Google Analytics

torsdag 25. desember 2014

Sigrid Undset: En vakker, liten juleandakt

JULEGAVEN: "Julen er blitt en gavefest i sin etterligning av Gud som har gitt seg selv til oss. La oss tillate vårt hjerte, vår sjel og vår forstand å bli rørt av dette faktum!" (Pave Benedikt XVI)
Foto: Believe in the Magic of Christmas

Sigrid Undset har skrevet noen vakre, vakre ord om julens mysterium som jeg ikke har klart å finne på norsk på internett. Siden jeg ikke er hjemme med tilgang til bøkene mine, får dere her et utdrag på engelsk.


"Is not this the last and most mysterious reason for the joy of Christmas - that the world has been turned upside down; that the Almighty has laid aside His insignia of office and receives our gifts, if we want to give them to Him? They mystery of the Atonement is introduced with a Christmas play, the real meaning of which is far beyond our poor comprehension; but for almost two thousand years the world has echoed every Christmas with the noise and merriment of children who come to visit the stable, and humanity has played itself warm and full of laughter around the Son of God who has become a little child for its sake.

[...]
So let us follow the children who sings at the top of their voices:
Adeste, fideles,
Laeti triumphantes
Venite, venite in Bethlehem.

And when we give each other Christmas gifts in His name, let us remember that He has given us the sun and the moon and the stars
, and the earth with its forests and mountains and oceans - and all that lives and move upon them. He has given us all green things and everything that blossoms and bears fruit and all that we quarrel about and all that we have misused - and to save us from our foolishness, from all our sins, He came down to earth and gave us Himself.

Venite adoremus Dominum."
Fra boken "Christmas and Twelfth Night - Reflections by Sigrid Undset", 1932

LES MER:

  • Du kan lese et lengre utdrag fra boken her
  • For å lese flere artikler her på bloggen som omhandler Sigrid Undset, klikk her

søndag 14. desember 2014

Bokomtale: "Ensporet kirkekritikk"


Egentlig har jeg tenkt å lage en bloggartikkel med tips om noen bøker jeg anbefaler denne julen. 


Jeg har imidlertid problemer med å finne tid til bloggen for tiden, dermed får dere her en annen bokomtale mens dere venter. Den er skrevet av Eirik Steenhoff, lederen i Oslo katolske studentlag. Bokanmeldelsen har tidligere stått på trykk i avisen Vårt Land.

Den omtalte boken er skrevet av Ola Tjørhom: "Fornyelsen som forsvant. Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag". Sakprosaboken er nettopp utgitt på Cappelen Damm Akademisk.


Ensporet kirkekritikk


Tendensiøst og for enkelt om Den katolske Kirke.


Av Eirik Steenhoff 
(Uthevinger er mine egne)

Ola Tjørhom er en teolog som konverterte til Den katolske Kirke i 2003. I de senere år har han i flere sammenhenger markert seg som sterkt kirkekritisk. Boken som foreligger, er et slags konsentrat av denne kritikken.

Ifølge Tjørhom befinner kirken seg i en krise "som knapt har hatt sin like siden reformasjonen." Dette er nok å overdrive en smule, men han har rett i at tallene taler for seg: I tidligere katolske kjerneområder i Vesten er antallet prestekall og messedeltagere, for eksempel, svært lavt. Så blir spørsmålet om dette bare er Kirkens egen feil, eller om det ikke i stor grad skyldes sekulariseringen av disse områdene de siste femti årene. Tjørhom synes utelukkende å gå for førstnevnte forklaringsmodell.

I neste runde kommer spørsmålet om hvordan Kirken bør møte den sekulære moderniteten. Dette perspektivet er fraværende i Tjørhoms bok. Jeg savner en dypere analyse av forholdet mellom moderniteten og kristendommen. I Tjørhoms analyse virker det bare som om moderniteten representerer en slags uuttalt standard som alt annet bør og før eller siden må rette seg efter. Det blir for enkelt.

Tjørhoms gjennomgang av kirkehistorien fra 1850 til idag fremstår som tendensiøs og selektiv. Kildebruken likeså. Han innrømmer da også innledningsvis at boken "ikke er ment som et forsøk på å gi en nøytral fremstilling av Den katolske Kirke." Vekten legges på 18- og 1900-tallets katolske «anti-modernisme,» tankegods som ifølge Tjørhom gir liv til reaksjonære tendenser i Kirken i vår egen tid. Tesen er at disse er til hinder for fornyelsesimpulsene fra Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Det kan være et viktig perspektiv, men det undergraves av forfatterens fremgangsmåte. Et gjennomgående problem i boken, er tendensen til personkarakteristikker av meningsmotstandere. Om Joseph Ratzingers ungdomstid heter det at "messeboken synes å ha spilt en mer sentral rolle for ham enn 1930- og 40-tallets traumatiske rystelser." Det er en stygg insinuasjon, og Ratzingers egne memoarer viser tydelig at han og broren Georg, som begge tjente i hæren, var dypt preget av krigshendelsene.

Og fra slutten av 1970-tallet orienterte Ratzinger seg "i retning av en kirkelig karriere. Nå skulle det teologiske programmet hans realiseres gjennom kirkepolitikk." Dette er efter alt å dømme ikke riktig; Ratzinger ble kalt både til erkebiskop og til prefekt for Troskongregasjonen ganske imot sin vilje. Men Tjørhom fortsetter å skape et bilde av det motsatte: "Oppholdet i det såkalte «tårekammeret» på vei ut til folket synes å ha vært raskt unnagjort," skriver han i forbindelse med pavevalget i 2005. Dette er alvorlige beskyldninger, fremført uten belegg.

Tjørhom skriver begeistret om sesjonene under Det annet Vatikankonsil, som ifølge ham idag spiller "en perifer rolle i kirkens liv." Dette stemmer ikke. Konsilets tekster, og særlig dets fire såkalte konstitusjoner, er obligatorisk pensum ved alle katolske læreinstitusjoner. Konsildokumentene er oversatt til norsk og er utgitt som et kompendium. De utgjør selve referanserammen for katolsk teologi slik den kommer til uttrykk idag.

