Google Analytics

mandag 29. juli 2013

Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking

BEKRANSNING: Hvert år den 29. juli bekranses Hellig Olav på vestfronten av Nidarosdomen. Hellig Olavs grav i Nidaros var Europas tredje største valfartssted i middelalderen, kun overgått av Roma og Santiago del Compostela.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29.7.2012

I dag feirer vi Olsok, Hellig Olavs dødsdag, eller mer korrekt; Hellig Olavs himmelske fødselsdag. Bli bedre kjent med Olav i dag!
 


Dominikanerne i Norden har en egen hjemmeside der de jevnlig publiserer prekener. I dag vil jeg anbefale deg å lese den strålende Olsok-prekenen deres "En hellig viking".

Slik starter prekenen:
"I middelalderen ble Olav den hellige regnet som Nordens største og viktigste helgen. Han ble æret fra Finland i øst til Færøyene og Island i vest, ja, også utenfor Nordens grenser ble kirker viet til hans ære. Da normannerne kom som korsfarere til Det hellige land, malte de hans bilde på en av søylene i selveste Fødselskirken i Betlehem. Hans grav i Nidaros var Europas tredje største valfartssted, og utallige er de pilegrimer fra hele Europa som slet seg den tunge og vanskelige vei over Dovrefjell for å søke hjelp for sine lidelser ved helgenkongens grav.
I våre dager har man av og til inntrykk av at Olavsfeiringen, også for katolikker delvis, er et stykke middelalderlig folklore som feires uten at man helt skjønner den religiøse betydningen av denne feiringen. Ja, det virker som om det er en utbredt oppfatning at Olavs helligkåring nærmest skulle bero på en misforståelse, at han var en brutal viking som ikke var noen skikkelig helgen. Alt dette skyldes en gedigen undervurdering av middelalderkirkens religiøse innsikt." 

Historisk innsikt

Resten av prekenen gir deg solid historisk innsikt i Hellig Olavs tid og kongsgjerning, og den går nærmere inn på Olav som kongelig apostel og som martyr.

Her er de to siste avsnittene av prekenen:
 
"Det var ikke fordi Olav vant land og riker at kirken erklærte ham for å være hellig. Det var ikke engang fordi han la seg opp fortjenester i Guds og kirkens øyne ved å innføre kristendommen i landet at en slik ære ble ham til del. Nei, det var fordi han døde for den tro han hadde forkynt, at han ble erklært hellig, og fordi Gud selv har stadfestet dette ved de mirakler som skjedde ved hans grav. Olav bekjente inntil døden, og Gud vitnet om at han godtok hans bekjennelse. Det var dette som gjorde så sterkt et inntrykk at til og med hans fiender omvendte seg.
 
Olavsfeiringen er ikke et stykke folklore. Olavsfeiringen har en dyp religiøs betydning. Riktignok er det så at helgendyrkelsen har kunnet gi anledning til både misforståelse og skandale, men dypest sett er helgenfeiringen ikke noe annet enn en bekjennelse av frelsens realitet. Frelse er ikke et eller annet luftig og fint, frelsen er en virkelighet som finner sted i mennesker, slik at ikke bare deres sjel blir frelst, men også deres legemer. Relikviekulten kan gi seg direkte avskyelige utslag, men dypest sett er den ikke annet enn en bekjennelse av troen på kjødets oppstandelse. At helgener, autentiske trosvitner fremstår i et land, betyr at kristentroen virkelig har festet rot i det landet. Denne tro som var så sterk i kong Olav, har da også for all tid etter ham preget vårt land og folk. Måtte den også i fremtiden fortsette å vise slik styrke."

Prekenen er skrevet av Per Bjørn Halvorsen OP (1939 – 2007), dominikanermunk ved St Dominikus kloster i Oslo.

LES MER:


OLSOK: Primstavmerket for Olsok er en øks - fordi Kristi martyr Hellig Olav ble drept av en øks på denne dagen, 29. juli 1030.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 


søndag 28. juli 2013

Preken: Pave Frans på Copacabana, vigilien

TRE MILLIONER DISIPLER: "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler!" er mottoet for de katolske Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro. "To me, to you, to each of us he says: "Go and make disciples of all nations". Tonight, let us answer him: Yes, I too want to be a living stone; together we want to build up the Church of Jesus! Let us all say together: I want to go forth and build up the Church of Christ!" (Utdrag fra Pave Frans' tale)
Foto:
www.catholic.org 

- Vær en disippel og vær en misjonær, var Pave Frans' klare og tydelige utfordring til millionene som hadde møtt frem på Copacabana i går kveld.


Under her kan du lese misjonspavens ord til de to-tre millionene som var til stede på stranden lørdag 27. juli 2013 (to millioner i følge de laveste estimatene, tre millioner i følge de fleste - og disse millionene var der ikke for å bade.)

I talen tar paven utgangspunkt i "Campus Fidei", navnet på stedet der vigilien egentlig skulle vært holdt. Fidei betyr TRO på latin. På grunn av regnvær ble bønnestunden flyttet til den berømte Copacabana-stranden i Rio de Janeiro.

Apostolic Journey of Pope Francis to Brazil
Address of the Holy Father Vigil with Young People

(Uthevelsen er mine)


Dear Young Friends,


We have just recalled the story of Saint Francis of Assisi. In front of the crucifix he heard the voice of Jesus saying to him: "Francis, go, rebuild my house". The young Francis responded readily and generously to the Lord's call to rebuild his house. But which house? Slowly but surely, Francis came to realize that it was not a question of repairing a stone building, but about doing his part for the life of the Church. It was a matter of being at the service of the Church, loving her and working to make the countenance of Christ shine ever more brightly in her.

Today too, as always, the Lord needs you, young people, for his Church. Today too, he is calling each of you to follow him in his Church and to be missionaries. How? In what way? Well, I think we can learn something from what happened in these days: as we had to cancel due to bad weather, the realization of this vigil on the campus Fidei, in Guaratiba. Lord willing might we say that the real area of ​​faith, the true campus fidei, is not a geographical place - but we, ourselves? Yes! Each of us, each one of you.

And missionary discipleship means to recognize that we are God's campus fidei, His "field of faith"! Therefore, from the image of the field of faith, starting with the name of the place, Campus Fidei, the field of faith,

I have thought of three images that can help us understand better what it means to be a disciple and a missionary. First, a field is a place for sowing seeds; second, a field is a training ground; and third, a field is a construction site.

1. A field is a place for sowing seeds.

We all know the parable where Jesus speaks of a sower who went out to sow seeds in the field; some seed fell on the path, some on rocky ground, some among thorns, and could not grow; other seed fell on good soil and brought forth much fruit (cf. Mt 13:1-9). Jesus himself explains the meaning of the parable: the seed is the word of God sown in our hearts (cf. Mt 13:18-23). This, dear young people, means that the real Campus Fidei, the field of faith, is your own heart, it is your life. It is your life that Jesus wants to enter with his word, with his presence. Please, let Christ and his word enter your life, blossom and grow.

