Google Analytics

fredag 25. mai 2018

Ettertanke | St. Beda den ærverdige


Vet du hvem som var den første som skrev at tidsregningen vår burde starte med Kristi fødsel? Og hvem som var den første historikeren som brukte betegnelsen A.D., Anno Domini, «Herrens år»?


Det var Sankt Beda den ærverdige – en from benediktinermunk og lærd historiker som levde i England i 673-735 A.D. Navnet hans betyr «beder» og kommer fra det gammelengelske ordet bedan (= å be). I dag er det Bedas minnedag. 25. mai er nemlig Bedas himmelske fødselsdag (= hans dødsdag).

Beda er en av bare 36 menn og kvinner gjennom hele kirkehistorien som har fått hederstittelen kirkelærer, «Doctor Communis Ecclesiae». Verkene hans teller hele 45 bind, hvorav 25 bind er bibelkommentarer.

Det er imidlertid som historiker han har blitt verdenskjent. Han kalles «Den engelske historiens far» på grunn av et unikt fembindsverk der han forteller den dramatiske historien om kristendommen i England frem til sine egne dager. Bedas kirkehistorie er en klassiker den dag i dag.

Beda ble benediktinermunk og senere prest, med både en lærdom og en fromhet som var eksepsjonell. Han skrev verker om alt fra naturvitenskap, historie og grammatikk til poesi, hymner og prekener.

Bedas navn ble snart kjent langt utenfor Englands grenser. En så begavet lærer trakk tallrike elever, også ungdommer fra Europas høyeste kretser. Hele sitt liv vitnet Beda om Kristus, han som er «et lys for folkeslagene» (Jes 42,6).

Beda døde som han levde. Mens han lå på dødsleiet, ga han undervisning til studentene sine hver dag. Resten av tiden sang han salmene, og oversatte Johannes-evangeliet og en helgenbiografi til gammelengelsk.

Den hellige Beda (62) døde sittende på gulvet i klostercellen sin, omgitt av de munkene han hadde levd blant, mens han sang sin favorittbønn, doksologien: «Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto» – «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd».

Da nyheten om Bedas død nådde de angelsaksiske misjonærene på kontinentet, skrev den hellige Bonifatius at «Kirkens lys, opplyst av Den Hellige Ånd, er sloknet».

Det vakre skrinet med Bedas jordiske rester ble ødelagt i 1541 under reformasjonen, men på veggen over graven henger det nå et sitat fra en av Bedas bønner. I dag vil jeg be den bønnen:

«Christ is the morning star who,
when the night of this world is past,
brings to his saints the promise of the light of life,
and opens everlasting day.»


«Kristus er morgenstjernen som,
når denne verdens natt er over,
gir sine hellige løftet om livets lys,
og åpner den evige dagen.»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. mai 2018 da Jes 42,1-9 var dagens bibeltekst

Lese mer om den hellige Beda? Få med deg helgenbiografien om Beda på katolsk.no!

Beda den ærverdige oversetter den siste delen av Johannes-evangeliet til gammelengelsk.
Maleriet "The Venerable Bede Translates John" av James Doyle Penrose (1862-1932). 

Foto: Wikimedia Commons (et utdrag av bildet er brukt øverst i denne bloggposten)


Bønnen på veggen ved St. Bedes grav i katedralen i Durham, England:

Christus est stella matutina
Qui nocte saeculi transacta
Lucem vitae sanctis promittit
Et pandit aeternam

Christ is the morning star who,
when the night of this world is past,
brings to his saints the promise of the light of life,
and opens everlasting day.


Foto: Lawrence OP/Flickr Creative Commons (jeg har tatt et utsnitt av bildet og har lagt på et filter)

Du liker kanskje også:

fredag 18. mai 2018

Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor

En hel slottstrapp full av fine elever fra St. Sunniva skolekor.

FOR en fantastisk fin nasjonaldag! Vi fikk en helt nydelig dag takket være deilig vær fra Vår Herre, flott sang fra skolekoret ved St. Sunniva skole og deretter en supergøy 17. mai-fest med hoppeslott på St. Sunniva skole. 


Dette var fjerde gang St. Sunniva skolekor var invitert til å synge på TV av NRK. Første gang var 17. mai i fjor (der var Sunniva med), andre gang var TV-aksjonen (også direktesending, der var Ingrid med), tredje gang var "Kvelden før kvelden" lille julaften 2017 (der var Sunniva med).