I kapitlet "Reaksjonen: Mer katolsk enn paven" tar Tjørhom for seg de såkalte tradisjonalistiske "betong-" eller "nykatolikker" som stanset den løfterike utviklingen på 70-tallet, og nå søker tilbake til den førkonsiliære katolisisme. Begrepene innholdsbestemmes aldri, men stikkord er en offerorientert liturgi, en hierarkisk kirkeforståelse, et mannlig presteskap, en levende folkefromhet. Spørsmålet om det ikke er dette som er den egentlige katolske kristendom, blir aldri reist. Kanskje Den katolske Kirke likevel ikke er ensbetydende med enkelte tendenser som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av konsilet? Men Tjørhom slipper aldri Kirkens egen selvforståelse til orde.

Alle slags grupperinger får unngjelde: Opus Dei, Focolare, Den neokatekumenale vei - til og med Verdensungdomsdagene, som mobiliserer millioner av unge katolikker annethvert år, blir avfeid som et "samrøre mellom rock & roll-karismatikk og tradisjonalistiske tilbøyeligheter." Vel, med denne eliminasjonsmetoden er det til slutt ikke så mange katolikker igjen – bortsett fra Tjørhom selv, da.

Et kapitel viet til norske forhold, er bokens dårligste. Det må fortone seg som temmelig uinteressant for den utenforstående. Navngitte enkeltpersoner henges ut i lite fordelaktige vendinger. Elleve (!) sider brukes på lange utdrag fra kommentarfeltet på et par norske katolske blogger. Det spørs riktignok hvor representative enkelte av disse røstene er. Samfunnsdiagnose ut fra kommentarfelter på nettet er som kjent en usikker øvelse. At disse her opptrer som sannhetsvitner for en utvikling Tjørhom misliker, viser et overraskende lite seriøst akademisk arbeid.

Selv efter 300 sider forblir det uklart: hva er Tjørhoms egen posisjon? Når han til stadighet kritiserer konservative kirkelederes og legfolks avvisende holdning til for eksempel abort og homofile ekteskap, betyr det at han er uenig? Han fnyser av de katolske Maria-dogmene, men betyr det at han avviser dem? Tjørhom gir ingen svar, men retter bare skytset mot neste mål. 

De negative adjektivene florerer, og det kritiske og svartsynte perspektivet tar aldri pause. Teksten formerlig skriker mot en; det finnes ingen hvile. Det blir en slitsom leseropplevelse, uten noen avkastning til slutt.

Les også:

  • Sak i Vårt Land: "Konvertitt mener paven er oppskrytt" Utdrag derfra: "– Plottet i boka er veldig enkelt. Altfor enkelt. Mitt ankepunkt er at dette kommer ut som en akademisk bok. Tjørhom må gjerne ha sine meninger og sin leserkrets. Men denne boka er mye mer preget av personlige meninger enn av å være en bok innen akademia, mente pater Nilsen." 
  • Sak på bloggen til bror Haavar Simon Nilsen O.P.: "Forfeila argumentasjon" - debattinnlegg som stod på trykk i Vårt Land 8. desember. Inngangsspørsmålet der er: "Kor selektiv kan ein vere i historisk tilnærming for å grunngje sine eigne meiningar utan at det går ut over truverde?" 
  • Du kan selv bla i og lese de 13 første sidene av boken her.

torsdag 20. november 2014

Ettertanke: Kristi Kongefest

MILD OG RETTFERDIG: Dette ikonet fra Sankta Katharina-klosteret i Sinai-ørkenen er det eldste, kjente ikonet der Jesus er fremstilt som Pantokrator, allherskeren. Han har to ansiktsuttrykk på én gang - du ser det lettere hvis du dekker til halve ansiktet om gangen. Den ene siden av ansiktet er mildt og nådefullt (hans høyre side). På den andre siden trer den rettferdige dommeren frem. Fordi han ER begge deler på en gang: Både nådefull og rettferdig - både den som vil gjøre slutt på ondskapen og den som gir evig liv.

Den dramatiske, siste søndagen i kirkeåret er like om hjørnet. Domssøndagen, heter den i Den norske kirke. Kristi Kongefest, heter den i Den katolske kirke. Det går nesten ut på det samme. 


I begge tilfeller handler det om Jesus, kongen, han som «skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Jesus er min venn som jeg kan stole fullt og helt på. Men han er en litt annerledes venn.

”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,” sier han i Joh 15,14. Den er jo rimelig drøy. Jeg har ingen andre befalende venner. Men så kjenner jeg heller ingen andre som er verdens konge og har all makt i himmel og på jord. Derfor bøyer jeg fysisk kne for kong Jesus hver gang jeg er i kirken. Det øker ikke distansen mellom oss. Tvert imot. Det fører til at jeg elsker og tilber ham enda mer, i både ånd og kropp.

Dagens tekst om Guds vredesdag kan gjøre noen og enhver skjelvne. Men de som har levd før oss, har utviklet ord som hjelper oss i møte med usikkerheten. De skilte klart mellom sikkerhet og trygghet. Den som er sikker, begynner å ta seg friheter. Den som er trygg, vet hvor viktig det er å holde fast.

Når vi holder oss til Jesus, kan ikke verdens undergang og dommens dag true oss. ”Hjelp oss å fatte, den dag vi forferdes, når kreftene rokkes og sjeler forherdes, at det som du bringer den dagen du kommer, er lyset og livet – den evige sommer!” (Norsk Salmebok nr. 258)

Mitt liv er ikke på vei mot en solnedgang, men en soloppgang.  

”Kom, konge, kom i morgenglans
og gjør en ende bratt på jordens mørke,
tenn den dag som aldri mer blir natt!"(Norsk Salmebok 2013, nr. 15)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. november 2008 da Åp 11,15–19 var dagens bibeltekst


LES MER:

tirsdag 18. november 2014

Ettertanke: Når Jesus fysisk banker på

HJERTEDØREN: «Hvor bor Jesus?» spurte den tamilske presten alltid barna mine når han møtte dem. De lærte fort at det rette svaret var «i Himmelen og i hjertet».

Foto:
(C) Mydayscount/ChrystalGraphics  (Jeg kjøpte bildet her)

«Se, jeg står for døren og banker» sier Jesus. Han trenger seg aldri på en hjertedør. Ikke mer enn nødvendig, iallfall.


I 2000 gjorde jeg et intervju med Jan Remi Wengaard, den gang 29 år og hovedfagstudent i lingvistikk. Helt siden Wengaard var ti år hadde han en bevisst tanke om at det ikke finnes noen Gud, og jo eldre han ble, jo fastere overbevist ateist ble han. Helt til en dag. Den dagen han ble med noen venner på et kristent møte. Plutselig kjenner han et kraftig dytt bakfra i høyre skulder. Han snur seg. Det er ingen der.