Jesus tells us that the seed which fell on the path or on the rocky ground or among the thorns bore no fruit. What kind of ground are we? What kind of terrain do we want to be? Maybe sometimes we are like the path: we hear the Lord's word but it changes nothing in our lives because we let ourselves be numbed by all the superficial voices competing for our attention; or we are like the rocky ground: we receive Jesus with enthusiasm, but we falter and, faced with difficulties, we don't have the courage to swim against the tide; or we are like the thorny ground: negativity, negative feelings choke the Lord's word in us (cf. Mt 13:18-22).

But today I am sure that the seed is falling on good soil, that you want to be good soil, not part-time Christians, not "starchy" and superficial, but real. I am sure that you don't want to be duped by a false freedom, always at the beck and call of momentary fashions and fads.

I know that you are aiming high, at long-lasting decisions which will make your lives meaningful. Jesus is capable of letting you do this: he is "the way, and the truth, and the life" (Jn 14:6). Let's trust in him. Let's make him our guide!

2. A field is a training ground.

Jesus asks us to follow him for life, he asks us to be his disciples, to "play on his team". I think that most of you love sports! Here in Brazil, as in other countries, football is a national passion.

Now, what do players do when they are asked to join a team? They have to train, and to train a lot! The same is true of our lives as the Lord's disciples. Saint Paul tells us: "athletes deny themselves all sorts of things; they do this to win a crown of leaves that withers, but we a crown that is imperishable" (1 Cor 9:25). Jesus offers us something bigger than the World Cup!

He offers us the possibility of a fulfilled and fruitful life; he also offers us a future with him, an endless future, eternal life. But he asks us to train, "to get in shape", so that we can face every situation in life undaunted, bearing witness to our faith. How do we get in shape? By talking with him: by prayer, which is our daily conversation with God, who always listens to us. By the sacraments, which make his life grow within us and conform us to Christ. By loving one another, learning to listen, to understand, to forgive, to be accepting and to help others, everybody, with no one excluded or ostracized. Dear young people, be true "athletes of Christ"!

3. A field is a construction site.

When our heart is good soil which receives the word of God, when "we build up a sweat" in trying to live as Christians, we experience something tremendous: we are never alone, we are part of a family of brothers and sisters, all journeying on the same path: we are part of the Church; indeed, we are building up the Church and we are making history. Saint Peter tells us that we are living stones, which form a spiritual edifice (cf. 1 Pet 2:5). Looking at this platform, we see that it is in the shape of a church, built up with stones and bricks.

In the Church of Jesus, we ourselves are the living stones. Jesus is asking us to build up his Church, but not as a little chapel which holds only a small group of persons. He asks us to make his living Church so large that it can hold all of humanity, that it can be a home for everyone! To me, to you, to each of us he says: "Go and make disciples of all nations". Tonight, let us answer him: Yes, I too want to be a living stone; together we want to build up the Church of Jesus! Let us all say together: I want to go forth and build up the Church of Christ!

In your young hearts, you have a desire to build a better world. I have been closely following the news reports of the many young people who throughout the world have taken to the streets in order to express their desire for a more just and fraternal society - (and here in Brazil), they have gone out into the streets to express a desire for a more just and fraternal civilization. These are young people who want to be agents of change.

I encourage them, in an orderly, peaceful and responsible manner, motivated by the values ​​of the Gospel, to continue overcoming apathy and offering a Christian response to social and political concerns present in their countries. But the question remains: Where do we start? What are the criteria for building a more just society? Mother Teresa of Calcutta was once asked what needed to change in the Church. Her answer was: you and I!

Dear friends, never forget that you are the field of faith! You are Christ's athletes! You are called to build a more beautiful Church and a better world. Let us lift our gaze to Our Lady. Mary helps us to follow Jesus, she gives us the example by her own "yes" to God: "I am the servant of the Lord; let it be done to me as you say" (Lk 1:38).

All together, let us join Mary in saying to God: let it be done to me as you say. Amen!

lørdag 27. juli 2013

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona

KLOSTERET PÅ IONA: Den irske helgenen St. Kolumba bygget kloster på en øy på Skottlands vestkyst. Denne lille øya, bare fem kilometer lang og tre kilometer bred, skulle senere bli kjent som I-Colm-Kill («Kolumbas øy») eller Iona. Columba = due på latin; hebraisk: iona. Øya kalles også simpelthen Holy Island og er et stort pilegrimsmål.
Foto: Mark Elliot/Flickr Creative Commons


"Be, Lord Jesus, a bright flame before me." Bli med og be St. Columbas bønn.


BØNNEKNUTE: Keltisk kirkekunst
fra Iona Abbey, klosteret på Iona.
Foto: Martin Burns/
Flickr Creative Commons
Be, Lord Jesus,
a bright flame before me,

a guiding star above me,
a smooth path below me,
a kindly shepherd behind me:
today, tonight, and forever.

Amen +

Av den hellige Kolumba av Iona (521-597)

 

 

LES MER

En bønn av St. Columba av Iona (her på bloggen)
Les biografien om den hellige Kolumba på katolsk.no


KORSET: St. Martin's cross. Den hellige Martins kors fra 700-tallet står fortsatt utenfor klosteret på Iona.
Foto: Jan Smith/Flickr Creative Commons

torsdag 25. juli 2013

En bønn av St. Columba av Iona


KLOSTERET PÅ IONA: Den irske helgenen St. Columba bygget kloster på den hellige øya Iona på Skottlands vestkyst.  Øya kalles også simpelthen Holy Island og er et stort pilegrimsmål.
Foto: Jan Smith/Flickr Creative Commons

"What need I fear when you are near, O King of night and day?" Bli med og be St. Columbas bønn.


Alone with none but you, my God
I journey on my way;
what need I fear when you are near,
O King of night and day?
More safe am I within your hand
than if a multitude did round me stand.

Amen +

Av den hellige Kolumba av Iona (521-597)

LES MER

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona (her på bloggen)
Les biografien om den hellige Kolumba av Iona på katolsk.no
Les Wikipedia-artikkelen om klosteret på Iona 

BENEDIKTINERKLOSTERET PÅ IONA: Vakkert og mektig - og et svært viktig historisk sted. Jeg håper å kunne dra til Iona en dag. En vakker dag...
Foto: Elizabeth Burnett/Flickr Creative Commons

tirsdag 23. juli 2013

Pave Frans og 2,5 millioner unge i Rio

PAVE FRANS I RIO: Jeg deler WYDs bilde fra Facebook-siden deres. Du kan følge dem her: www.facebook.com/worldyouthday


2,5 millioner unge katolske kristne er i disse dager samlet i Rio de Janeiro på de katolske verdensungdomsdagene. Jeg falt pladask for dette sitatet av Pave Frans.
 

Her er sitatet fra pavens hilsen til de unge i Rio, uttalt 22. juli 2013:
"I have neither silver nor gold, but I bring with me the most precious thing Given to me: Jesus Christ! I have come in his name, to feed the flame of brotherly love that burns in every heart, and I wish my greeting to reach one and all: The peace of Christ be with you! "

Pope Francis
Rio de Janeiro 22/07/2013

Oversatt til norsk (min oversettelse):
"Jeg har hverken sølv eller gull, men jeg bringer med meg det mest dyrebare som er gitt meg: Jesus Kristus! Jeg har kommet i hans navn for å nøre opp under den flammen av broderlig kjærlighet som brenner i hvert eneste hjerte; og jeg ønsker at min hilsen skal nå alle som en: Kristi fred være med dere!"

