det er denne hellige arkitekturen som mange katolske kirker tar form etter: De har tolv søyler som bærer taket, der hver søyle er synlig dedikert til en av apostlene. Fordi apostlene er Kirkens grunnsteiner og søyler. Det er apostlenes vitnesbyrd som bærer Kirken og holder den oppe, gjennom all forvirring. 

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i Kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: «Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.» (Rom 16,17) Og han fortsetter: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.» (2. Tess 2,15).

Så stå fast og hold fast, ellers glipper det!