Klappingen på skulderen går over til å bli jevn og rytmisk, og han kjenner at «her er det noe fysisk som er større enn meg». Han prøver å bortforklare det med stemningen, musikken, massesuggesjon. «Bare jeg kommer meg ut herfra, holder det nok opp,» tenker han.

Det går ikke vekk. Skulderklappingen fortsetter 24 timer i døgnet i hele februar måned 1998. Men det viktigste er ikke selve klappingen. Det viktigste er den fysiske tilstedeværelsen. Han bare vet at Gud er der i leiligheten. En fremmed mann kommer innom for å kjøpe bilen hans. Straks han kommer inn i stua utbryter han: «Er du kristen?» «Hvorfor spør du?» «Fordi jeg kjenner at Den Hellige Ånd er her,» svarer mannen.

Wengaard var ikke inne i en spesiell eller vanskelig periode da klappingen begynte. «Egentlig var det en veldig vanlig periode.» Så hvorfor skjedde det da?

«Vet ikke. Jeg har hørt mye forkynnelse i menigheten etterpå om at du må ville det selv, du må si ja, du må åpne døra. Men jeg ville ikke. Jeg ville helst plukke hele greia i fillebiter. Kanskje det var fordi mange ba for meg? Hvis jeg skulle begynne å tro måtte det noe sånt til,» svarer Wengaard.

I dag, 15 år etter at Jesus banket på og flyttet inn, konkluderer han: «Det er fantastisk å få bekjenne Jesus Kristus som Herre».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. desember 2013 da Åp 3,19-22 var dagens bibeltekst

JESUS, VERDENS LYS: Maleri av William Holman Hunt. Jeg liker lyset i dette bildet: Lyset i lykten. Lyset på himmelen. Lyset på døren. Lyset på (eller fra) kappen som nesten ser ut som den er laget av lys.

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Jesus i Åp 3,20)

søndag 9. november 2014

Sigrid Undset og Katarinahjemmet

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke 1. november 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

 

Forrige lørdag var det nøyaktig 80 år siden Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke. Få med deg Katarinahjemmets video om henne!



Sigrid Undset gikk inn i Den katolske kirke i 1924, på allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i Den katolske kirke.

I den anledning har Katarinahjemmet laget en 6,5 minutter lang video som de har publisert på YouTube. Veldig fin å få med seg!

Se "Sigrid Undset og Katarinahjemmet" her (klikk gjerne på de fire hjørnene nede i høyre bildekant, da får du se vidoen i fullskjerm):


https://www.youtube.com/watch?v=VF0gdOBgp0Y


LES MER OM SIGRID UNDSET HER PÅ BLOGGEN:

tirsdag 4. november 2014

Allehelgensdag: Dei heilage og det heilage


Eg likte allehelgensdagspreika til p. Haavar Simon Nilsen så godt at eg like godt spurde om å få publisere den her på bloggen. Det fekk eg. Takk!


Allehelgensdag, preike i St Johannes kyrkjelyd, 1. november 2014
Først publisert på bloggen til bror Haavar Simon Nilsen O.P.
(Uthevingane er mine eigne.)

Kjære brør og systrer i Kristus. 


Allehelgensdag er i mine augo ein av dei vakraste høgtidene me har i året.

For i dag feirar me dei heilage, dei som har stått løpet, dei som fekk nåde til å forkynne evangeliet på ein slik måte, og med ein slik nåde, at dei no står for Guds trone.
Der syng dei med Serafane som Jesaja fekk sjå i sitt syn: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot.» Og det er nett den same songen me stemmer i under den liturgiske feiringa. I kvar messe opnar ein bit av himmelen seg, og då syng me saman med englane og serafane, dei himmelske herskarar og alle dei heilage i den lyfta høgtidsstunda me kallar eukaristi - takkesongen. Dette er dagen då himmel og jord møtest, slik me les i salmen:

«Miskunn og sanning skal møta kvarandre, rettferd og fred skal kyssa kvarandre. Sanning skal spira opp av jorda og rettferd sjå ned frå himmelen.»
Og det er dette møtet mellom det himmelske og jordiske som òg speglar seg i det evangeliet me nett har høyrd. Salige er dei fattige, dei audmjuke, dei miskunnsame, dei som hungrar etter Guds rettferd… I desse orda møtest dei heilage både i himmelen og på jorda, det jordiske og det himmelske, det sakrale og skapningen.

Eit slikt møte er ikkje daglegkost i vår norske, sekulære kvardag.
Det sakrale har ikkje ein stor plass i vår tid. Gud er ikkje ein del av planen for å bygge velstands-Noreg. Det sekulære presset kjem også til syne i form av latterleggjering og forteiing av religion i det offentlege rom. Og me vert lett farga av dette presset. Me teier kanskje der me heller burde snakke fritt, me er redde for å stå utanfor fellesskapen. Det er menneskeleg og forståeleg. Likevel kallar Gud oss til å stå frimodig fram i våre liv, med vår tru og våre haldningar. Han kallar oss til å svare eit stort Ja, slik Maria opna seg for Ordet ho tok imot i sitt eige liv. Slik vert me gradvis forma som truande, me vert helga slik at både Gud og skapnaden vert sett i det ljoset som var meint. Eit ljos av takksemd, av audmjuke, av overgjeving, av kjærleik.

Det er dette som er samfunnet av dei heilage. Og det samfunnet kjem ikkje berre helgenane til del. Det gjeld her og no, midt i vår kyrkjelyd, midt i vår kvardag. Me er kalla til å leve med merksemd, ikkje berre mot Gud, men også mot kvarandre.

Denne Gud-vendte merksemda er noko me kan sjå spor av her i vårt sogn, her i St. Johannes. Det er lett å få auge på dei evangeliske kvalitetane som pregar miljøet her. Sjå berre på alle dei frivillige som engasjerer seg i liv og virke, som yter kvar sundag, ja dagleg for mange. Her er kyrkjekor, folk som hjelper med katekese, kyrkjekaffe, som tar i eit tak når det trengs, som stiller opp sjølv utan å bli spurt. Det er også berre rett å nemne pater Phu i denne samanheng, som har vore ei berande kraft for å legge til rette for alt liv og virke som har vokse fram her i kyrkjelyden. Men det er kvar einskild som har vore open, som har sagt ja til dei mange forskjellige oppgåvene. Det er gjennom dette felles engasjementet at me bygger vår menighet, vår fellesskap i tru og i omsorg. Og gjennom denne fellesskapen sporar me teikna av eit åndeleg og levande samfunn.