Takk Gud for Pave Frans. Deo gratias! Sånn snakker en ekte etterfølger av Peter!

Jeg skulle så gjerne ha vært en av de 2,5 millionene som deltar på de katolske Verdensungdomsdagene i Rio! Er det ikke utrolig kult at Den katolske kirkes ungdomsarrangement samler flere folk enn både OL og Fotball-VM? Kan jo ikke bli annet enn veldig glad over noe sånt. Det er HÅP for verden, med andre ord! Christus vincit!

LES MER:

Her kan du lese en fin reportasje som stod i avisen Vårt Land før 130 norske ungdommer reiste til de katolske Verdensungdomsdagene

mandag 22. juli 2013

Kontemplasjon: Mystikkens vei

 

Legkarmelitt Anne Samuelen skriver innsiktsfullt om mystikkens landskap og tåkeheimen du kan komme til å finne der. Få med deg tiende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon".


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde
Del 9 - Kontemplasjon: Omvendelse


MYSTIKK


”Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene. Gi hva du krever, og så krev hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg" skriver vår kirkefar Augustin. [1]


De fleste av oss som begynner å gå denne dype veien mot Gud
- mystikkens, kontemplasjonens vei - har nok på et eller annet tidspunkt kommet til en lignende erkjennelse som den St. Augustin beskriver.

Vi er blitt berørt av Gud. Kanskje han har kommet til oss i stor glede, som en stor lettelse, eller som et slags ubeskrivelig holdepunkt i dyp smerte? Kanskje han har kommet til oss gjennom fornuftens blendende lys, eller intuisjonens dype visshet, eller gjennom Kirkens liturgiske handlinger?

Han har rørt ved oss, og vår brennende lengsel etter ham blir en rettesnor for våre liv. Den samme St. Augustin sier om lengselen at den er den vedvarende bønnen [2]. Lengselen etter Gud er en kontinuerlig bønn som gjør oss i stand til å svare på Pauli oppfordring om å være utholdende i bønn (Rom 12,12, Kol 4,2) og å ”be alltid i ånden”. (Ef 6,18)

Hva hindrer meg?

Vi legger så ut i mystikkens landskap og kan komme til å oppdage tåkeheim og natt. Hvor er Guds stemme nå? Hvor er du Gud, svaret på min lengsel? Hvorfor viser du deg ikke? Skal jeg gi opp nå som jeg ikke ser?

Som disippelen Thomas, kan vi fristes til å la troen bli avhengig at vi får ”se”. Vi kan bli fristet til å ønske, søke åndelige opplevelser og tro at det er Gud. Kanskje vi blir fristet fordi vi trenger trøst i livet? Men alle er vi mennesker med en stor indre fiende: Hovmodet. Kanskje blir vi fristet til å søke åndelige opplevelser, for å føle oss spesielle, viktige, favorisert av Gud? Mange falske profeter har fremstått som mystikere opp igjennom tidene. De har blitt gjenstand for valfart og konsultasjoner. Kanskje ikke rart at mystikken i enkelte kristne kretser har fått et dårlig rykte? [3]

ST. JOHANNES AV KORSET (1542-91):
Fremhevet at det er GUD
vi skal søke, ikke oss selv.

Hvem er det jeg søker?

Men her har altså karmelordenen en trygg vei å vise til. En vei som både ordenens mor, den store ”lyset på”-mystikeren Teresa av Avila, og ordenens far, ”lyset av”-mystikeren Johannes av Korset, begge to fremhever: Det er Gud vi skal søke, ikke oss selv.

Johannes av Korset er streng: Ignorér alle åndelige opplevelser, stemmer, budskap, bilder, profetier, om de skulle komme. De er ikke Gud, de kan være fra Gud, men de kan like gjerne være blendverk satt i scene av vårt eget ego, sykdom eller djevelen selv. De kan aldri gi oss kunnskap om Gud. Gud er faktisk nærmere oss i natten, i mørket, i det dunkle. Gud er en som skjuler seg. Mennesket kan ikke fatte Gud, derfor er det tryggest å ikke se. ”Salige er den som ikke ser, og likevel tror” sier jo vår Herre til Thomas. (Joh 20,29)

STA. TERESA AV AVILA (1515-1582):
Åndelige opplevelser
er nådegaver fra Gud
som han skjenker oss etter sitt behag.
Vi skal ikke søke dem,
vi skal søke GUD.
Sta Teresa, som stadig så og snakket med sin Herre Jesus, er mer tilbøyelig til å tenke at vi er svake sjeler som trenger trøst fra Gud på vår vei, små vannhull der vi kan drikke, altså de åndelige opplevelser og nådegaver. Men også for henne er dette aldri noe vi skal søke, heller ikke lengte etter. De er nådegaver fra Gud som han skjenker sjelene etter sitt behag, og ikke noe vi søker. Og som hun vet så inderlig vel: Alle nådegaver har kun en funksjon: Å gjøre oss i stand til å elske Korset. Å elske lidelsen. Å aktivt ta opp korset og bære det med Kristus. [4]

Så hva skal jeg da gjøre?

Mitt eneste gjøremål nå er å elske, sier Johannes av Korset i strofe 28 av Åndelig sang. All veiledning i Karmel, til tross for at denne kontemplative veien tilsynelatende ser ut til å være innadvendt og selvbeskuende, er akkurat det motsatte: Se på Kristus, ikke på deg selv. Elsk Kristus, også hans lidelse, vær beredt til å ta Korset opp, med takknemlighet og glede når det kommer. Da blir vår glede fullkommen!

All veiledning i Karmel har denne fullkomne gleden som mål: Foreningen av oss selv og vår vilje med Kristus og hans vilje. Omdannelsen av et menneske fra selvisk og selvsentrert til overgitt og forenet med Kristus. I denne foreningen skjer det utrolige: Nemlig det at vår egen betingete, sporadiske og til dels selvsentrerte kjærlighet, blir kronet med Kristi barmhjertighet og kjærlighet. ”Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.” (Sal 103.4)

MYSTERIET: Mystikkens virkelighet, selve Mysteriet,
ligger åpent for oss alle. Det er der for det blotte øyet
i hver eneste Hellige Messe.
Det er der i prestens hånd, når Kirken hver eneste dag
bærer Jesus Kristus, inkarnert,

korsfestet og oppstanden

 frem for sjelene.
Alle mysteriers Mysterium

Mystikkens vei, kontemplasjonen, er muligens ikke for ”folk flest”. Men mystikkens virkelighet, selve Mysteriet, ligger åpent for oss alle og er altså ikke noe for de få. Det er for alle kristne, for alles åsyn. Det er der for det blotte øyet i hver eneste Hellige Messe. Det er der i prestens hånd, når Kirken vår mor, med sitt FIAT [5] hver eneste dag bærer Jesus Kristus, inkarnert, korsfestet og oppstanden frem for sjelene.

