Google Analytics

torsdag 20. november 2014

Ettertanke: Kristi Kongefest

MILD OG RETTFERDIG: Dette ikonet fra Sankta Katharina-klosteret i Sinai-ørkenen er det eldste, kjente ikonet der Jesus er fremstilt som Pantokrator, allherskeren. Han har to ansiktsuttrykk på én gang - du ser det lettere hvis du dekker til halve ansiktet om gangen. Den ene siden av ansiktet er mildt og nådefullt (hans høyre side). På den andre siden trer den rettferdige dommeren frem. Fordi han ER begge deler på en gang: Både nådefull og rettferdig - både den som vil gjøre slutt på ondskapen og den som gir evig liv.

Den dramatiske, siste søndagen i kirkeåret er like om hjørnet. Domssøndagen, heter den i Den norske kirke. Kristi Kongefest, heter den i Den katolske kirke. Det går nesten ut på det samme. 


I begge tilfeller handler det om Jesus, kongen, han som «skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Jesus er min venn som jeg kan stole fullt og helt på. Men han er en litt annerledes venn.

”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,” sier han i Joh 15,14. Den er jo rimelig drøy. Jeg har ingen andre befalende venner. Men så kjenner jeg heller ingen andre som er verdens konge og har all makt i himmel og på jord. Derfor bøyer jeg fysisk kne for kong Jesus hver gang jeg er i kirken. Det øker ikke distansen mellom oss. Tvert imot. Det fører til at jeg elsker og tilber ham enda mer, i både ånd og kropp.

Dagens tekst om Guds vredesdag kan gjøre noen og enhver skjelvne. Men de som har levd før oss, har utviklet ord som hjelper oss i møte med usikkerheten. De skilte klart mellom sikkerhet og trygghet. Den som er sikker, begynner å ta seg friheter. Den som er trygg, vet hvor viktig det er å holde fast.

Når vi holder oss til Jesus, kan ikke verdens undergang og dommens dag true oss. ”Hjelp oss å fatte, den dag vi forferdes, når kreftene rokkes og sjeler forherdes, at det som du bringer den dagen du kommer, er lyset og livet – den evige sommer!” (Norsk Salmebok nr. 258)

Mitt liv er ikke på vei mot en solnedgang, men en soloppgang.  

”Kom, konge, kom i morgenglans
og gjør en ende bratt på jordens mørke,
tenn den dag som aldri mer blir natt!"(Norsk Salmebok 2013, nr. 15)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. november 2008 da Åp 11,15–19 var dagens bibeltekst


LES MER:

tirsdag 18. november 2014

Ettertanke: Når Jesus fysisk banker på

HJERTEDØREN: «Hvor bor Jesus?» spurte den tamilske presten alltid barna mine når han møtte dem. De lærte fort at det rette svaret var «i Himmelen og i hjertet».

Foto:
(C) Mydayscount/ChrystalGraphics  (Jeg kjøpte bildet her)

«Se, jeg står for døren og banker» sier Jesus. Han trenger seg aldri på en hjertedør. Ikke mer enn nødvendig, iallfall.


I 2000 gjorde jeg et intervju med Jan Remi Wengaard, den gang 29 år og hovedfagstudent i lingvistikk. Helt siden Wengaard var ti år hadde han en bevisst tanke om at det ikke finnes noen Gud, og jo eldre han ble, jo fastere overbevist ateist ble han. Helt til en dag. Den dagen han ble med noen venner på et kristent møte. Plutselig kjenner han et kraftig dytt bakfra i høyre skulder. Han snur seg. Det er ingen der.

Klappingen på skulderen går over til å bli jevn og rytmisk, og han kjenner at «her er det noe fysisk som er større enn meg». Han prøver å bortforklare det med stemningen, musikken, massesuggesjon. «Bare jeg kommer meg ut herfra, holder det nok opp,» tenker han.

Det går ikke vekk. Skulderklappingen fortsetter 24 timer i døgnet i hele februar måned 1998. Men det viktigste er ikke selve klappingen. Det viktigste er den fysiske tilstedeværelsen. Han bare vet at Gud er der i leiligheten. En fremmed mann kommer innom for å kjøpe bilen hans. Straks han kommer inn i stua utbryter han: «Er du kristen?» «Hvorfor spør du?» «Fordi jeg kjenner at Den Hellige Ånd er her,» svarer mannen.

Wengaard var ikke inne i en spesiell eller vanskelig periode da klappingen begynte. «Egentlig var det en veldig vanlig periode.» Så hvorfor skjedde det da?

«Vet ikke. Jeg har hørt mye forkynnelse i menigheten etterpå om at du må ville det selv, du må si ja, du må åpne døra. Men jeg ville ikke. Jeg ville helst plukke hele greia i fillebiter. Kanskje det var fordi mange ba for meg? Hvis jeg skulle begynne å tro måtte det noe sånt til,» svarer Wengaard.

I dag, 15 år etter at Jesus banket på og flyttet inn, konkluderer han: «Det er fantastisk å få bekjenne Jesus Kristus som Herre».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. desember 2013 da Åp 3,19-22 var dagens bibeltekst

JESUS, VERDENS LYS: Maleri av William Holman Hunt. Jeg liker lyset i dette bildet: Lyset i lykten. Lyset på himmelen. Lyset på døren. Lyset på (eller fra) kappen som nesten ser ut som den er laget av lys.