Difor er dagen i dag ei dobbelt feiring. Me prisar våre brør og systrer som har nådd målet, men me feirar også dei rike gåvene som me tek imot, og som formar kvar einskild av oss og vår felles tru og kyrkjeliv.

Lat oss be om helgenane si forbøn for oss alle, slik at det evangeliske ljoset må skine her blant oss, slik det lyser blant dei heilage for Guds trone.

mandag 27. oktober 2014

Ettertanke: Si til de urolige hjerter


SÅNN ER DET: "USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider.


Jeg kjenner det river i meg for tiden. Det dødelige ebolaviruset som sprer seg med en eksponentiell vekst. Den voksende terrororganisasjonen IS som ikke skyr noen midler. Et stadig mer aggressivt Russland som ruster opp og som allerede har invadert et europeisk land.

Jeg liker det ikke. Jeg blir urolig av det. Og jeg observerer at jeg ikke er den eneste. På forsiden av det nyeste Forsvarets Forum er Jens Stoltenberg avbildet med krigstyper: «USIKRE TIDER». Da er det ikke bare meg, da.

NATOs nøkterne generalsekretær Jens Stoltenberg sier at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjør noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Denne sommerens og høstens nyhetsbilde har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

onsdag 22. oktober 2014

Ettertanke: Himmelsk matematikk

BIBELEN: Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb. Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noen ganger merker jeg ettervirkningene av at jeg hadde full fordypning i matematikk, fysikk og kjemi på videregående skole.


For eksempel synes hjernen min umiddelbart at dagens bibeltekst (1 Joh 4,11-16) ser ut som en fascinerende matteoppgave. «Her er det ett ledd som hele tiden går igjen. Dette blir en spennende formel,» tenker den.

«Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss»
blir i mitt hode til «av x følger y». «Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham» blir til «av z følger også y». Og så kommer «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham», altså har vi «av æ følger også y», og da kjenner jeg at jeg begynner å dette av lasset. En ligning med tre ukjente kan jeg finne ut av, men fire? Hvordan setter jeg egentlig opp denne formelen?

Vi har lett for å behandle Bibelen som om den er laget for å passe inn i systemer. Som om Bibelen var konstruert for å skaffe oss den store Oversikten, bestående av noen perfekte, lukkede, teologiske systemer – modellene som forklarer alt. Slik at vi har full kontroll og kan dette her med Gud, liksom.

Men Bibelen er jo ikke en sånn bok, og Gud kan ikke settes på formel.
Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb.

Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.

Apostelen Johannes var ikke matematiker. Han var kjærlighetens apostel. Og dette er det han lærer meg: Å søke Gud. Å søke Gud, ikke som et stykke kunnskap, men som en person. Ikke for å lære mer, men for å elske mer.

Johannes skriver: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.» (1. Joh 4,16) Det er en setning som helt opplagt kan bli et fint regnestykke. Men først og fremst er det en setning full av mysterium og under. En setning som kan bli et fint liv. Et veldig fint, evig liv.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2014 da 1 Joh 4,11-16 var dagens bibeltekst

onsdag 15. oktober 2014

Når familiesynoden lager pølse

PETERS STOL: Pavens lærestol i Peterskirken i Roma. Lyset stråler fram gjennom Den Hellige Ånd (duen).

Fr. Robert Barron skriver: "
One of the great mysteries enshrined in the ecclesiology of the Catholic Church is that Christ speaks through the rather messy and unpredictable process of ecclesiastical argument. The Holy Spirit guides the process of course, but he doesn’t undermine or circumvent it. It is precisely in the long, laborious sifting of ideas across time and through disciplined conversation that the truth that God wants to communicate gradually emerges."

Foto: p. Sigurd Markussen

Fr. Robert Barron har skrevet den klokeste artikkelen om familiesynoden som jeg har lest så langt.


Jeg anbefaler deg å lese hele her: http://www.wordonfire.org/resources/article/having-patience-for-the-sausage-making-synod/4517/

Her er et utdrag:
"Until Vatican II, these preliminary arguments and conversations were known only to the participants themselves and to certain specialist historians who eventually sifted through the records. The great teachings of the Councils became widely known and celebrated, but the process that produced them was, happily enough, consigned to the shadows. If I might quote the great Newman, who had a rather unsatisfying experience of official ecclesial life in Rome: “those who love the barque of Peter ought to stay out of the engine room!” This is a somewhat more refined version of “those who enjoy sausage ought never to watch how it is made.” The interim report on the Synod represents a very early stage of the sausage-making process and, unsurprisingly, it isn’t pretty. Two more weeks of discussion will follow; then a full year during which the findings of the Synod will be further refined, argued about, and clarified; then the Ordinary Synod on the Family will take place (the one going on now is the Extraordinary Synod), and many more arguments and counter-arguments will be made; finally, some months, perhaps even a year or so, after that, the Pope will write a post-Synodal exhortation summing up the entire process and offering a definitive take on the matter. At that point, I would suggest, something resembling edible sausage will be available for our consumption; until then, we should all be patient and refrain from bloviating."

Verd å få med seg er også denne oppsummeringen på katolsk.no (på norsk) med reaksjoner etter mandagens rapport, relatio post disceptationem.

Les også selv mandagens oppsummerende rapportfra første halvdel av den ekstraordinære familiesynoden (med et norsk sammendrag før rapporten): http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/familiesynoden-oppsummerende-rapport-fra-forste-halvdel

tirsdag 7. oktober 2014

Ettertanke: Når du er under angrep

ROSENKRANSEN: Rosenkransbønnen er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien.
Foto: Roger Smith/Flickr Creative Commons

Om bønnens makt den 7. oktober 1571, ved et av de mest avgjørende øyeblikkene i Europas kristne historie.


På denne dagen i 1571 fant et av de helt avgjørende sjøslagene i Europa sted. Ved Lepanto i Hellas stod en forsvarsflåte fra det kristne Europa overfor en langt mektigere tyrkisk angrepsflåte. Pave Pius V visste at den kristne flåten var materielt underlegen muslimene, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen. Mens slaget sto ble rosenkransen bedt i gateprosesjoner i Roma.

I seierens time skal den hellige pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.