Dette Mysterium overgår alle mysteriers mysterier. Dette er sentrum for våre liv og vår bønn: Kristi frelsesverk. Han vet at vi er mennesker som trenger å se, og han lar oss se: ”Dette er mitt blod”, ”Dette er mitt legeme”!

Ta imot – gi videre! [6]

Med troens øyne kan vi se, og med våre liv kan vi gi videre til andre. Og blir du fristet til å se på deg selv; vend blikket mot Ham, og mot din neste. Elsk Ham ned over Kirken, og menneskeheten. Dette er alle lengsler og bønners mål.

Slik vi tar imot Ham, tar vi også imot vårt kall, det Kirken ber over oss i Benedictus [7] hver eneste morgen:

"Også du, barn skal være profet for den Høyeste. Du skal gå forut for Herren og rydde hans veier, for å gi hans folk kunnskap om frelsen gjennom syndenes forlatelse, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn som vil la solrenning fra det høye gjeste oss.”

Til neste gang:

  • Ser jeg på Jesus Kristus?
  • Lar jeg ham slippe til i hverdagen, både i sorg og glede?


FOTNOTER:

[1] Augustin. Det hvilende hjerte. St Olav forlag 1991.

[2] ”Om din lengsel er for hans åsyn, da skal Faderen, som ser i det skjulte, gi deg din lønn. For selve din lengsel er din bønn; varer lengselen ved, gjør bønnen det også. For det er jo ikke uten grunn at apostelen sier; Be uten opphør. Når han sier: Be uten opphør, betyr det at vi uopphørlig skal ligge på kne, til stadighet ligge utstrakt etter stå med løftede hender? Hvis det er dét det betyr å be, tror jeg ikke at vi er i stand til å gjøre det uten opphør. Men det finnes en annen, en indre bønn som er uten opphør og det er lengselen. Uansett hva annet du gjør, holder du ikke opp med å be hvis du lengter etter sabbaten. Hvis du ikke vil holde opp med å be, hold da ikke opp med å lengte.” (St. Augustin, oversettelse: Tidebønnene Advent-Jul s 471-472)

[3] For den som er interessert i en grundig innføring og diskusjon om kristen mystikk, les br. Wilfrid Stinissens Epilog i boken "Indre vandring"! (s 157)

[4] I artikkelen ”Den lidende tjeneren” (Karmel, Katolsk andleg tidsskrift, 2010 nr 4) henviser karmelitten James McCafrey til Edith Stein og skriver: ”men de kristne som gjenkjenner korset for hva det er, sier hun, skal ikke bare passivt akseptere at det legges på dem, men aktivt tilby seg å hjelpe Kristus med å bære det. Det er dette oppdrag Paulus uttrykte i Kolosserbrevets innledende kapittel: ”Det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken” (Kol 1,24)

[5] Dette Kirkens FIAT – JA til Guds vilje, er hentet fra bebudelsens samtale mellom engelen Gabriel og jomfru Maria. Gabriel sier: «AVE GRATIA PLENA DOMINUS TECUM …» ("Hill deg benådede, Herren er med deg"). Maria svarer: «ECCE ANCELA DOMINI FIAT MIH VERBUM TUUM SECUNDUM …» ("Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord".)

[6] Mottoet for Troens år.

[7] Det faste leddet i Kirkens morgenbønn, Laudes: Luk 1, 68-79.

lørdag 20. juli 2013

Ettertanke: Det gode liv

SKATTEKARTET: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3)
 Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 


FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.

(Foto fra den gamle bibelen min)
Her er én av skattene mine: 
«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 
Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)
Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud. Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 


LA OSS BE

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei!
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede.
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt!
(Salme 119; 37, 35, 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst 


MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord som tilhører Borrevik-Lønning-Aadland-slektstreet). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

tirsdag 16. juli 2013

Vår Frue av Karmel

 

I dag har vi feiret festen for Jomfru Maria av Karmelberget, som er patronatsfesten i karmelittordenen.


Dagen kalles også skapularfesten. Selv ble jeg tatt opp i Karmels skapularfellesskap den 10.10.2010, i karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø.

Skapularet og karmelittene

Jeg får skrive mer om skapularet en annen gang, i mellomtiden kan du lese mer om skapularet her på karmel.no. I kveld rekker jeg bare å dele noen ord om karmelittene, pluss ikke minst en nydelig gregoriansk hymne.

I artikkelen om denne festdagen skriver katolsk.no:
Karmelittordenen har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Besøk karmelittene i Tromsø

Jeg kan varmt anbefale deg å reise til Karmelittklosteret i Tromsø for å få åndelig veiledning og delta i tidebønner og messer i klosteret. Hjemmesiden til karmelittene i Tromsø finner du her.

Karmelittene i Tromsø er en helt nydelig, kontemplativ orden, og de har et eget gjestehus med retrettmulighet. Hvis du vil, får du tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet. Du trenger ikke være katolikk for å besøke klosteret. Hvem som helst kan besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge, uavhengig av hvilken trostilhørighet du har.

Flos Carmeli

Og nå, den lovede gregorianske hymnen. Flos Carmeli ("Karmels blomst") er en mariansk hymne som har vært sunget i århundrer i liturgien på denne dagen. Teksten kan kanskje få protestanter til å undre seg, men lytt til hymnen og se hva den i praksis gjør med deg. Trekker den deg ikke nærmere Gud? Nærmere Jesus? Det gjør den med meg. Kjærligheten min til Maria reduserer ikke min kjærlighet til Jesus, akkurat som jeg ikke elsker mannen min mindre fordi om jeg også har kjærlighet til hans mor. Maria trekker meg alltid nærmere Jesus. Alltid.


 

Klikk på videovinduet for å lytte til den vakre Flos Carmeli, eller klikk på denne lenken:

http://www.youtube.com/watch?v=bTBNt1ortDA

FLOS CARMELI - KARMELS BLOMST

FLOS Carmeli,
vitis florigera,
splendor caeli,
virgo puerpera
singularis.
FLOWER of Carmel,
Tall vine blossom laden;
Splendor of heaven,
Childbearing yet maiden.
None equals thee.
Mater mitis
sed viri nescia
Carmelitis
esto propitia
stella maris.
Mother so tender,
Who no man didst know,
On Carmel's children
Thy favors bestow.
Star of the Sea.
Radix Iesse
germinans flosculum
nos ad esse
tecum in saeculum
patiaris.
Strong stem of Jesse,
Who bore one bright flower,
Be ever near us
And guard us each hour,
who serve thee here.
Inter spinas
quae crescis lilium
serva puras
mentes fragilium
tutelaris.
Purest of lilies,
That flowers among thorns,
Bring help to the true heart
That in weakness turns
and trusts in thee.
Armatura
fortis pugnantium
furunt bella
tende praesidium
scapularis.
Strongest of armor,
We trust in thy might:
Under thy mantle,
Hard press'd in the fight,
we call to thee.
Per incerta
prudens consilium
per adversa
iuge solatium
largiaris.
Our way uncertain,
Surrounded by foes,
Unfailing counsel
You give to those
who turn to thee.
Mater dulcis
Carmeli domina,
plebem tuam
reple laetitia
qua bearis.
O gentle Mother
Who in Carmel reigns,
Share with your servants
That gladness you gained
and now enjoy.
Paradisi
clavis et ianua,
fac nos duci
quo, Mater, gloria
coronaris.
Hail, Gate of Heaven,
With glory now crowned,
Bring us to safety
Where thy Son is found,
true joy to see.

mandag 15. juli 2013

- Du er annerledes, du må dø

Faksimile: nrk.no


Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Du simpelthen få den med deg.