I dag skulle de ha sunget for fjerde gang. Som i fjor, hadde St. Sunniva skolekor fått det ærefulle oppdraget med å avslutte NRKs barnetogsending fra hovedstaden. Dessverre sørget journaliststreiken for at sangen ble avlyst. Det ble alle veldig leie seg for, så jeg foreslo for dirigentene at koret kunne synge som planlagt likevel, så kunne jeg hjelpe til med å sende live stream-video på skolens Facebook-side. Det syntes både skoleledelsen og dirigentene var en god idé. Som sagt så gjort, og vips stod over 100 elever i slottsbakken og sang likevel. Fantastisk!

Jeg limer inn videoen fra skolens Facebook-side her, så kan dere høre de flotte "slottskoristene våre" selv:




Sunniva er nr. 3 fra høyre i fjerde rad her. Ingrid var ikke med, hun gikk i barnetoget da opptaket ble gjort.

Et lite, teknisk spørsmål til slutt: Kan også dere som ikke er på Facebook se denne videoen? Eller fungerer det bare for dere som har en Facebook-profil?


Les også disse sakene her på bloggen om katolske skoler:

søndag 13. mai 2018

Høytidsdag | Første Hellige Kommunion

Hellig øyeblikk. For første gang ❤️

Kristi Himmelfartsdag ble en ekstra hellig helligdag i år: Olav mottok sin første Hellige Kommunion (nattverd) i St. Olav domkirke. En stor høytidsdag!


I mange katolske land regnes den dagen du mottar din første Hellige Kommunion for å være en enda større festdag enn konfirmasjonsdagen. Fermingen (konfirmasjonen) er et hellig sakrament, mens kommunionen kalles "Alterets allerhelligste sakrament".

Alt dette er jo store, hellige mysterier. Ordet for sakrament på gresk er mysteriumKompendiet til Den katolske kirkes katekisme forklarer det slik: "Ved dåpen blir de troende gjenfødt, gjennom fermingens sakrament styrket, og gjennom eukaristien næret." 

👉🏻     Under fermingen får du del i Den Hellige Ånds gaver.
  Under kommunionen/eukaristien får du motta Jesus selv.

Vakker blomsterdekorasjon i anledning dagen: Nattverdskalken med vin og med hostien over som en lysende sol. Jesus er verdens lys. Hver gang presten løfter opp hostien, er det som en soloppgang over verden.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Olav domkirke i Oslo, 10. mai 2018

Store mysterier: Fermingen

Under fermingen får du del i Den Hellige Ånds gaver, gjennom en videre utfoldelse av de Åndens gaver som du fikk i dåpen. Pannen din blir salvet med ordene: «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl». 

Fermingens virkning er en særlig utgytelse av Den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Gud bekrefter hva Han gav i dåpen, og konfirmanten bekrefter sin vilje til å leve som en kristen.

Gjennom håndspåleggelse og bønn nedkaller biskopen Den Hellige Ånd over konfirmantene, for at de som modne kristne skal kunne ta på seg ansvar i kirken - både for sin egen tro, men også for å gi troen videre til andre.

"Den som er fermet, får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)" (sitat fra katekismen, § 1305)

I alt 74 barn mottok sin første hellige kommunion i St. Olav menighet Kristi Himmelfartsdag, 10. mai 2018. 23 av dem i denne messen. Totalt har 200 barn mottatt sin første hellige kommunion i St. Olav nå i mai.

Store mysterier: Kommunionen

Under kommunionen/eukaristien får du motta Jesus selv, i kjøtt og blod, under brødets og vinens skikkelse. Han er i deg, og du er i ham. Dette er ikke bare en symbolsk hendelse eller et ordhell. Det dreier seg om realiteter og en virkelig forvandling av brødet og vinen: 
"Jesus Kristus er til stede i eukaristien på en enestående og uforliknelig måte. Han er til stede på en sann og virkelig måte med sitt vesen, sitt legeme og sitt blod, sin sjel og sin guddom. I eukaristien er altså hele Kristus, Gud og menneske, nærværende på sakramentalt vis, det vil si under brødet og vinens eukaristiske skikkelser." (Sitat fra kompendiet til Den katolske kirkes katekisme, les mer her.)