I dag vet vi at Lepanto-seieren hindret en tyrkisk invasjon av Europa og var avgjørende for Europas kristne historie. Derfor ble oktober rosenkransmåneden, og 7. oktober er minnedagen for «Vår Frue av Rosenkransen».

Rosenkransbønnens betydning som fredsskaper er ikke noe enestående for Lepanto. Også i 1716 var rosenkransen sentral i forsvaret mot muslimsk ekspansjon i Europa, da en tyrkisk hær ble stoppet og slått ved Peterwardein i det nåværende Serbia. Og i 1955, da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene overraskende trakk seg ut av Østerrike, skjedde det etter en massiv rosenkransmobilisering.

Rosenkransbønnen er så effektiv som fredsskaper fordi den er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. Når du ber rosenkransen fordyper du deg i Kristi mysterium, i Jesus, han som er vår fred (Ef 2,14).

Derfor: Når du er under angrep av et eller annet slag, så be. Be om fred. Be uavlatelig. «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1. Pet 5,7)

«Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid.» (Salme 146,5-6) Amen!

 Første gang publisert i avisen Vårt Land den 7. oktober 2014 da Sal 146,5-10 var dagens bibeltekst



* Bare en liten fotnote: 

Jeg er vár på å ikke bli "for katolsk" når jeg skriver i Vårt Land, derfor står det "en forsvarsflåte fra det kristne Europa" i avisen i dag. Men: Forsvarsflåten var egentlig fra det katolske Europa. Selv om slaget stod ved den greske byen Lepanto, var skipene verken greske eller fra andre ortodokse land, de var fra Den hellige liga. Det var pave Pius V som hadde tatt initiativ til dannelsen av Den hellige liga, som var en felles flåtestyrke ledet av keiser Karl Vs sønn, Don Juan de Austria (Johannes av Østerrike). Skipene var primært fra Spania, Venezia, Genova og Malteserordenen. Det var Den katolske kirke; paven og de katolske landene som reddet Europa i 1571, rett og slett. Uten seieren ved Lepanto kunne Europa i dag vært som det muslimske Midtøsten i dag. Med andre ord: I dag er en god dag å takke Gud for at vi fortsatt er frie til å leve som kristne og som frie mennesker i Europa.


LES MER:

      lørdag 4. oktober 2014

      Pilegrimsvandring: En kur mot uro

      Faksimile: Forsiden av Kors:vei nr. 3-2014

      Redaktøren i tidsskriftet Kors:vei spurte meg om å skrive "en slags andakt om det å være pilegrim. Gjerne noe som knytter tradisjonene rundt pilegrimsvandringer sammen med vår tids lengsel." Her er resultatet:


      Første gang publisert i tidskriftet Kors:vei nr. 3-2014, i spalten tros:vei

      En kur mot uro


      Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. 


      Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet

      Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige:
      «Gud, du har skapt oss til deg
      og vårt hjerte er urolig
      inntil det finner sin hvile i deg.»
      Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig.

      Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. Å være pilegrim handler om nettopp dette: Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud.

      Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra de faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. Lange perioder med stillhet og mørke (det vil si: hvile fra sanseinntrykk) og direkte kontakt med naturen, har i vår tid blitt erstattet med kunstige innendørsmiljøer og konstant sansestimuli. Forfatteren Dale C. Allison presenterer et tre-trinns-program som løsning: «(1) extended reflection upon transcendent realities, (2) prolonged experience of the natural world, and (3) stillness without and within» ... og alt dette gir en pilegrimsvandring deg. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

      ­­Vi nordmenn blir friere og åpnere når vi går. Dermed får Gud mulighet til å møte oss på en ny måte og jobbe på dypet i oss. Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv, men som en følge av det møtet, møter du også Gud. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers. I den stillheten taler Gud.

      I Bibelen er kropp og sjel aldri løsrevet fra hverandre. Derfor er det så viktig å ikke bare ha troen i hodet, men å også få den ned i kroppen. Den ytre bevegelsen hjelper meg med den indre bevegelsen. Pilegrimsvandring flytter troen ut i armer og bein, den hjelper meg med å søke Gud og være med i troen med hele meg. Pilegrimsvandring er ikke «en sær greie for de få». Det er for de mange!

      Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.

      Til syvende og sist er det ingenting annet enn Gud som virker mot uroen. Fordi det er han selv som har lagt den ned i oss. Slik at vi skal forstå at det er noe som mangler i livene våre. Slik at vi skal forstå at vi mangler Ham.
      «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17,27)

      Så søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp.


      «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4,7)


      SUNNIVALEIA: Pilegrimsleden Sunnivaleia er en vandring over sjø og land - fra øya Kinn til den hellige øya Selja. Her: Alden i bakgrunnen.
      Foto: Knut Magne Nesse

      LES MER:

      søndag 28. september 2014

      Besøk Roma, Konstantinopel og Moskva i Oslo


      ST. OLAV DOMKIRKE: Alteret i St. Olav domkirke i Oslo, med vakre glassmalerier og statuer. I midten: Kirkens hjerte, tabernakelet, der hostiene (= de innviede nattverdsbrødene = Kristi legeme) oppbevares.
      Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

      Bor du i Oslo eller i nærheten? Heldige du! Da kan du bli med på en helt spesiell tur tirsdag 30. september.


      Oslo Museum innbyr nemlig til Kjenn din by: Roma, Konstantinopel, Moskva.
      Slik presenterer de vandringen:
      Oslo er en flerkulturell by der også mange ulike trossamfunn er representert. Visste du at vi har et «Lille Vatikanet» her i byen? Du ser ikke fjerten av en pave der, men du finner opptil flere katolske kirkerom, et hospital, en katolsk bokhandel, og St. Sunniva skole der nonnene fortsatt underviser; alt sammen konsentrert nederst i Akersveien.

      Dessuten har vi både en gresk-ortodoks og en russisk-ortodoks menighet like i nærheten. Kunsthistoriker Caroline Serck-Hansen har studert og undersøkt betydningen av ikoner og symbolikk i flere kirkerom. Hun vet ting vi andre ikke vet, og hun har bokstavelig talt nøkkelen til Vår Frelsers russisk-ortodokse kirke, der hun blant annet vil ta oss på en halvtimes omvisning.