Kronikken er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår imidlertid i Norge i dag, bare på et tidligere og for mange mer "spiselig" stadium.

Som jeg har skrevet om her på bloggen tidligere: Alle mennesker i Norge har ikke lik rett til å leve. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk/annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24.

Rett til å drepe

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare har moren din rett til å drepe deg, men Statens helsevesen oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født. I Nederland er det enda verre. Der tillates direkte drap av nyfødte barn med trisomi 18 - og av nyfødte med ryggmargsbrokk.

DR. MED. NEDA ABERLE:
Professor i pediatri og
dypt sjokkert over norsk
helsevesen.

Foto: Ragnhild Aadland Høen

«Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland»

Husker du blogginnlegget mitt der jeg fortalte om samtalen jeg hadde med Dr. Med Neda Aberle fra Kroatia? Der skrev jeg:
Jeg fortalte henne om Norges systematiske diskriminering av Trisomi 18-barn: Hvordan vi ved hjelp av ultralydundersøkelser og abortpress sørger for at nesten alle Trisomi 18-barn som ikke dør av seg selv, blir drept ved provosert abort. Jeg fortalte hvordan de få barna som overlever abortpresset ikke får noen medisinsk hjelp verken under fødselen eller etter fødselen.

Aberle er selv sjef for barneavdelingen på sykehuset hun arbeider ved. Hun satt og måpte da jeg fortalte at norske Trisomi 18-barn blir nektet alminnelig overvåkning under fødselen, for de skal bare dø. De får ikke keisersnitt hvis de trenger det, for de skal bare dø. Selv etter at de har overlevd fødselen blir de nektet medisinsk hjelp, for de skal bare dø. De nektes sondenæring og intravenøs næring og sultes og tørstes til døde. De blir ganske enkelt lagt på sin mors bryst for å dø. Det er et faktum at trisomibarna levde lenger på 60-tallet enn de gjør i dag.

Vil du vite hvordan Norges Trisomi 18-prosedyrer høres ut, sett fra Kroatia? «Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland», responderte professoren i pediatri. Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det.


300 000 utryddet

I dag vil jeg altså anbefale deg å lese Arnt Stefansens kronikk "Du er annerledes. Du må dø". Den handler om nettopp Hitler-Tysklands systematiske drap på 300 000 kronisk syke og utviklingshemmede mennesker. Som den anerkjente journalisten ganske riktig påpeker: "nazistenes kaldblodige utryddelse av samfunnets svakeste er blant de aller mørkeste kapitlene i tysk historie".

Arnt Stefansen skriver:
I seks egne giftgassanlegg, fem i Tyskland og ett i Østerrike, ble 70.000 mennesker myrdet bare i 1940 og 1941. I august 1941 ble virksomheten stanset, på grunn av «uro i den tyske befolkningen», som det het. Det var i første rekke representanter for kirken som reagerte, og mente at en slik politikk var i strid med den kristne tro og respekten for livet.

Men selv om det offisielle eutanasi-programmet ble stanset og drapsorganisasjonen T4 ble avviklet, fortsatte drapene i det stille gjennom hele krigen. Til sammen ble rundt 300.000 fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale» tatt av dage, etter ordre fra Nazi-Tysklands øverste ledelse.

Drapene på syke og utviklingshemmede var et velorganisert, industrielt massemord, på samme måte som folkemordet på jødene. Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.

Når vi deler mennesker inn i ønskede og uønskede

Jeg vil absolutt anbefale deg å lese hele Stefansens kronikk. Her er avslutningen av den:
– Dette er et tema som dessverre er høyst aktuelt også i dag. Vi trenger en påminnelse om hvor galt det går når vi deler menneskene inn i nyttige og unyttige, eller i ønskede og uønskede. Derfor er det så viktig at vi reiser et slikt monument, og derfor er dette en god dag for oss alle, sier Sigrid Falkenstein.
Tre unge gutter fra Berlin underholder oss denne fine sommerdagen i Tiergartenstrasse, og vi kan alle se at de elsker sin musikk og gleder seg over livet. Det er grusomt å tenke på at hvis de hadde levd for 70 år siden ville de blitt brakt til et nazistisk drapsanlegg og avlivet med gass – fordi de var annerledes.

Så galt kan det gå

Denne påminnelsen fra Nazi-Tysklands mørkeste kapittel er så viktig fordi også i Norge, i 2013, foregår det en velorganisert, systematisk masseutryddelse av mennesker som er annerledes, "unyttige" og "uønskede". Faktisk. 

Den norske stat bekoster, organiserer og iverksetter en systematisk screening av alle nordmenn mens vi er i mors liv. Gjennom den aktive fosterdiagnostikken produserer samfunnet selektive aborter på samlebånd. Det er vi som leter etter de annerledes barna med lys og lykte. Det er vi som sier at de ikke har det samme vernet som andre mennesker på samme alder. Det er vi som sier om dem "Du er annerledes. Du må dø. Du har ingen rett til å leve."

En stille utryddelse

Kloke som vi er, har vi sørget for at denne utryddelsen skjer i det skjulte, på lukkede rom der pressen ikke er til stede. Dessuten har vi sørget for å legge ansvaret for drapene over på kvinnene. Og vi forteller dem selvsagt ikke at de skal begå drap. Nei, vi venter med å fortelle dem sannheten til etterpå, når vi (dvs. våre offentlig ansatte jordmødre) som standard prosedyre tilbyr mødrene å tilkalle presten og begrave barnet.

Tenk etter: Dette lille mennesket som for fem minutter siden var et foster som du kunne (ja, faktisk burde) ta livet av - når det nå plutselig er blitt til et barn som skal begraves, da må det vel innebære at du nettopp har tatt livet av barnet ditt? Nettopp.

Jeg kjenner jeg blir helt kvalm av å skrive om dette. Denne utryddelsen av barn som er annerledes - den kan bare ikke få fortsette! Vi kan ikke lenger dele menneskene i dette landet inn i ønskede og uønskede individer.

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss. 


Helt konkret

Alle som én: Meld dere inn i organiasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker. Organisasjonen Menneskeverd har laget en oversiktlig punktliste over partienes holdning til viktige menneskeverdsaker her: "Tar ditt parti vare på livet?"  

Sammen kan vi gjøre en forskjell!