Konsentrert. Utgangsprosesjon med dåpslyset. Dette er lyset som Olav fikk i kirken under dåpen, olsok 29. juli 2009. Under førstekommunionsmessen tennes lyset på nytt mens alle barna selv bekrefter den troen som ble bekjent av de voksne under dåpen. «Tror dere på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens skaper?» «Ja, jeg tror» svarer barna i kor. Og slik fortsetter det gjennom hele den apostoliske trosbekjennelsen.

Trosopplæring først

Før barna får motta sin første hellige kommunion - og før ungdommene får motta fermingens sakrament - må de gjennom obligatorisk trosopplæring (katekese) i menigheten. Det varierer litt hvordan menighetene legger opp katekesen. 

I St. Paul menighet i Bergen der jeg var kateket, hadde vi ettårig forberedelse til førstekommunion og toårig forberedelse til fermingen. Her i St. Olav menighet i Oslo har vi toårig forberedelse til førstekommunion og ettårig forberedelse til fermingen.

Uansett får barna og ungdommene en ganske solid trosopplæring med seg ut i verden. I tillegg tilbyr menighetene organisert trosopplæring for alle årskull mellom førstekommunion og fermingen.

Etter messen. Stor dag for stolt kar ❤️

Nydelig messe

Det var en fantastisk fin messe Kristi Himmelfartsdag, med nydelig sang av aspirantkoret og en spesielt fin preken av p. Pål Bratbak. I prekenen bandt han sammen Kristi Himmelfart og barnas første hellige kommunion på en utrolig bra måte: Nettopp fordi Jesus dro til sin Far kan han være nær oss alle og komme til oss i det allerhelligste sakrament over hele verden.

Olav (8 1/2) var superfornøyd med dagen sin. "Den beste messen noen gang", syntes han.

Herren velsigne deg og bevare deg hos seg alle dine dager, helt til du er hjemme igjen hos Ham, gode Olav!

Bli gjerne med og be for Olav, og for alle barna som mottar sin første Hellige Kommunion i disse dager, at de må vokse i troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, og bli hos ham.


Høytidsdag. Mamma og Olav. Begge to med dåpskorset sitt på.

Vakkert skue. Norges fremtid ser lys ut 😍 Det er tradisjon at barna er kledd som til bryllup, som små bruder og brudgommer. Den eldgamle kristne brudemystikken lever nemlig i beste velgående i Den katolske kirke. Vakkert! Kirken er bruden, Jesus er brudgommen, og eukaristien er den kjødelige foreningen der Kirken blir fysisk forenet med Jesus.

Nydelig kommunionsbenk, pyntet som til bryllup.

Bokstavene IHS er Jesu monogram.
IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOUS.
IHS er også forkortelse for «Jesus, Menneskenes Frelser» på latin: «Iesus Hominum Salvator». 


Leonardo da Vincis maleri av innstiftelsen av nattverden passer jo bra som gratulasjonskort på en slik dag 🌹


Olav sammen med vår gode sokneprest, p. Pål Bratbak, etter den høytidelige messen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les mer om nattverden/kommunionen:




Her er Topp 10-listen med bloggposter om nattverden:

  1. Ettertanke | Vi vandrer i tro, uten å se
  2. Ettertanke | Englenes brød
  3. Ettertanke | Å drikke Jesus
  4. Ettertanke | Balkongbrødet fra himmelen
  5. Kristi Legeme på Festplassen
  6. Nattverdsmirakelet i Lanciano
  7. Ettertanke | Løsepengebrødet
  8. Forvandlingen og den røde lampen
  9. Ettertanke | Det evige øyeblikket
  10. Ettertanke | Irritererende dumme gjester

tirsdag 8. mai 2018

Fri | Alt for Norge

FRIHET: Alltid fint å gå forbi Slottet i mai. Ekstra fint 8. mai.

«La oss holde fast ved det samhold som har ført oss fram til seier. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge. La oss samles i løftet ALT FOR NORGE.»

Kong Haakon, 8. mai 1945


Jeg sier det ofte litt for fleip, men jeg mener det egentlig helt alvorlig: Når det kommer til motivasjonen min for å arbeide for en klostergrunnleggelse på Selja, så har jeg samme motto som Kongen: Alt for Norge. Come what may come.

Jeg er veldig glad i Norge. Og jeg er sikker på at den hellige øya Selja - der Kirken i Norge ble født - har en helt spesiell rolle å spille også i fortsettelsen av Norges historie. 