      Dette er estetiske opplevelser, og spennende og annerledes kunnskap - en sjanse man ikke bør la gå fra seg. Bli med på en vandring kirke-imellom!
      Hva: Kjenn din by
      Når: Tirsdag 30. september kl. 18
      Møtested: Utenfor Trefoldighetskirken, Akersgata 60
      ST. OLAV: I glasskapet i St. Olav katolske domkirke i Oslo oppbevares et relikvie etter Hellig Olav (leggbeinet). Glassmaleriet er også av Hellig Olav. Alle de norske helgenene er avbildet i hvert sitt vindu i kirken.
      Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

      lørdag 27. september 2014

      Prinsesse Märtha Louise og de døde

      Foto: Frankie Fouganthin/Wikimedia Commons

      Endelig kom den; den offensive, kristne artikkelen som jeg har savnet om prinsesse Märtha Louise og de døde.


      I likhet med dominikanerpateren Haavar Simon Nilsen (som har skrevet artikkelen "De levende døde") synes jeg den kristne responsen på prinsesse Märtha Louises "snakk med døde"-eksperiment var mangelfull. Alt for mange falt inn i "tante Sofie-koret":
      "tante Sofie-koret som i sum einsidig jamrar seg og seier: å huffameg, å huffameg! Men kvar finn me den kristne røysta som positivt uttalar seg om forholdet til dei døde? Frå kristent hald vert heile prinsesse-saka for det aller meste omtalt i negasjonar, tidvis pakka inn i småborgarleg kongehus-forsvar. Har ikkje kristentrua meir å by på?" (sitat bror Haavar Simon Nilsen)

      Tante Sofie-koret

      Ja, hvor finner man den kristne stemmen som positivt uttaler seg om forholdet til de døde? Vel, avisen Dagen kan fortelle at prestene i Den norske kirke er usikre på hva de skal si, eller i det hele tatt mene og tro om noe så sentralt som forholdet vårt til de døde. Her er førstesidesaken fra Dagen nylig: "Prester etterlyser teologi om de døde".


      Mer å by på

      Spiritisme er både farlig og galt. Det er alle kristne enige om. Katolske teologer advarer mot at man risikerer å utsette seg for demonisk påvirkning, ja at man faktisk kan bli besatt av onde ånder ved å drive med spiritisme og andre former for okkult virksomhet. Spiritisme kan også utvikle seg til satanisme.

      Men har ikke kristentroen mer å si om temaet "de døde" enn det? Jo, selvsagt. Derfor, for deg som er sulteforet: Innta litt katolsk kraftfor. Les for eksempel hele artikkelen "Dei levande døde" på bloggen til bror Haavar Simon.

      Her er en smakebit fra artikkelen hans:
      "Når Jesus vert lyft ut av dødens grep og lyft til fullt fellesskap med Faderen lærer kyrkja at han ikkje lét menneska bak seg. Å tru på Kristus er å tru på livet med stor L. Dette inneber eit perspektivskifte på heile historia, der skilje mellom levande og døde vert minimalisert. Samfunnet av dei truande er ein einskap i dette livet som samstundes kryssar dødens grense. Det er også difor kyrkja ærar dei heilage og ber om deira forbøn, forvissa om at Gud høyrer stemmene til dei kristne, på båe sider av vår jordiske eksistens. 
      I den kristne tradisjonen finn kommunikasjonen mellom levande og døde stad gjennom trua på Kristus, han som opnar for den evige venskapen med Gud og med kvarandre."

      Les hele artikkelen "Dei levande døde" av bror Haavar Simon Nilsen


      LES MER:

      • Pater Olav Müller har skrevet mange interessante artikler om new age, nyreligiøsitet, spiritisme, de siste ting (det som følger etter døden), englekontakt, reinkarnasjon etc. Du finner flere av dem her på katolsk.no. 
      • Kanskje synes du også det er nyttig å lese denne ettertanken min: "De døde er ikke døde". Et sitat derfra: "De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55). Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss."

      tirsdag 16. september 2014

      Geelmuyden ble svartelistet etter boken om Børre Knudsen

      VIKTIG NYUTGIVELSE: "Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. [...] Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater," skriver Niels Chr. Geelmuyden i det nye forordet til Børre Knudsen-biografien.
      Foto: Luther forlag


      I dag gir Luther forlag ut boken En prest og en plage på nytt. Og hipp hurra, jeg har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord.


      Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om og anbefalt Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage om opprørspresten, kulturpersonligheten og abortmotstanderen Børre Knudsen. Frem til i dag var det bare mulig å få tak i boken hos antikvariater, men fra og med i dag kan du få tak i den i en hvilken som helst bokhandel over hele landet (de bestiller inn til deg hvis de ikke har den).

      Ble svartelistet

      Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skriver i det nyskrevne forordet til boken at han har fått vite at aviser ikke ville gi ham journalistjobb fordi han hadde skrevet sympatisk om Børre Knudsen.

      Boken kom opprinnelig ut på Metope forlag som gikk konkurs like etterpå. Vårt Land publiserte i dag, med tillatelse fra forlaget, et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord - og forlaget har gitt meg tillatelse til å gjøre det samme.


      Fra Niels Chr. Geelmuydens nye forord

      (Uthevinger er mine egne.)

      «Prosjektet begynte med at Morgenbladet ville ha et blasfemisk innslag i magasinutgaven søndag 31. januar 1988. Som erklært ateist og prestehater var det naturlig å spørre om jeg kunne ha lyst til å skrive et portrettintervju med den verste presten av dem alle. Kunne jeg føle trang til å gjøre et hjemme-hos intervju med Børre Knudsen i Balsfjord?

      Jeg hadde forberedt intervjuet grundig ved å lese det meste som hadde stått om Børre Knudsen i riksdekkende norske medier. Det var mye og nesten entydig negativt stoff. Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten. Desto mer overrasket skulle jeg bli over mitt møte med Knudsen.

      Medieskapt. Mitt forarbeid hadde ganske enkelt lært meg vesentlig mer om norsk presse enn om Børre Knudsen. Avisene publiserte i hovedsak bare opplysninger om Knudsen som kunne imøtekomme de medieskapte forventninger om hans forferdelighet. Av den grunn opplevde jeg det som meningsfullt å tegne et annet og noe mer sammensatt bilde av Børre Knudsen.

      Noen uker etter at intervjuet var publisert, ble jeg oppringt av forlagssjef Kåre Verpe i det lille forlaget Metope. Jeg visste umiddelbart, etter mitt møte med opprørspresten, at det ville bli en god bok.

      Problemet var å overtale Knudsen. Han kunne vanskelig forstå at det ville gi mening å utgi bok om et enfoldig fehode som ham. Til slutt gav han etter, på den betingelse at han slapp å lese et eneste ord fra boken før den forelå.