LES OGSÅ:


MEDISINSKE ARTIKLER TIL VIDERE LESNING

  • Jeg har fått anbefalt denne artikkelen: "From small beginnings: The euthanasia of children with disabilities in Nazi Germany" - Lee Hudson, Journal of Paediatrics and Child Health 47 (2011) 508-511
  • Her kan du lese om Groningen-protokollen som er skyld i drapene på nyfødte barn i Nederland: "Neonatal euthanasia is unsupportable: the Groningen protocol should be abandoned" av Alexander A Kon; Theoretical Medicine and Bioethics (2007) 28:453-463

LES EN BOK:

  • Jeg vil varmt anbefale en bok om bioetikk som nylig er utgitt: "Menneskeverd i klinikk og politikk". Boken er lettlest og er skrevet for et allment publikum. Forfatteren Dr. Med. Morten Magelsen har peiling på det han skriver om og greier å formidle det på en engasjerende og lettfattelig måte.

    Magelsen gir deg grundig innsikt i argumentene om de heteste stridstemaene i medisinens og bioteknologiens etikk – fosterdiagnostikk, eutanasi, abort, assistert befruktning, bioteknologi med mer – alt med utgangspunkt i klassisk kristen etikk. En helt essensiell bok å lese hvis du er opptatt av menneskeverdet.
  • Jeg vil også på det varmeste anbefale boken som Dr Med. Siri Fuglem Berg nylig har utgitt: "Evy Kristine - retten til et annerledesbarn". Boken er en reflektert og personlig beretning om Siri Fuglem Bergs fjerde barn, som ble født med den alvorlige diagnosen trisomi 18. Lille Evy Kristine tok familien med på en reise som skulle forandre dem for livet.

    Sitat fra boken: "Å bære fram Evy Kristine og være så heldig å få tilbringe tre intense dager med henne på fanget er det vanskeligste, det mest hjerteskjærende, men mest av alt, det vakreste jeg noensinne har fått være med på. Ingenting kan måle seg med denne opplevelsen."

    Etter Evy Kristines historie følger refleksjoner rundt sorteringssamfunnet, et kapittel som er til å bli virkelig klok av. Denne boken slukte jeg på én kveld. Les og bli berørt - og klok! 

søndag 14. juli 2013

Preken: Seljumannamesse 2013

MEKTIG SELJUMANNAMESSE: Den 8. juli 2013 feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja, og både katolikker, lutheranere og medlemmer av Den nordisk-katolske kirke kom fra nord, øst og sør for å bli med på messen her ved Norges ytterste vestpunkt. Før messen gikk vi i pilegrimsprosesjon over den hellige øya mens vi sang og ba sammen (rosenkransen; gledens mysterier). Messen feiret vi i St. Albanuskirken i klosterruinene. Etter messen ba vi sammen i Sta. Sunniva-hulen.

Sitat fra prekenen av p. Ole Martin Stamnestrø: "Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv."

Alle foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

8. juli, på minnedagen for Sta. Sunniva og Seljumennene, feiret vi katolsk Seljumannamesse på Selja. Les prekenen og se bildene her.


Preken ved p. Ole Martin Stamnestrø, kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund
Selja, Seljumannamesse, 8. juli 2013
Messetekstene: Ordspr. 10, 28-32; 11,3.5.6.8-11a; Matt 10,26-32


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

«Rettferdig mann skal alltid stå støtt, men de gudløse får ikke bo i landet.» (Ordspr. 10,30) Slik hørte vi det nettop lest i første lesning fra Salomos ordsprog, en lesning som har vært lest på denne dag hertillands helt siden Kirken i Norge begynte å feire Seljumannamesse.

PILEGRIMMER: I Sta. Sunniva og seljumennenes fotspor
i vandring over den hellige øya mens vi ber for Vestlandet
og for Norges omvendelse.
Men forteller ikke historien om Sta. Sunniva oss nettop det motsatte? Den rettferdige og gudfryktige Sta. Sunniva blir fordrevet fra sitt land, mens den gudløse vikingekonge står støtt. Ikke bare ble hun fordrevet fra sitt eget land, heller ikke her på Selja fant hun trygghet. Forfulgt av hedenske nordmenn, søkte hun tilflukt i hulen her oppe. Der møtte hun sin død, skjønt ikke ved en hednings hånd.

Historien om Sta. Sunniva later til å være en historie om en rettferdig som ikke står støtt, mens de gudløse får bo i landet. For en ikke-troende moderne nordmann, må Sta. Sunniva fortone seg som den ultimate anti-helt. Hennes liv er antitesen av moderne snusfornuft. For det første var hun sta og bråmoden: Hun hadde allerede som ung tatt et endelig valg - det gudviede liv i kyskhet. Selv ikke en kongelig frier kunne rokke henne. Vår tids unge derimot anbefales årelange samboerskap før de våger å ta et endelig valg – som selvsagt kan gjøres om hvis man ombestemmer seg. Dernest var Sta. Sunniva uansvarlig: Med suveren forakt for HMS-kulturen, satte hun sin lit til Herren og lot seg drive til sjøs. For det tredje var hun uheldig: Da hun endelig nådde land, var hun kommet til sin hedningekonges hjemland, og der skulle hun møte en hel flokk av villmenn av samme støpning som den mann hun hadde flyktet fra. Og endelig, da hun var blitt presset opp i et hjørne, valgte hun ikke den raske og smertefrie død vi blir anbefalt nutildags i eutanasiens gullalder, men en lang og uthalet sultedød i en mørk hule.

HELLIG STUND: Innerst i hulen.
Her skjedde det.


"Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen,
døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet.
Hun var en av Jesu første venner hertilands.
Men da hennes blod sildret nedover fra hulen,
var det Kristi blod som langsomt begynte
å overrisle vårt fedreland.
"
 “But things ain’t what they seem," som det står i sangen. Sta. Sunnivas liv og død var ingen fiasko, men en triumf. For Guds målestokk er ikke som verdens. For Gud kan de menneskene som verden dømmer som de svakeste og mest mislykkede være de største heltene. Og Sta. Sunniva var nettop et slikt menneske. For Gud er det mennesket det mest vellykkede som følger Hans sønns eksempel mest trofast. Og det gjorde Sta. Sunniva.

«Å var eg meir deg Jesus lik», synger vi i en annen sang. Og dette var Sta. Sunnivas livsmotto. Hun fulgte sin frelsers eksempel. Kongenes konge snudde ting på hodet, da han valgte seg en krone av torner, og valgte korset som sin herskertrone. Fra korset fløt Hans blod ned på jorden, idet Han gav sitt liv for sine venner. Og helt fra Kirkens første tid har Jesu beste venner skjønt dette. Martyrene frydet seg over å få dø for troens skyld. Den som døde som martyr var så inderlig forbundet med Jesus at selv ikke dåpen var nødvendig for deres frelse, de mottok «blodsdåpen» i dødsøyeblikket. Så passer det godt at vi i denne juli- måned, som er Jesu-blods-måneden feirer et av vårt lands viktigste martyrer.

Vi feirer en Jesu venn fra en svunnen tid. Sta. Sunniva, Vestlandets skytshelgen, døde lenge før Norge ble ordentlig kristnet. Hun var en av Jesu første venner hertilands. Men da hennes blod sildret nedover fra hulen, var det Kristi blod som langsomt begynte å overrisle vårt fedreland.