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Jesus i Åp 3,20)

søndag 9. november 2014

Sigrid Undset og Katarinahjemmet

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke 1. november 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

 

Forrige lørdag var det nøyaktig 80 år siden Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke. Få med deg Katarinahjemmets video om henne!



Sigrid Undset gikk inn i Den katolske kirke i 1924, på allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i Den katolske kirke.

I den anledning har Katarinahjemmet laget en 6,5 minutter lang video som de har publisert på YouTube. Veldig fin å få med seg!

Se "Sigrid Undset og Katarinahjemmet" her (klikk gjerne på de fire hjørnene nede i høyre bildekant, da får du se vidoen i fullskjerm):


https://www.youtube.com/watch?v=VF0gdOBgp0Y


LES MER OM SIGRID UNDSET HER PÅ BLOGGEN:

tirsdag 4. november 2014

Allehelgensdag: Dei heilage og det heilage


Eg likte allehelgensdagspreika til p. Haavar Simon Nilsen så godt at eg like godt spurde om å få publisere den her på bloggen. Det fekk eg. Takk!


Allehelgensdag, preike i St Johannes kyrkjelyd, 1. november 2014
Først publisert på bloggen til bror Haavar Simon Nilsen O.P.
(Uthevingane er mine eigne.)

Kjære brør og systrer i Kristus. 


Allehelgensdag er i mine augo ein av dei vakraste høgtidene me har i året.

For i dag feirar me dei heilage, dei som har stått løpet, dei som fekk nåde til å forkynne evangeliet på ein slik måte, og med ein slik nåde, at dei no står for Guds trone.
Der syng dei med Serafane som Jesaja fekk sjå i sitt syn: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot.» Og det er nett den same songen me stemmer i under den liturgiske feiringa. I kvar messe opnar ein bit av himmelen seg, og då syng me saman med englane og serafane, dei himmelske herskarar og alle dei heilage i den lyfta høgtidsstunda me kallar eukaristi - takkesongen. Dette er dagen då himmel og jord møtest, slik me les i salmen:

«Miskunn og sanning skal møta kvarandre, rettferd og fred skal kyssa kvarandre. Sanning skal spira opp av jorda og rettferd sjå ned frå himmelen.»
Og det er dette møtet mellom det himmelske og jordiske som òg speglar seg i det evangeliet me nett har høyrd. Salige er dei fattige, dei audmjuke, dei miskunnsame, dei som hungrar etter Guds rettferd… I desse orda møtest dei heilage både i himmelen og på jorda, det jordiske og det himmelske, det sakrale og skapningen.

Eit slikt møte er ikkje daglegkost i vår norske, sekulære kvardag.
Det sakrale har ikkje ein stor plass i vår tid. Gud er ikkje ein del av planen for å bygge velstands-Noreg. Det sekulære presset kjem også til syne i form av latterleggjering og forteiing av religion i det offentlege rom. Og me vert lett farga av dette presset. Me teier kanskje der me heller burde snakke fritt, me er redde for å stå utanfor fellesskapen. Det er menneskeleg og forståeleg. Likevel kallar Gud oss til å stå frimodig fram i våre liv, med vår tru og våre haldningar. Han kallar oss til å svare eit stort Ja, slik Maria opna seg for Ordet ho tok imot i sitt eige liv. Slik vert me gradvis forma som truande, me vert helga slik at både Gud og skapnaden vert sett i det ljoset som var meint. Eit ljos av takksemd, av audmjuke, av overgjeving, av kjærleik.

Det er dette som er samfunnet av dei heilage. Og det samfunnet kjem ikkje berre helgenane til del. Det gjeld her og no, midt i vår kyrkjelyd, midt i vår kvardag. Me er kalla til å leve med merksemd, ikkje berre mot Gud, men også mot kvarandre.

Denne Gud-vendte merksemda er noko me kan sjå spor av her i vårt sogn, her i St. Johannes. Det er lett å få auge på dei evangeliske kvalitetane som pregar miljøet her. Sjå berre på alle dei frivillige som engasjerer seg i liv og virke, som yter kvar sundag, ja dagleg for mange. Her er kyrkjekor, folk som hjelper med katekese, kyrkjekaffe, som tar i eit tak når det trengs, som stiller opp sjølv utan å bli spurt. Det er også berre rett å nemne pater Phu i denne samanheng, som har vore ei berande kraft for å legge til rette for alt liv og virke som har vokse fram her i kyrkjelyden. Men det er kvar einskild som har vore open, som har sagt ja til dei mange forskjellige oppgåvene. Det er gjennom dette felles engasjementet at me bygger vår menighet, vår fellesskap i tru og i omsorg. Og gjennom denne fellesskapen sporar me teikna av eit åndeleg og levande samfunn.

Difor er dagen i dag ei dobbelt feiring. Me prisar våre brør og systrer som har nådd målet, men me feirar også dei rike gåvene som me tek imot, og som formar kvar einskild av oss og vår felles tru og kyrkjeliv.

Lat oss be om helgenane si forbøn for oss alle, slik at det evangeliske ljoset må skine her blant oss, slik det lyser blant dei heilage for Guds trone.