      Modig. Sett i lys av det og at han ikke ville ha en krones vinning av boksalget, var det både overraskende og modig at han stilte opp under pressekonferansen da boken ble lansert.

      Som følge av Knudsens varslede nærvær, møtte også store deler av norsk presse opp ved lanseringen. Ikke minst var oppbudet av fotografer overveldende. De hadde alle sammen et dårlig kamuflert håp om at fantasten ville foreta seg noe spektakulært og vanvittig. De håpet på ketchupdukker, barnekister eller at han på ny ville helle fem liter bukkeblod over seg.

      Journalistene ble i så måte skuffet. Knudsen holdt en behersket og svært god tale, med hovedvekt på at man vanskelig kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Han fremstilte abortloven som navet i en dehumaniserende samfunnsutvikling, hvor menneskene gradvis gjør seg selv til guder og man mer enn aner konturene av Nietzsches overmenneske. Som følge av at Knudsen på denne måten ikke innfridde noen av pressens fordommer, var det få av de femtitalls journalistene som rapporterte noe som helst fra pressekonferansen.

      Maktkretser. Dessverre gikk Metope konkurs 20. januar 1989. Jeg skulle på den måten aldri få noe økonomisk utbytte av betydning for min debutbok. Tvert i mot skulle utgivelsen svarteliste meg for alltid i mange toneangivende og politisk korrekte maktkretser. Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. Min forfatterkarriere kom virkelig skjevt ut fra hoppkanten. I årene som fulgte, skulle jeg oppleve å møte stadig flere stengte dører.

      Restopplaget av boken ble i flere år liggende på et konkursland i Grensen. Jeg utga den ene boken etter den andre med en formidabel mangel på suksess. Min livsdrøm om å kunne leve av å skrive bøker, var torpedert en gang for alle. Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater. Vitner har i ettertid fortalt at jeg ble utelukket fra journaliststillinger jeg søkte med den begrunnelse at jeg hadde skrevet en begeistret bok om Børre Knudsen.

      Ubehag. I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte. Sett med mine øyne burde man som del av jubileet i langt større grad tematisert faren for at vårt demokrati arter seg til å bli et demokratur. Vi har i vår tid en lei tendens til å glemme det Sokrates påminnet sine samtidige om, at opposisjon er ekte vennskap.

      I en tilstand av tungsinn og fremskreden nyresykdom kom jeg våren 2006 i skade for å skrive en kronikk i Aftenposten om forskjellsbehandlingen i norsk kulturliv. Det var en klagesang på egne vegne som innskrev meg varig i godtfolks minne som en stor sutrepave.

      Responsen var overveldende. Naturligvis ble ingenting gjort for å rette på urettferdighetene jeg påpekte. Men mange ringte for å uttrykke medfølelse og sympati. Med ti minutters mellomrom ringte advokat Cato Schiøtz og hele Norges Blomster-Finn. Og midt mellom disse to ringte Børre Knudsen. Jeg hadde ikke hørt hans stemme på 16 år.

      «Dette har jeg ventet på», sa han.

      Satte tonen. Under alle omstendigheter har jeg bestandig vært stolt av min debutbok. Den satte på mange måter tonen – det skulle komme til å bli et livslangt mål for meg å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle de andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle.»


      Du får tak i den nå

      Boken kan kjøpes og bestilles hos alle bokhandler over hele landet. Det er også mulig å kjøpe den direkte fra forlaget her.

      torsdag 11. september 2014

      Min tro i ny bok

      INTET MINDRE: "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Det er Ragnhild Aadland Høens brikke i den store historien."
      Foto av boken: Vårt Land Forlag

      Etter over 1000 "Min tro"-intervjuer i Vårt Land har redaksjonen valgt ut 30 intervjuer til å være med i "Min Tro"-boken som ble lansert i går. Intervjuet med meg er ett av dem.


       
      "Min tro" er en fast spalte i Vårt Land der mange kjente personer gjennom 22 år har snakket offentlig om sin tro, flere av dem for første gang i sitt liv. Nå utgis en "the best of"-samling på Vårt Lands eget forlag. Boken kan bestilles her.

      Forsiden med 20 av de 30 intervjuede.

      Gjennom nåløyet

      Før sommeren fikk jeg en hyggelig forespørsel på e-post fra redaktøren i Vårt Land Forlag:
      "Spalten har gått fast i 22 år og det er gjort over 1000 intervjuer, blant disse har vi valgt ut 30. Det har vært en stor jobb med mange diskusjoner i redaksjonen. [...] Da vi kom til ditt intervju oppdaget vi at det manglet en stemme som din i samlingen, og det var et enstemmig ønske i redaksjonen om å ha det med i boken."

      Intervjuet med meg

      Du kan lese hele intervjuet med meg (gratis) her på vl.no. Jeg tror imidlertid ikke du kan lese de andre intervjuene på nettet, for "Min tro"-intervjuene publiseres vanligvis bare i papiravisen. Dermed blir du nok nødt til å lese boken for å få med deg de 29 andre ;)

      Her er to sitater fra de andre intervjuene i boken:
      «Gud er ganske vill, det bekymrer meg»
      Nils-Øivind Haagensen
       
      «Tungetale er også et slags bønnespråk for meg. Jeg er veldig usikker på hva det er for noe, men det er mitt»
      Håvard Rem
      Og her er et sitat fra forlagets egen omtale av boken:
      "De 30 personene som er med i denne boken, bidrar på hver sin måte til å vise at folk tror mer enn mange tror, og de forteller alle hver sin unike historie. Ærlige svar på livets spørsmål vil alltid bety noe."

      Litt forkortet

      Ellers: Avisdesken måtte kutte litt i intervjuet med meg for å få plass, dermed forsvant det noen nyanser som jeg gjerne skulle hatt med. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:
      Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

      – Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

      – Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

      – Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

      Så da vet du det. Hvis du vil kan du til og med printe ut avsnittet og legge det inn i boken på riktig plass ;)


      VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
      Se hele intervjuet på vl.no

      Videointervju om meningen med livet


      Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.


      Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

      Her er det jeg svarte:
      "Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

      Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no


      søndag 7. september 2014

      Trenger penger til superorgel

      ORGELREKLAMEFILM: Det er ikke en skikkelig norsk film før Helge Jordal er med. Den kjente skuespilleren stilte sporty opp da Orgelklubben Ferdinand ba ham spille en håpløst dårlig organist i deres nye reklamefilm.
      Foto: Elias Dahlen/Skjermdump fra YouTube

       

      Orgelklubben Ferdinand i Bergen utdanner fremtidens organister. Nå trenger de penger til å bygge om galleriene i St. Paul kirke for å få plass til et pedagogisk superorgel fra Canada.