BØNNESTUND I HULEN: Vi ber sammen.
"Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for.
Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge
Jesus og Hans plan for vårt liv."
Sta. Sunniva er ikke først og fremst en historisk person i en fjern fortid. Hun er det også, men det som er interessant for oss er den levende Sta. Sunniva. For hun lever for Gud, og hun ber for oss. Hun ber for Norges omvendelse til den troen hun gav sitt liv for. Hun ber for oss, at hver og en av oss må få mot til å følge Jesus og Hans plan for vårt liv. Hvis vi følger Hans vilje for våre liv, spiller det ingen rolle om vår samtid dømmer oss som gammeldagse, svake, dumme, unyttige, godtroende, latterlige eller hva de måtte finne på å kalle oss. Gud har staket ut kursen for vår livsvandring.

Vi er på vei hjem til Gud i Himmelen. Himmelen er det landet der den rettferdige skal få bo; det er der den rettferdige mann skal stå støtt. Sta. Sunniva er der allerede, og derfra heier hun oss frem på Himmelveien. Amen.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Prekenen er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med p. Ole Martin Stamnestrø

HER STOD SUNNIVASKRINET: Da Olav Tryggvason fant helgenen "i nådeåret 996", var kroppen like hel og hun så ut som om hun sov. Dette er et fenomen som inntreffer hos noen av helgenene også i dag. Les mer om ukorrumperte legemer her.

Rett utenfor hulen står ruinene av Sta. Sunnivakirken. Kirken står så nær martyrstedet som over hodet mulig.
Her på høyalteret i Sta. Sunnivakirken stod helgenskrinet
. Kirken var for liten til å romme alle pilegrimmene som søkte seg dit på de store festdagene. De to motstilte portalene i kirken tyder på at den lille kirken har vært et ambulatorium, der pilegrimer kunne passere gjennom kirken og få se og og røre ved skrinet. Til gjengjeld var terrassene utenfor kirken store, for å gi plass til prosesjoner og alle pilegrimene.

Sta. Sunniva-skrinet stod her helt frem til 7. september 1170 da Sunnivaskrinet
(og bispesetet) ble flyttet til Bergen, der skrinet var helt frem til reformasjonen i 1537. Det finnes ingen kilder som forteller hvor Sta. Sunnivas relikvier ble av. Noen mener skrinet brant opp i en brann, andre tror helgenen ble begravet på ukjent sted i Bergen. Ingen vet.

Relikvieskrinene etter seljumennene (de andre i Sta. Sunnivas følge) ble igjen på Selja. Ett av disse skrinene kan du se på Universitetsmuseet i Bergen i dag: Flåvær-relieffet med 13 forgylte kopperrelieff; et nydelig, nesten komplett, lite relikvieskrin.

onsdag 10. juli 2013

Katolsk hilsen ved avdukingen av Sta. Sunniva i Selje


VESTLANDETS HELGEN: Sta. Sunniva er en ekte vestlandshelgen: Modig, sterk og fri, med håret stående rett ut i vestavinden. "Hennes blikk har en klar retning fremover. Hun minner oss om at livet har en retning fremover og oppover. Hun står der som en daglig påminnelse om at den som følger Jesus er på vei til det stedet hun allerede er, til Himmelen" (fra hilsenen).

Kunstneren Arne Mæland hugget signaturen inn i Sta. Sunniva-statuen foran flere hundre fremmøtte. Den hvite, italienske marmoren i statuen kommer fra det samme steinbruddet som Michelangelos berømte David-statue i sin tid kom fra.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den katolske kirke ble invitert til å komme med en hilsen da marmorstatuen av Sankta Sunniva ble avduket på torget i Selje sentrum lørdag 6. juli. Her kan du lese hilsenen.


Avdukingen av Sta. Sunniva-statuen var en høytidelig seremoni med et flott kulturprogram som varte i nesten to timer. Selv var jeg invitert til å komme med en hilsen fra Den katolske kirke. Mitt bidrag bestod derfor av et lite, improvisert forord før jeg leste opp en felles hilsen fra menighetene i Ålesund og Bergen. Med meg opp på scenen hadde jeg tre av barna mine, vi ble med andre ord en liten katolsk delegasjon på scenen.

"Forordet" mitt finnes det ikke manus til, men et videoopptak viser at jeg sa dette:


SOLEN OG GLORIEN: Bildet er tatt
noen sekunder etter at skyen virkelig
så ut som en lysende, strålende glorie
(jeg måtte først løpe og hente kamera).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Kjære alle sammen, gratulerer med dagen! Ja, vi er en hel liten delegasjon fra Bergen som har kommet hit til Selje for å feire sammen med dere.

Vi startet denne dagen med å spise frokost på Tunold-gården ute på Selja, og plutselig sa Sunniva: "Se mamma, det er en glorie på himmelen!" Og jammen meg, rett ved siden av solen var det en perlemorsky, lysende, strålende, som en glorie. Det var helt fantastisk. For en nydelig dag, og flott å få dele den med dere!


FLAGGBORG FOR SUNNIVA: En stor dag
 å få være i Selje. T.h. Ingrid (5 1/2) som syntes
 dagens høydepunkt var å få videofilme
hilsenen vår. T.v. Sunniva (8) som oppdaget
glorien på himmelen.
Foto: Ragna Sofie Grung Moe
Jeg er her og representerer Den katolske kirke, og jeg skal lese en hilsen fra St. Paul menighet i Bergen og Vår Frue menighet i Ålesund. Det er jo en spesiell forbindelse mellom Bergen og Selja. Det er en grunn til at det går en båt direkte fra oss og til dere, og fra dere til oss, også stopper den noen ganger underveis (lurt smil).

Det er jo slik at da Norge ble kristnet, så var kristningskirken for Nordvestlandet her på Selja. Og i dag er det slik at St. Paul menighet i Bergen strekker seg helt hit til Selje. Vi hører sammen på en spesiell måte. Nå skal jeg lese hilsenen fra Den katolske kirke:

Kjære forsamling!

Vår Frue menighet, Ålesund, og St. Paul menighet, Bergen, gratulerer Seljes innbyggere med dagen! Mange som besøker Selje aner Sta. Sunnivas nærvær. Nå har denne erfaring fått et fysisk uttrykk. Idag står hun synlig i sentrum. 

LODDSELGERE: Disse to solgte lodd
under avdukingen, til inntekt for statuen.
Statuen er betalt med private midler,
innsamlet av "Venner av Selja kloster".

"Sta. Sunniva tilhører dere som
bor på dette sted;
hun er deres
særlige beskytter og forbeder i
Himmelen, men hun er ikke bare deres.
Hun er hele Vestlandets skytshelgen og
skytshelgen for unge norske kvinner
."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Sta. Sunniva tilhører dere som bor på dette sted; hun er deres særlige beskytter og forbeder i Himmelen, men hun er ikke bare deres. Hun er hele Vestlandets skytshelgen og skytshelgen for unge norske kvinner. Ja, hennes appell er enda videre. Hennes budskap er universelt og aktuelt.