På denne dagen da vi feirer frigjøringen av Norge, takker jeg for de som gav det ytterste offer: Sitt eget liv. Jeg takker for friheten - spesielt for trosfriheten - og jeg ber: "Komme ditt rike, ikke mitt. Skje din vilje, som i Himmelen, så og i Norge."

Gud bevare Norge

Det første sitatet av Kong Haakon her, er hentet fra radiotalen han holdt 8. mai 1945. Her kan du lese hele talen.

Her er et annet viktig sitat av Kong Haakon, fra radiotalen han holdt 17. mai 1945:
«Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet.
Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:
«Norske Mand i Hus og Hytte, Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte, Skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet, Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet, Saa vi vandt vor Ret»

Det gjelder fortsatt. "Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse" som gav oss freden og friheten tilbake.

For å si det med Kong Haakons avslutningsord fra talen 17. mai 1945:
Gud bevare Norge.

Kongeflagget med Løven av Juda.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Min fred gir jeg dere" (Jesus)
Josef og Jesus i skolegården til St. Sunniva skole.

fredag 4. mai 2018

Hva er greia med relikvier?

St. Olavs-relikviet i St. Olav domkirke i Oslo er kirkens neststørste skatt. Karbondateringen fra 2012 gav en dødsdato på mellom 980-1040, pluss/minus 30 år. Det er altså 90 % sannsynlighet for perioden 980–1040. Strengt tatt kunne ikke C14-dateringen truffet bedre. Rettsmedisineren Per Holck er ekspert på historiske skjeletter. Han kan se hvor benet har blitt oppbevart: Det har for eksempel ikke ligget i jorden, men har blitt bevart gjennom det som ser ut som en tørkeprosess skriver katolsk.no.
Dette er Hellig Olav. På ekte. SÅ nær ham kan du komme.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En katolsk ting som er veldig fremmed for nordmenn, er det forholdet som katolske kristne har til relikvier etter helgener.


Den beste, forklarende artikkelen om relikvier som jeg har lest så langt, er denne flunkende nye artikkelen på nuk.no: "Hva er greia med relikvier?" Den forklarer det hele på en god og lettfattelig måte.

Hvis du ønsker å lese enda mer, kan du lese denne lange, historiske og teologiske innføringen på katolsk.no.

PS. Hvis du lurer på hvorfor jeg skrev i bildeteksten at Olavs-relikviet er St. Olav domkirkes bare neststørste skatt, så skyldes det tabernakelet; det lille "marmorhuset" som du ser til venstre i bildet. Der oppbevarer kirken til enhver tid forvandlede nattverdsbrød. Jesus er selv til stede, under brødets skikkelse. DER er kirkens hjerte og aller største skatt.


Beslektede artikler:


torsdag 3. mai 2018

NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)


LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk


Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 


Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:
Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.
Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.
Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.


Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)


Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:


Tidligere i NRK, 1. august 2017:

lørdag 28. april 2018

Å våkne av lykke

Mens Ove Wikström lå på hjerteintensiven fant han trøst i litteratur og musikk. 
- Jeg er opptatt av skjønnheten, av estetikkens teologi. En musikalsk opplevelse kan være så sterk at du begynner å gråte. Det er et minne om det tapte paradis, en forsmak på evighetens eufori. Det er derfor Dostojevski sier at skjønnheten skal frelse verden.

Avissitat fra et Min tro-intervju i Vårt Land som har hengt på kjøleskapet siden 23.10.2010, i både Bergen, Drammen og Oslo. Til høyre: En magnet der Pave Frans åpner den hellige døren i Peterskirken i anledning jubelåret i 2015-2016.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag våknet jeg av intens lykke. Det må da være et navn for den typen drøm? 


Hvis du våkner av en intens redsel kalles det mareritt. Hva kalles det hvis du våkner av intens lykke? Jeg vet ikke. Dermed gjorde jeg selvsagt det alle gjør når de lurer på noe i vårt tredje årtusen: Jeg googlet.

"Våknet av lykke"

Ved å google "våkne av lykke", "våknet av lykke" fikk jeg en del treff på det å våkne lykkelig, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg mener ikke at "jeg våknet og følte meg fornøyd og glad".

Jeg mener når det du drømmer gir deg en så intens lykkeopplevelse at du vekkes på samme måte som når fryktopplevelsen er så intens at hjernen din vekker deg, fordi oppvåkning er den eneste "restart"-knappen hjernen har hvis drømmer tar av og hjernen innser at "dette er for mye, det her går ikke an, det går ikke an å holde ut dette".