      Det nye orgelet er et stort Casavant orgel med 3000 piper, og blir det første i sitt slag i Europa.

      Amund Dahlen er organist i St. Paul kirke og leder av Orgelklubben Ferdinand. Sammen med en orgelkonsulent fant han superorgelet i en nedlagt kirke i Quebec i Canada, og fikk kjøpt det for en symbolsk pris.

      Orgelreklamefilm

      Prisen som må betales for galleriombyggingen og orgelrestaureringen og -monteringen er derimot alt annet enn symbolsk. Fortsatt mangler det en million kroner før orgelklubben er i mål. Derfor har de nå spilt inn en festlig reklamefilm for orgelklubben som du kan se her på YouTube.

      Reklamefilmen illustrerer hvor viktig det er med dyktige organister.

      - Det er mange kirker som ikke har kvalifiserte orgelspillere lengre, det er rett og slett en internasjonal krise, sier Amund Dahlen til bt.no

      For liten og stor

      De minste av orgelklubbens 32 medlemmer er bare åtte år gamle og rekker ikke ned til pedalene på et vanlig orgel. Dahlen mener Casavant-orgelet er nødvendig for å sikre rekrutteringen av nye organister i Norge.

      - Orgelet skal designes slik at pedalene kan senkes og heves. På den måten kan det tilpasses både voksne og barn, noe som vil være svært nyttig i opplæring, sier Amund Dahlen til bt.no.


      LES MER I BERGENS TIDENDE:

       

      VIL DU BLI MED? Hvis du vil være med på å sikre fremtidens organister, kan du gi ditt bidrag til innkjøp av det nye orgelet på kontonr. 3624 27 59537.
      Foto: Elias Dahlen/Skjermdump fra YouTube

      søndag 31. august 2014

      1000-årsjubileet for Hellig Olavs omvendelse og dåp

      KATEDRALEN I ROUEN: Olav Haraldsson ble døpt i Rouen i 1014. Her i katedralen i Rouen blir det både Olavsoratorium og flere jubileumsmesser i oktober 2014.
      Foto: Flickr Creative Commons/tracX


      Et nytt semester er i gang, og jeg ser frem til høstens store begivenhet: Feiringen i Rouen av at det er 1000 år siden Olav den Helliges omvendelse og dåp i Rouen i 1014.


      15. oktober reiser jeg til Rouen for å få med meg den norsk-franske katolsk-lutherske feiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp 15.-19. oktober. Programmet er blitt betraktelig utvidet siden jeg skrev om det i januar.

      Spennende program i Rouen

      Det ferdige programmet er utarbeidet av erkebispedømmet Rouen, Den katolske kirke i Norge, Den norske kirke og Trondheim kommune. Katolsk.no presenterer det oppdaterte programmet for jubileumsfeiringen i Rouen:
      Cathédrale Notre-Dame de Rouen
      Foto: Flickr Creative Commons/tracX
      • Onsdag 15.10.:
        Olavsoratoriet 2014
        – Olav den Helliges dåp, première i Rouen-katedralen med nærmere 200 franske og norske sangere og musikere. Se olav-2014.no for detaljer. (OBS: Førpremiere i Stavanger konserthus den 17. september.)
      • Torsdag 16.10.:
        Festdagen
        for Olav den Helliges dåp. Norsk/fransk katolsk messe i Mariakapellet i katedralen i Rouen, øst for høykoret klokken 16.
      • Fredag 17.10.:
        Offisiell fransk/norsk/katolsk/protestantisk økumenisk gudstjeneste, med preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, msgr. Jean Ch. Descubes, erkebiskop i Rouen og primas av Normandie, msgr. Bernt I. Eidsvig, biskop i Oslo og Apostolisk administrator av Trondheim stift.

        Verket LUX ILLUXIT av H. Ødegaard, ved Rouen-katedralens "Maîtrise" og "les Choeur St. Evode". Schola Sanctae Sunnivae.

        Avduking av minneplakett.
      • rdag 18.10.: 
        Kl. 10.30-12.30
        : Miniseminarer, åpent for alle:
        * P. Egil Mogstad: «Olavs dåp i Rouen - den norske forhistorien. Våre veier til Europa og kristentroen» .
        * Riksantikvar Jørn Holme
        * Professor emeritus Jean Renaud; «Vikingenes Normandie på Olav Haraldssons tid»
        * Steinar Bjerkestrand, NDR
        * Berit Lånke, Nasjonalt Pilegrimssenter                   
        Enkel servering!  
           
        Kl. 20.00
        : REX OLAVUS. Offisiell konsert med TrondheimSolistene og Schola Sanctae Sunnivae.    
         
      • Søndag 19.10.:
        Kl. 15.30
        : Offisiell fransk/norsk katolsk pontifikalmesse
        ved msgr. J.Ch. Descubes, erkebiskop av Rouen og primas av Normandie, msgr. Bernt I. Eidsvig Can.Reg, biskop i Oslo og Apostolisk administrator av Trondheim stift.  Overrekkelse av Olavsrelikvie til katedralen i Rouen

      Rex Perpetuus Norvegiae

      Olav Haraldssons omvendelse fikk avgjørende betydning for hele Norges kristne historie. Eller som de sier det på olav-2014.no: Det var "en begivenhet som skulle bli selve dreiepunktet for den store mentalitetsendringen i Nord-Europa.
       
      På grunn av Olav den hellige og St. Olavs lov tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering. Her kan du lese mer om hva trosskiftet i middelalderen innebar for menneskesyn og samfunnsordning i Norge: "Trosskiftet i middelalderen" 

      Hellig Olav kalles for «Norges evige konge» - Rex Perpetuus Norvegiae. Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen i historien - ever.

      Sees vi i Rouen?


      LES MER:

       
      KATEDRALEN: Vakkert, vakkert. Detalj fra en trapp inne i katedralen.
      Foto: Flickr Creative Commons/Missusdoubleyou
      KATEDRALENS HEMMELIGHETER:  "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God" (fr. Robert Barron). Les mer her i blogginnlegget "Katedralenes hemmeligheter".
      Foto: Flickr Creative Commons/tracX