Allerede som ung prinsesse hadde Sta. Sunniva viet sitt liv til Gud. En av hennes forsmådde friere skulle vise seg som en brutal vikingekonge, men hun stod ham imot rakrygget og uredd. I tillit til Herren forlot hun sitt rike, snarere enn å underkaste seg hedningekongen. Hun fulgte sin samvittighet, idet hun visste at Guds lov alltid har forrang fremfor menneskelige herskeres påfunn.

Avdukingsseremonier har ofte et tilbakeskuende preg. Slik er det ikke idag. Den statue vi står ved idag minner oss ikke først og fremst om fortiden. Den kaller oss til å etterligne Sta. Sunnivas dyder i nåtiden. Og hennes blikk har en klar retning fremover. (Og her la jeg til: "Og det må jeg si, dette er flott skrevet av en prest som ikke har sett statuen, men han skriver nå i sin hilsen om Sta. Sunniva at hun ser fremover og oppover, mot Himmelen. Jeg fortsetter.") Hun minner oss om at livet har en retning fremover og oppover.

Hun står der som en daglig påminnelse om at den som følger Jesus er på vei til det stedet hun allerede er, til Himmelen. Idag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått.

Gratulerer med dagen! Gud velsigne Selje.


FORAN PÅ HIMMELVEIEN: "I dag feirer vi ikke en historisk person som har vært død i århundrer. Vi feirer at Sta. Sunniva lever hos Gud. Vi feirer at hun ved sitt eksempel, sitt vern og sin forbønn hjelper oss frem på den Himmelveien hun selv allerede har gått."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

HELGENEN VED HAVET: Sta. Sunniva-statuen står på torget. Der ser hun rett vest mot havet og mot de to grønne øyene sine: Selja (som du ser på bildet) og Irland.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

KOMMER: Prekenen og bilder fra Seljumannamessen på Selja 8. juli 2013

fredag 5. juli 2013

Pave Frans' første encyklika: Troens lys

TROENS LYS: "Faith, received from God as a supernatural gift, becomes a light for our way, guiding our journey through time. [...] It is this light of faith that I would now like to consider, so that it can grow and enlighten the present, becoming a star to brighten the horizon of our journey at a time when mankind is particularly in need of light" skriver Pave Frans i sitt forord.
Foto: Catholic.org

I dag fredag 5. juli har Pave Frans sluppet sin første encyklika, Lumen Fidei, som betyr Troens lys. Encyklikaen utgis på norsk på St. Olav forlag høsten 2013.


Jeg gleder meg til å lese den. Her er hva katolsk.no skriver om encyklikaen:
Encyklikaen er på 84 sider, og er basert på manuskriptet pave emeritus Benedikt XVI etterlot seg da han offisielt trakk seg fra embetet 28. februar i år. Dette var teksten som opprinnelig skulle avslutte Ratzingers tredelte arbeid om de teologale dyder, etter encyklikaene om kjærlighet (Deus caritas est, 2006) og håp (Spe Salvi, 2007).

Nå utgis den i stedet altså av pave Frans.

— Det er en encyklika skrevet med fire hender, for å si det slik, fordi pave Benedikt begynte arbeidet med den og ga det videre til meg, sa paven nylig.

Fra forordet:
Pavens våpenskjoldThere is an urgent need, then, to see once again that faith is a light, for once the flame of faith dies out, all other lights begin to dim. The light of faith is unique, since it is capable of illuminating every aspect of human existence. A light this powerful cannot come from ourselves but from a more primordial source: in a word, it must come from God.
Faith is born of an encounter with the living God who calls us and reveals his love, a love which precedes us and upon which we can lean for security and for building our lives. Transformed by this love, we gain fresh vision, new eyes to see; we realize that it contains a great promise of fulfilment, and that a vision of the future opens up before us. Faith, received from God as a supernatural gift, becomes a light for our way, guiding our journey through time.
On the one hand, it is a light coming from the past, the light of the foundational memory of the life of Jesus which revealed his perfectly trustworthy love, a love capable of triumphing over death. Yet since Christ has risen and draws us beyond death, faith is also a light coming from the future and opening before us vast horizons which guide us beyond our isolated selves towards the breadth of communion. We come to see that faith does not dwell in shadow and gloom; it is a light for our darkness. Dante, in the Divine Comedy, after professing his faith to Saint Peter, describes that light as a “spark, which then becomes a burning flame and like a heavenly star within me glimmers”.
It is this light of faith that I would now like to consider, so that it can grow and enlighten the present, becoming a star to brighten the horizon of our journey at a time when mankind is particularly in need of light.

***
These considerations on faith — in continuity with all that the Church’s magisterium has pronounced on this theological virtue— are meant to supplement what Benedict XVI had written in his encyclical letters on charity and hope. He himself had almost completed a first draft of an encyclical on faith. For this I am deeply grateful to him, and as his brother in Christ I have taken up his fine work and added a few contributions of my own. The Successor of Peter, yesterday, today and tomorrow, is always called to strengthen his brothers and sisters in the priceless treasure of that faith which God has given as a light for humanity’s path.
En norsk oversettelse kommer som sagt på St. Olav forlag høsten 2013. I mellomtiden kan du lese hele dokumentet på engelsk online, eller laste det ned som PDF.

torsdag 4. juli 2013

Sta. Sunniva returnerer til Selje på lørdag

PÅ SOKKEL: Sta. Sunniva heises opp for å festes på sokkelen der hun skal stå i all framtid. Hun kunne ikke fått en mer sentral plassering; på torget ved havnen, midt i Selje sentrum.
Den 3,2 meter høye og 1,5 tonn tunge statuen er laget av kunstneren Arne Mæland, og er hugget i marmor fra Italia.

Foto: Torkjell Djupedal (C), publisert med tillatelse

 

Lørdag 6. juli skjer det: Sta. Sunniva dukker opp igjen i Selje. Da blir det nemlig avduking av den splitter nye Sta. Sunniva-statuen i Selje.


Statuen avdukes av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane klokken 13. I programmet ligger det også inne åpning av Sunnivaleia, pilegrimsleden mellom Bergen og Selja, samt hilsener fra ulike instanser, som Den norske kirke, Riksantikvaren og Opplysingsvesenets Fond. Selv er jeg blitt invitert til å si noen ord ved statueavdukingen på vegne av Den katolske kirke.

Lokalt, privat initiativ

Statuen av Sta. Sunniva er blitt til etter initiativ fra ildsjelene i "Venner av Selja kloster". Fortsatt har de ikke fått inn hele kjøpesummen, derfor vil jeg våge meg til å oppfordre deg til å kjøpe lodd i kunstlotteriet til inntekt for statuen. Det er mange fine Sta. Sunniva- og Selja-relaterte kunstgjenstander blant gevinstene. Hovedgevinsten er en Sunnivastatue i hvit marmor, 30 cm høy, etter modell av originalen som skal avdukes på torget i Selje 6. juli.

Hvis du ikke kan kjøpe lodd selv i Selje, kan du ta kontakt med "Venner av Selja kloster" på e-post torkjell@selja.no eller telefon 901 86 882, så sender de lodd i posten, og du kan betale rett på kontoen som er øremerket Sunniva-statuen, 3790 15 54 936. Loddene koster kr 50 pr stk.

Sancta Sunniva, ora pro nobis!