Det jeg snakker om er altså en opplevelse akkurat som når et mareritt blir for intenst, men foranledningen er lykke-lig i stedet for frykte-lig. Hjertet tvinger deg til å endre bevissthetstilstand fordi det holder på å sprenges av lykke i stedet for å sprenges av frykt. Det må da være et fenomen som er beskrevet i litteraturen et eller annet sted?

Å synge

Iallfall: Jeg har bare opplevd det tre ganger før i mitt liv. Dette var den fjerde. Det var en rar drøm som jeg ikke skal fortelle i detalj her (det er få ting som er så uinteressant som andre folks absurde drømmer utlagt i detalj), men sluttgreia var iallfall at jeg våknet av glede over at jeg skulle få begynne å synge i et fantastisk kor.

Jeg hadde ikke en gang rukket å synge med dem før jeg våknet. Det var bare det å være der med dem og få vite at nå skulle jeg få bli med og synge på turneen deres. Det var nok. Det høres garantert sprøtt ut for den som ikke synes at det å synge sammen med fantastiske stemmer er den største lykken på jord, men for meg er det altså sånn.

Så hva gjorde jeg da? Først prøvde jeg å sove igjen, men det gav jeg opp etter en halvtime. Veldig irriterende for et B-menneske som meg som synes at det å være våken lenge om natta og sove lenge på morgenen er kjempestas. Jeg hadde gledet meg hele uka til å sove ut og hente inn igjen ukens stadig økende søvnunderskudd, også våkner jeg etter bare 6 timer? Skikkelig tullete. Vel, så da stod jeg like godt opp og koplet meg på musikken. NRK-andakten "I ørkenen med Gud" er dermed nå oppdatert med musikktips jeg hadde glemt å legge inn da jeg la saken til planlagt publisering i går.

Velsignelsen

Og her kommer et musikktips til: "The Lord Bless You and Keep You" av John Rutter (lenke til Spotify). Jeg mistenker nemlig at det er den opplevelsen fra det virkelige liv som foranlediget dagens drøm. Etter å ha sunget i kirkekor i ti år i Haugesund var jeg én av tre personer fra kristendomslinja på Bibelskolen i Oslo som kvalifiserte til å bli med i musikklinjekoret i "Staffeldsgate". Lucky me!

Å gå fra å synge i kor der man må terpe på stemmene, til å synge i et kor der dirigenten deler koret opp i åtte stemmer (1. og 2. tenor, 1. og 2. bass, 1. og 2. alt og 1. og 2. sopran), flekker opp en helt ny note på skjermen på veggen, også bare noteleser alle en sang du aldri har hørt før, og plutselig står du der midt i lyden av den sangen og det høres fantastisk ut fra første sekund - DET er faktisk lykken på jord. Å, jeg bare vet at jeg aldri kommer til å oppleve det igjen, det var derfor jeg våknet av lykke av den der "Virkelig? Kunne det bli virkelig likevel?"-fryden i dag.

Men iallfall: Den første sangen som jeg husker alle i musikklinjekoret sang på denne måten, var "The Lord Bless You and Keep You" av John Rutter, og den tenkte jeg at jeg kunne dele med dere i dag. Fordi den beste måten å gå inn i en ny dag på er med Herrens velsignelse.

Den fineste velsignelsen

Av alle de sterke og vakre velsignelsene som finnes, er jeg aller mest glad i Herrens velsignelse, også kalt den aronittiske velsignelsen. Denne velsignelsen ble gitt av Gud til Moses, og ypperstepresten Aron ble pålagt å bruke den:
"Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

(4. Mos 6,24-26)
"The Lord bless you and keep you
the Lord make his face to shine upon you
and be gracious unto you
The Lord lift up the light of his countanance upon you
and give you peace"
Amen. Herren velsigne deg og bevare deg i dag! 

"If things created are so full of loveliness, how resplendent with beauty must be the One who made them!" St. Antonius av Padua
Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land

LES OGSÅ:


NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Midt i Juda-ørkenen ligger En-Gedi-oasen.
Foto: Jamie Lynn Ross/Flickr Creative Commons

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.


LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:
"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)
Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:


Tidligere, 1. august 2017:

fredag 27. april 2018

NRK-andakt | Båret av Kirken

Det er jeg som ligger på båren på dette bildet. Jeg husker at de flinke folkene fra alle nødetatene var der (for et fantastisk land vi bor i!), men har faktisk ikke noe minne av at det var presse til stede.
Faksimile fra nrk.no

15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. 



Det er mannen min som roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Sånn høres det ut. Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.


Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første er det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, Han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", Han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de.

Alltid kommer de uventet, og alltid er det guddommelig timing - alltid når jeg trenger det aller mest.

Det var helt fantastisk å bli båret av Kirken på den måten. Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.


Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer.


Musikk: Nick Neel – "Because He Lives" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no


"Your scars are proof that God heals."
"Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Du liker kanskje også:

torsdag 19. april 2018

NRK-andakt | Gud bor på bunnen

En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.
Her er Kristin (26) i Sainte Chapelle i Paris i september 2017.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen. Livet smiler til henne. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått.



"Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma." "Kommer hun til å overleve?" spør jeg. "Vi vet ikke," svarer pappa. "Jeg kommer med en gang," sier jeg.


Faksimile: BA

Den morgenen får den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: "Stå stille og gi akt på Herrens under." Det ordet kommer til å bære oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt får vi være i en overnaturlig fred og visshet om at Kristin er i Guds hender.

Kristin har fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativ tilstand. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger Jeg er i Herrens hender, og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge. Hun synger:
Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.


3,5 måneder etter ulykken er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes sier rett ut til oss: "Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring."

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med.

I Jesajas bok står det rett fram: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

«Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der.



Musikk: Maria Solheim - "Jeg er i Herrens hender" (lenke til Spotify)

Radioandakten min ble sendt på P1 og P1+ mandag 16. april 2018.

Lytt til andakten her på nrk.no.



Hilsen fra Maria Solheim

Da jeg delte NRK-andakten med offentlig visning på Facebook, kom det en hilsen fra Maria Solheim. Den var så fin at jeg gjerne vil dele den med dere her på bloggen også.


Maria Solheim Kjære Ragnhild. Jeg hørte andakten din mens jeg var ute og kjørte bil i dag tidlig. Tårene rant og rant. Du har en sterk og varm formidlingsevne. Jeg er så glad for at søsteren din klarte seg. Takk for påminnelsen i budskapet ditt. Fred over deg og dine.
Administrer


HjerteVis flere reaksjoner
Svar3 d
Ragnhild Helena Aadland Høen Å, så nydelig å lese, Maria Solheim! Jeg har aldri gitt opp tanken på at jeg skulle skrive til deg og fortelle om det. Jeg fikk til og med tak i kontaktinfoen din fra Vårt Land (den gang du var skribent der), men så stoppet det opp - og vips har det gått åtte år. 

Du skulle vært der, på sykerommet. Det var fantastisk. Helt til å få gåsehud av. Å se den jeg er så glad i, som har alvorlig hjerneskade og ikke våkner fra koma - plutselig ligge der og synge at hun er i Herrens hender - fordi du sang for henne og med henne... Helt magisk. Det var virkelig et "Stå stille og gi akt på Herrens under"-øyeblikk. Jeg får fortsatt tårer i øynene bare å tenke på det. Tok meg skikkelig sammen da jeg spilte inn denne andakten, men jeg tror det går an å høre litt av det likevel.

Vil bare fra dypet av hjertet og på vegne av hele familien si tusen, tusen takk til deg som sang og vekket Kristin, og til Mette-Marit Crown Princess of Norway som fikk laget det nydelige salmealbumet. Tror du vi kan få henne til å lage et nytt? Det har jo gått ti år siden nå. På høy tid å gi ut en ny salmeplate da, synes jeg. Hun har sikkert rukket å oppdage noen nye favorittsalmer på så mange år ❤️

Administrer


LikerVis flere reaksjoner
Svar3 d
Maria Solheim Vi får håpe kronprinsessen lager flere slike album. Det er overveldende å føle seg inkludert i en så sterk historie. En slik omsorg kan bare Gud selv ta æren for.
Administrer


Svar3 d
Ragnhild Helena Aadland Høen Det er alltid en velsignelse å få være en liten brikke i de undrene Gud gjør - til og med når vi ikke vet det selv. Nåde over nåde ❤️
Administrer


Svar3 d

Lytt også til:

Jeg har holdt NRKs morgenandakt én gang tidligere, 1. august 2017. Da snakket jeg om Hellig Olav som forbilde: